Annonse
REINDRIFT PÅ VIKENDE FRONT: Ikke bare gjorde vi alt vi kunne for å frata samene språket, vi gikk inn for å frata dem deres tradisjonelle levevei og økonomi, skriver Erik Reinert. Foto: Ola Solvang/Nordlys

Norges skam

Norge har gjort mye for å frata samene deres tradisjonelle levevei og økonomi.

Brødtekstbilder: 
Antall rein i Sverige gjennom det 20. århundre (Kilde: Statistics Sweden). Norge har ikke tall for hele perioden, men for perioden vi har tall for - fra sist på 1970-tallet - er bevegelsene i kurvene helt parallelle i Norge, Sverige, og Finland.

Denne artikkelen er opprinnelig publisert i Klassekampen 15.juli 2020

Det føles som en evighet siden, men før Corona-krisen var vi i dette landet en stund svært opptatt av skam. Den klare rasemessige profilen i virusets dødelighet har brakt et nytt – og betimelig – skamelement inn i debatten: rasisme. Debatten fikk et historisk sus; statuer av personer fra svundne tider ble revet.         

Rasismedebatten får meg til å tenke på da jeg et for par tiår siden for første gang kjente en dyp skamfølelse over å være norsk. Den startet da jeg fikk et oppdrag for Landbruksdepartementet (LMD) og toppet seg da jeg deltok i de årlige Reindriftsforhandlingene mellom staten og reindriften.  

Oppdraget fra LMD var i og for seg enkelt: hvorfor klarer ikke reindriften å tjene penger når de har et nesten-monopol på reinkjøtt? Svaret var også enkelt: prisen på reinkjøtt til produsent, i faste kroner, var sunket fra 108 kroner i 1976 til 51 kr. pr. kilo i 1990. Da jeg etter hvert forstod mekanismene bak dette kom skammen snikende.   

I Norge er det ofte i praksis LMD som har ansvaret for urfolkspolitikken. Uheldigvis hadde LMDs eneste ‘ekspert’ på reindrift sine erfaringer kun fra de sydligste reinbeitedistriktene, der klimaet varierer lite. Ved å se bort fra klimaet skaptes det en forståelse i LMD av reindriften som ‘et dårlig organisert fjøs’ som måtte ‘moderniseres’. Selv hadde jeg antropologi og nomadisme som et bifag til min doktorgrad i USA og ble forbauset over LMDs manglede forståelse av nomadismens indre logikk. Reineierne skulle lære å oppføre seg som bønder, og dermed drev Norge en subsidiepolitikk som ødela den grunnmodell som gjennom århundrer hadde vist seg både bærekraftig og produktiv.

Kjøttprisene som årlig ble forhandlet frem i Reindriftsforhandlingene fikk lov å synke i de årene det var mye kjøtt på markedet, men fikk ikke lov å stige igjen når volumet sank. Fra 1976 hadde Norsk Kjøtt og andre utenforstående reelt overtatt verdiskapningen i reindriften, nemlig slakting, nedskjæring og markedsføring. Det ble i praksis nesten umulig for reineierne å slakte selv, alt måtte slaktes på det som het ‘listeførte slakterier’. Ikke bare sank prisen, de delene av verdikjeden som ga størst verdiskapning ble overlatt til reineiernes konkurrenter, Landbrukssamvirket. Ikke bare gjorde vi alt vi kunne for å frata samene språket, vi gikk inn for å frata dem deres tradisjonelle levevei og økonomi.   

Et av de mange punktene reineierne forgjeves prøvde å få myndighetene til å forstå var at de mistet rein til ørn. ‘Ekspertene’ i forvaltningen hevdet at ørn ikke dreper rein, men i virkeligheten dreper ørnen reinkalver effektivt bl.a. gjennom å punktere lungene deres. Da ropet ‘I can’t breathe’ nylig ljomet over verden var det mye dyp snø på vidda, og ørnen fråtset. Noen reineiere tenkte da at det var det samme kalvene deres ville skreket i dødsøyeblikket.

Det ligger noe grunnleggende hyklersk i vårt forhold til samene: Oslo skal bli verdens miljøhovedstad samtidig som Norge er et av tre-fire land som tillater at giftig avfall fra gruver – som truer samisk reindrift samt sjøfiske – dumpes i trange fjorder. Norge har undertegnet ILOs konvensjon som beskytter urfolk. Det har hverken Sverige eller Finland, men likevel synes Norge å legge de største hindringene i veien for reindriften. Vi ser på oss selv som den flinkeste i klassen, men går man nærmere inn i forholdene er vi den verste. Jeg undersøkte reindriftspolitikken i våre naboland, og i Stockholm var den første replikken jeg fikk, uoppfordret, fra den ansvarlige i Landbruksstyrelsen: ‘Her i Sverige tror vi i hvert fall ikke at vi kan drive reindrift bedre enn samene selv!’. Et veldig tydelig og brutalt spark til hva vi gjør i Norge.

Som alle imperier – slik Sverige var det rundt Østersjøen – var Sverige vant til å ha ulike folkegrupper innen sine grenser. I 1905 tenkte den nye nasjonalstaten Norge annerledes: alt fremmed var en trussel mot den nye nasjonens integritet. Det eneste vi aldri ble enige med Sverige om etter 1905 var da også reinbeitene. Vår nasjonalfølelse synes å ha vært så utrygg at vi ble – og tydeligvis stadig forblir – rasister overfor vår egen urbefolkning. Dessverre kan det nok bli lettere for oss å bli kvitt rasismeskammen gjennom å rive statuer av Holberg enn å ta et oppgjør med vår egen strukturelle rasisme overfor samene.

  • Eirik S. Reinert er gjesteforsker ved Senter for Vitenskapsteori ved Universitetet i Bergen.    

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse