Taper staten i Den europeiske menneskerettsdomstol, blir det med stor sikkerhet reist erstatningskrav mot staten og kommunene. Kan man tippe på at utfallet ender med at det offentlige blir å bøtelegge seg selv, mens de virkelig ansvarlige fortsetter som om ingenting har hendt? skriver Ole Henrksen. Illustrasjonsfoto: ANB

Norsk barnevern: Et lys i tunnelen?

Dagbladet den 3. juli, med overskrift: «Sjokkangrep mot norsk barnevern.»
Hele 26 barnevernsaker er nå hos EMD – den europeiske menneskerettsdomstolen.

Barnevern har blitt en industri og en stor inntektskilde for rettssakkyndige, psykologer og advokater, og private barnevernsinstitusjoner.

Det er ikke for ingenting at norsk barnevern har blitt kritisert stolpe opp og stolpe ned, over det ganske land.  Det er  ikke for ingenting at våre politikere har blitt henstilt til å gå barnevernet etter i sømmene.

Så får vi se hva tunnellyset er; staten og barnevernets utførelse av lovbrudd på menneskerettighetene, eller foreldre og barns rett til et familieliv, med eller uten barnvernets hjelp. Barneminister Kjell Ingolf Ropstad (KrF)  sier at dette tar de på største alvor, men at de ikke har fått sett på sakene ennå.  Statsråden understreker at Norge har et omfattende rettsikkerhetssystem i saker om omsorgsovertakelser.  Når ministeren gir uttrykk for slike bombastiske uttalelser, er det en direkte usannhet, eller så taler han mot bedre viten.  Nå har barne- og likestillingsministeren blitt tilskrevet om barnevernets handlinger blant annet i Lenvik, selv om det ikke var Ropstad som satt som minister da, men han burde ha satt seg inn i folks virkelighet før han uttalte seg. Det blir litt for banalt for statsråden å si at han ikke visste. Når det er 26 barnevernsaker til EMD, og det er ikke bare folk fra lille Lenvik som har tilskrevet barneministrene opp gjennom tidene.  

Barnevernet har alltid hatt en vegring for å innrømme feil selv om det er soleklare lovbrudd som avgjørelsene baseres på.  Da er det ikke annet å vente at dette tar veien til EMD.  Nå er det ikke bare barnevernet som skal ha skylden for at Norge er kommet i den situasjonen at det er en overveiende mistanke om at menneskerettighetene brytes.  Politiet er pålagt å bistå barnevernet, og her ligger kanskje en av grunnene for at «rettsstaten» Norge får en overveldende mengde med saker mot seg.

Det er kjent at barnevernet igangsetter akuttvedtak etter mottatte bekymringsmeldinger som ikke har blitt undersøkt etter paragraf 4-3 i barnevernloven. Når barnevernets «rett og plikt» til å utføre forundersøkelser forut for et såkalt hastevedtak, ikke følges opp, slik lovens intensjon er, så er barnevernet og dets ansatte lovbrytere. Men det stopper ikke der. Barnevernet kan beordre politiet å bistå sine aksjoner, selv om «rett og plikt» ikke følges, så er politiet og dets ansatte minst like store lovbrytere, om ikke større.  Barnevernet skal utføre en forundersøkelse for å få klarhet i om bekymringsmeldingene har sin berettigelse. Det er ingen tvil om når politiets bidrar til barnevernets lovbrudd, så er de som etat like skyldig, selv om politiets oppgave i henhold til paragraf 6-8, skal bistå barnevernet.

Barnevernet har tydeligvis lagt seg til regelen: «Fungerer det med hastevedtak og politi i én sak, så fungerer det i de fleste andre», og når det da stormer, og barnevernet henviser til at de kan ikke si noe fordi det er enkeltsaker. Da er det ikke så nøye om man bryter loven, fordi ingen utenfra får innsikt i barnevernets metoder.  Dette er med på å påføre barn unødvendige traumer og psykiske belastninger. Barnevernet har blitt en stat i staten som kan beordre politiet til handlinger som medfører lovbrudd.  Barnevernet utfører ikke den viktigste arbeidsoppgaven som etaten er pålagt å utføre. Det finnes en og annen solskinnshistorie i kjølvannet etter etaten, men mantraet: «Til barnets beste» fremstår ikke som noe annet enn statlig propaganda for å rettferdiggjøre og skjule handlinger, men sannheten er at de skaper livstapere på løpende bånd.

Barnevern har blitt en industri og en stor inntektskilde for rettssakkyndige, psykologer og advokater, og private barnevernsinstitusjoner. Når i tillegg bevisføringen fra barnevernet kan være «kreativ», så hjelper foreldrenes vitneførsel lite. De skal kjempe mot et mangehodet troll, og de må være i besittelse av en sterk psyke, og ha en over gjennomsnittlig økonomi for å leie inn private sakkyndige. Dessverre er det mange som ødelegger sin økonomi i kampen mot det mangehodete trollet. I fylkesnemnd og tingrett blir det ikke lagt nevneverdig vekt på den private sakkyndiges uttalelser.  Jeg viser til psykolog Einar C. Salvesens uttalelser. Han vinner frem i saker der han er oppnevnt av retten som sakkyndig, og taper der han representerer den private part. I en barnevernsak er det rettens sakkyndige som legger føringene for domsavgjørelsen.

Taper staten i EMD blir det med stor sikkerhet reist erstatningskrav mot staten og kommunene. Kan man tippe på at utfallet ender med at det offentlige blir å bøtelegge seg selv, mens de virkelig ansvarlige fortsetter som om ingenting har hendt.  Når ingen gjøres ansvarlig for sine handlinger, vil lovbrudd og overgrep fortsette som før.  Det er på tide at staten begynner å avsette penger til erstatningssaker som kanskje vil sette rettsoppgjøret etter krigen i forlegenhet.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse