Annonse
TØRKE: Historier om tragediene i ett land havner ofte under radaren i det andre, til tross for at de er uløselig knyttet til det samme problemet, skriver Omair Ahmad. Bildet viser den uttørkede innsjøen Dhankar lake i Himalaya. Foto: Colourbox / Andrey Armyagov

Norsk-indisk samarbeid gir klimahåp

Det gjorde inntrykk på meg da jeg så hvordan de arktiske landene har klart å skape et samspill mellom både vitenskap og politikk, og et samlingspunkt som Arctic Frontiers, der dette blir jevnlig diskutert.

For to år siden, på et arrangement med journalister fra forskjellige steder, gjorde en Tromsø-journalist en slående observasjon. Det er ikke vi som lever nord for polarsirkelen, som forårsaker klimaendringene, men vi betaler prisen for dem ettersom omgivelsene blir ødelagt, sa han. Indere betaler også en høy pris. Ifølge en studie brukte den indiske regjeringen over 90 milliarder dollar på å håndtere tapene som følge av klimaendringer i finansåret 2013–2014. Kostnadene har bare eskalert. Den ikke-statlige organisasjonen Germanwatch har regnet ut at de direkte ødeleggelsene på grunn av hendelser med ekstremvær har ført til ødeleggelser for 21 milliarder dollar i India, omtrent én prosent av Indias bruttonasjonalprodukt. Det er det samme som staten bruker på helsevesenet.

Dette er en høy pris å betale for et så fattig land, som historisk sett har bidratt lite til karbonutslipp. Når det gjelder karbonutslipp per innbygger, forurenser indere mindre enn noen industriland, spesielt de fattige bøndene som er fordrevet, som har fått avlingene ødelagt av regn utenfor sesong eller tørke som har blitt verre som følge av klimaendringer.

Jeg har ikke lyst til å delta i en tragediekonkurranse – et folks smerte oppveies ikke av andre folks smerte – men bare illustrere at vi når vi tenker på problemene våre, gjør vi det gjerne i siloer. Akkurat som få indere bruker mye tid på å tenke over at Arktis smelter, ville jeg blitt overrasket hvis jeg så lederartikler i arktiske land som gråt over klimaendringenes ødeleggelser i det regnavhengige jordbruket, noe som påvirker hundrevis av millioner fattige indere. En av statsvitenskapsprofessorene mine sa en gang: «I politikken skriver vi om det som uroer oss, problemene våre.» Vi snakker om ting vi bryr oss om, folk vi bryr oss om, og det betyr at all politikk har lett for å bli lokal, og journalistikken som dekker den, følger det eksempelet.

Jeg kjenner dette veldig godt fra The Third Pole. Publikasjonen vår ble opprettet for å støtte upartisk, opplyst journalistikk fra Himalaya-regionen, et område som er delt av grensene mellom Afghanistan, Pakistan, India, Kina, Nepal, Bhutan, Bangladesh og Myanmar. Alle disse landene er kritisk avhengig av elvebekkenene til Indus, Ganges, Brahmaputra og Mekong, som de deler. Disse elvene er i seg selv avhengig av isbreene i Himalaya – den største konsentrasjonen av is etter de to polene (derfor navnet vårt) – som blir påvirket av klimaendringene i stor grad. (Den gule flod[RA1] og Yangtze-elven er også påvirket av disse, men de går ikke på tvers av landegrenser.)

Historier om tragediene i ett land havner ofte under radaren i det andre, til tross for at de er uløselig knyttet til det samme problemet, og til tross for at en løsning krever samarbeid mellom alle landene. Det gjorde inntrykk på meg da jeg så hvordan de arktiske landene har klart å skape et samspill mellom både vitenskap og politikk, og et samlingspunkt som Arctic Frontiers, der dette blir jevnlig diskutert. Himalaya-området har for øyeblikket ikke noe sånt forum, selv om det finnes organisasjoner som fører vitenskap og politikk sammen i regionen, for eksempel International Centre for Integrated Mountain Development.

Det er viktig å lære av eksempler, men enda viktigere er det hvordan vi kan samarbeide med hverandre. Nylig var jeg ordstyrer i en debatt mellom norske og indiske forskere og makthavere ved Indian National Centre for Polar and Oceanic Research. Mange blir kanskje overrasket når de får høre hvor tett de to landene har jobbet sammen om forskningsprosjekter siden 1980-årene, både i Arktis og Antarktis. Denne forskningen er drevet av behovene og spesialfeltene til begge land. Etter hvert som vitenskapen har gjort framskritt, har vi også lært hvordan monsunene, som er livsviktig for jordbruket i Sør-Asia, blir påvirket av – og påvirker – Arktis.

Dette er interessant forskningsmessig, men mer interessant er det kanskje om land som Norge og India kan finne metoder for å samarbeide med hverandre om å takle krisene som klimaforandringene har brakt hjem til oss. Den siste partskonferansen i Polen så ut til å indikere at det var en dyp kløft mellom industriland og utviklingsland. Mens industriland virker å være oppsatt på å unngå å få skylden for historiske forurensningsnivåer, er utviklingsland på vakt mot løsninger som kan hindre deres økonomiske utvikling mens hundrevis av millioner mennesker fortsatt lever i fattigdom. Som et resultat av dette hindres innovative løsninger og ny teknologi, og utviklingsland klamrer seg fast til gammel, forurensende teknologi som bare bidrar til å forverre problemet.

Vi trenger eksempler på lederskap fra både industriland og utviklingsland for å løse opp i denne fastlåste situasjonen. Hvis man nøyer seg med å forsvare rettighetene til folk innenfor sine egne grenser, mens problemene tærer på velferden til folk på tvers av alle grenser, er det ikke en vinnerstrategi for noen. Hvis jeg ser håp, er det i land som Norge og India, som har en historie for teknisk og vitenskapelig samarbeid, noe som har skapt tillit og statuert et eksempel. Det nylige statsministerbesøket fra Norge til India framhevet noen av disse mulighetene. Journalister er nødt til å sette søkelyset på slike temaer og lovende samarbeid. Og på et annet, framtidig møte kan kanskje journalister fra Delhi og Tromsø sitte sammen og snakke om hvordan vi klarte å overvinne noen av disse utfordringene sammen, i stedet for å prate om hvordan vi led oss gjennom dem alene.

  • Omair Ahmad er redaksjonssjef for Sør-Asia i The Third Pole, som rapporterer om elvebekkenene i Himalaya. Ahmad dekker nå Arctic Frontiers for andre gang.
  • Oversatt av Rune S. Alexandersen, Tekstgården

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse