Annonse
FISKERI-DEBATT: Det er forstemmende at en slik kapasitet som Ottar Brox ikke ser hva fiskerne og havbruksnæringen har gitt oss av verdiskapning, skriver stortingsrepresentantene fra Høyre. Foto: Torgrim Rath Olsen/Nordlys

Det er forstemmende at en kapasitet som Ottar Brox ikke ser hva fiskerne har gitt oss

Norsk fiskeripolitikk dreier seg om å forhindre at allmenningen går tom for fisk.

Ottar Brox sammenligner fiskeren med bonden. Han bruker et bilde av en bonde som stadig kjøper færre skurtresker for å høste den samme åkerlappen for å beskrive norsk fiskeripolitikk, og hevder at dette ikke kan være verdiskaping

Jo, det kan det. Adam Smith beskrev dette mange mannsaldre før Brox. La oss se litt nærmere på billedbruken og gjøre den litt mer virkelighetsnær. 

Tenk deg en dal med mange åkerlapper. Det er en allmenning. Alle har lov til å høste. Etter hvert kjøper alle i dalen hver sin skurtresker. De kjøper en og en og ser ikke at til slutt er de for mange i forhold til avlingen. Det er ikke lenger overskudd nok. Likevel, de har jo kjøpt skurtreskeren, så de fortsetter. De er flinke og arbeidsomme, og snart høster de alt kornet i dalen. De skjønner at dersom de venter for lenge med å høste, så høster noen andre det. Dermed høster de tidligere og tidligere, til slutt så mye og så tidlig at kornet blir lite, og kornet ikke er modent før det høstes, og derfor ikke kan brukes som såkorn lenger.  

Det var det som skjedde med norske fiskerier. Allmenningens tragedie oppstod ikke der, det er et av de sentrale problemene som økonomer har arbeidet med siden fagets barndom. Konklusjonen har vært den samme i 200 år. Fri adgang til allmenningen gir - i fiskeord - overfiske, svart hav og ruin. 

Norsk fiskeripolitikk dreier seg ikke om verdiskapning gjennom stadig større fartøy. Det dreier seg om å forhindre en tragedie vi har sett utspille seg igjen og igjen. Den dreier seg om å forhindre at allmenningen går tom for fisk.  

Vissheten om at vi kunne tømme havet, selv med båter som var mindre og langt fra så effektive som i dag var en dyrekjøpt lærdom for sildefiskere og sjarkfiskere på 60 -70- 80 og 90-tallet. Den siste erfaringen, fra 90-tallet, var siste gang havet de facto ble brukt som en allmenning av et massivt uregistrert og uregulert fiske. Dette skapte den krisen vi så rundt 2000-tallet, og som vi ikke kom ut av før nesten 10 år senere. 

I 2000 var egenkapitalandelen i flåten over 13 meter 1,2%. Med andre ord var flåten 98,2% finansiert av andre enn fiskeren. Tall for båter under 13 meter er ikke tilgjengelig på samme måte, men en ser at kortsiktig gjeld her stiger med 26% på bare ett år. I praksis har banker og leverandører pant i hele flåten. 18 år senere har dette blitt til en egenkapitalandel på 28.3%. Fiskerne har økt sin egenkapital over 20 ganger i løpet av disse årene. Det er et uttrykk for økt verdiskapning. 

Behovet for å unngå kappfiske og overfiske, og gi så stabile rammevilkår for fiskerne som mulig, er tanken bak kvotesystemet. Erfaring fra mange land og forskjellige forvaltningsregimer, viser at ett system med overførbare fartøykvoter er riktig vei for å forhindre allmenningens tragedie. I praksis er det dette systemet vi har valgt. 

Men tilbake til dalen. Nå går innbyggerne sammen om å begrense antall skurtreskere, slik at det ikke høstes for mye og for tidlig. Avlingene blir større, det blir mer på hver, og det blir nok såkorn. I tillegg samler de seg om færre skurtreskere, slik at kostnaden for hver enkelt går ned. De høster mer korn med færre skurtreskere, det blir mer å dele på alle. Når en høster mer, med mindre ressursinnsats, er det både mer bærekraftig og gir høyere verdiskapning. 

Men det blir færre som kjører skurtresker. Hva skal de som kjørte skurtresker gjøre? Det viser seg at det overskuddet som kommer fra kornet, når ikke lenger all vinningen går opp i treskingen, kan brukes til helsesøster i dalen, barnehage, lærere på skolen, det fører til handel, og skurtreskerne blir reparert og vedlikeholdt, fordi det er lønnsomt. Verkstedet får arbeid. Eller verftet om du vil. Verdiene blir tatt bedre vare på. Der blir flere, ikke færre arbeidsplasser. 

Dette er den norske modellen. Like mye som skatt og omfordeling, handler den om å effektivisere og forbedre prosesser, og slik skape rom og ressurser til å bruke på velferd. Vi gjør produksjonen og fangsten så effektiv som mulig, for å kunne øke samlet velferd for alle. Det er overskuddet fra dette som har bygget velferdsstaten, helt fra kriseforliket i 1935. Vi hadde ti ganger flere fiskere og bønder den gang, men vi kan vel til tross for det være enige om at vi har det bedre i dag. 

I fisket har vi valgt et kompromiss. Et kompromiss mellom denne effektiviteten og et spredt eierskap og en variert flåte. Høyre mener det er riktig, både fordi vi ønsker mange selvstendige næringsdrivende, men også fordi det gir oss aktivitet og god beredskap. Brox snakker om trålere som har fått mer fisk. Dette til tross for at det ikke har vært noen bevegelse av betydning mellom trålgruppen og de andre siden innføringen av Finnmarksmodellen, ut over det trålstigen har bestemt. Vi har en mistanke om at han blander sammen stor kyst og trål, men la gå. 

Det er forstemmende at en slik kapasitet som Brox ikke ser hva fiskerne og havbruksnæringen har gitt oss av verdiskapning og velferd de siste årene. Med dagens uttaksmodell for skatt, får fellesskapet omtrent en krone for hver krone eieren tar ut i utbytte. Derfor bør vi anerkjenne den jobben som gjøres for å holde havet i hevd. Det gir jobber. Det gir velferd. Til evig tid, om vi forvalter det rett. 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse