Annonse

Det norske universitetet: en entreprenøriell organisasjon eller en kulturinstitusjon?

Innledning

For å sikre sin legitimitet må universitetene som andre institusjoner tilpasse seg det samfunnet og den tidsånden de inngår i. Derfor har de norske universitetene vært gjennom en nærmest kontinuerlig endringsprosess siden midten av 1980-tallet. Modellen for disse endringene har i all hovedsak vært det amerikanske universitetet. I forbindelse med den siste tidens debatt om norske universiteters styringssystemer, som både omfatter en debatt om antall eksterne medlemmer i universitetenes styrer og instituttstyrenes «være» eller «ikke-være», ønsker vi å løfte frem noen argumenter for å bevare det vi oppfatter som kjernen i den modellen de norske breddeuniversitetene hviler på. Det er tid for å verne om en siste rest av det vi har valgt å betegne universitetets DNA. Både som organisasjonsforskere og som vitenskapelige ansatte ved et universitet, er vi bekymret for utviklingen.

Den amerikanske modellen: Det entreprenørielle universitetet

Den amerikanske universitetsmodellen, visjonen om det entreprenørielle universitetet,  har sine røtter i et desentralisert, politisk system uten en nasjonal plan for statlig styring. Dette fremmet igjen en sterk konkurranse om kapital og ressurser, fra ulike kilder som næringslivet, sivilsamfunnet, foreldre og studenter. Den bygger med andre ord på ideen om at universitetets fremste oppgave er å svare på samfunnets mer umiddelbare utdannings- og forskningsbehov. Stikkord her er innovasjon, relevans og markedsorientering. Utover dette har universitetet ingen selvstendig misjon. Dette har også preget organisasjonsformen. Selv om denne universitetsmodellen ikke bygger på noen ideell måte å organisere på, er en sterk representasjon av eksterne interessenter i beslutningsorganene en sentral norm. Målet er nettopp å sikre relevans og markedsorientering. Etter hvert har organiseringen av amerikanske universiteter blitt mer og mer lik bedriftenes, med vekt på strategisk planlegging, mål- og resultatstyring og med mye makt til lederen og ledelsen.

Den europeiske modellen: Universitetet som en uavhengig kulturinstitusjon

Den europeiske universitetsmodellen er derimot inspirert av tysk idealistisk filosofi, med det Berlinske universitetet fra det tidlige 1900-tallet som referansepunkt. Universitetet er her en autonom kulturinstitusjon, med en stabil og langsiktig misjon. Kjernen er uavhengighet, som igjen er ment å garantere for vitenskapelig frihet og forening av forskning og undervisning.  Den vitenskapelige friheten er ment å sikre en kunnskapsutvikling som ikke begrenses av staten eller andre interessegrupper. Slik ivaretas samfunnets langsiktige interesser og verdier. Staten har en  klar, men avgrenset rolle; å sikre uavhengigheten gjennom lovverk og økonomiske ressurser. Med til denne universitetsmodellen hører et ideelt styringssystem, kollegiet. Her er vitenskapelige ansatte i flertall, ledere velges på bakgrunn av vitenskapelige meritter og tillit fra kollegaer, og vurdering av likesinnede legger grunnlaget for posisjoner, forfremmelser, forskningsfinansiering og publikasjoner. Lignende styringssystemer vokste også frem i det amerikanske forskningsuniversitetet, flere av dem regnet blant verdens fremste universiteter.

Fra kulturinstitusjoner til aktører i ‘the brand society’

Før vi går videre vil vi kort oppsummere noen av de mest sentrale endringene universitetene har gjennomgått. For det første har det interne, kollegiale beslutningssystemet som tidligere var dominert av professorer, innlemmet både administrativt ansatte, midlertidige ansatte, studenter og eksterne. For det andre har topplederne fått mer makt og beslutningsprosessene er blitt mer lukkede. For det tredje har det vært en betydelig vekst i universitetenes administrasjoner, samt at disse har fått økt innflytelse. For det fjerde er dagens universiteter langt mer orientert mot studentenes faglige så vel som pedagogiske behov. For det femte er universitetene i dag forpliktet til å konkurrere om andre økonomiske ressurser enn de som tildeles over vårt statsbudsjett.

Disse endringene er langt på vei et forsøk på å imitere en modell som er vokst frem i en helt annen sosial kontekst enn den europeiske. Universitetene ligner i dag mer og mer en hvilken som helst annen organisasjon. Det gjelder ikke bare deres ledelses- og styringssystemene, men også deres visuelle uttrykk (logoene). De tradisjonelle, heraldiske skjoldene som refererte til kunnskap og vitenskap er nemlig byttet ut eller supplert med abstrakte symboler som har liten eller ingen referanse til slike verdier. Begrunnelsen er større synlighet i det såkalte globale og konkurransebaserte ‘brand society’.

Kollegial styringsform og arbeidsplassdemokrati

Universitetenes kollegiale styringsform må imidlertid ikke forveksles med et arbeidsplassdemokrati slik vi kjenner det i Skandinavia. Dessverre gjøres det i dagens debatt. Et ferskt og illustrerende eksempel i så måte er utredningen som nå ligger til grunn for debatten ved UiT om instituttstyrenes «være» eller «ikke være». I denne rapporten er den kollegiale styringsstrukturen blandet sammen med arbeidsplassdemokratiet. Mens den kollegiale styringsformen er ment å sikre kvalifiserte beslutninger som angår den faglige styringen og utviklingen, er arbeidsplass- eller partsdemokratiet ment å sikre at berørte parter høres i saker som angår dem spesielt.

Det er to sentrale begrunnelser for universitetenes kollegiale struktur. Den ene er at den betraktes som den beste for å produsere forskning og undervisning av høy kvalitet. Den andre er at legitimitet og tillit til lederen er helt grunnleggende for å kunne lede den vitenskapelige utviklingen. Begge disse begrunnelsene hviler igjen på antagelsen om at kollegial beslutningsfatting skal være basert på vitenskapens kunnskapskrav og prosesser. Dette innebærer å forme, utfordre og argumentere slik at godt underbygde og dokumenterte beslutninger kan tas.

Kollegiet som en moderne organisasjonsform

Kollegiet er dessuten en høyst moderne organisasjonsform, egnet for den type organisasjoner som vi ofte betegner som kunnskapsorganisasjoner. Vi finner kollegier i domstolene, advokatfirmaer, forskningsinstitutter, konsulentselskap, og i alle typer virksomheter som driver med utviklings- og innovasjonsarbeid. Kollegiet er imidlertid ikke bare et formelt styringssystem. Det er også en kultur for hvordan man skal arbeide. Det betyr at det bygger på noen grunnleggende normer og verdier for hvordan arbeidet bør utføres i en bestemt institusjonell kontekst. Kollegiet har åpenbart sine ‘mørke sider’. Den utprøvende samtalen tar tid, vitenskapelige ansatte som forfølger egne interesser, og konflikter som følge av konkurranse om posisjoner, midler og anseelse. Dette er imidlertid ikke unikt for universitetene, men finnes både i forvaltningen, næringslivet og i andre kulturinstitusjoner. Dessuten er dette en kritikk av den kollegiale praksisen, og ikke av selve ideen, som det ofte oppfattes som.

Hva står på spill?

Til tross for det amerikanske og det europeiske universitetets ulike opphav, er universitetene særegne institusjoner. De skal produsere kunnskap som kan sikre velfungerende samfunn for kommende generasjoner, men også kunnskap som utfordrer politiske beslutninger og næringslivets umiddelbare ønsker og behov. I så måte er de viktige stemmer i vårt liberale demokrati. De norske breddeuniversitetene bør føle seg spesielt forpliktet til å ta vare på noe av det som er igjen av dets DNA,  om de ikke skal ende opp som dårlige imitasjoner av en universitetsmodell som er vokst frem i en helt annen samfunnsmessig kontekst enn vår. Dersom det primært skal forskes og undervises med bakgrunn i det et mangslungent marked til enhver tid definerer som sine behov, vil universitetenes mulighet til å bidra i den offentlige debatt på egne premisser forspilles. Dermed mister vi også en av pilarene i vårt demokrati. Det er i dette perspektivet det blir så viktig å bevare det som er igjen av universitetenes kollegiale styringssystemer.

Vi har med stor interesse Khrono’s (nyhetsavisen for høyere utdanning og forskning) presentasjon av hvilke av de norske universitetene som er mest lukkede og mest åpne. Det er nok ingen tilfeldighet at de mest lukkede er de med ansatt rektor, som ofte faller sammen med fravær- og nedlegging av kollegiale organer. Å bli oppfattet som en lukket organisasjon er generelt uheldig i en tid der kravet til åpenhet og innsyn vurderes som avgjørende for organisasjoners legitimitet og tillit. I stedet for å erstatte det kollegiale demokratiet med arbeidsplassdemokratiet, bør det sørges for at disse to styringssystemene støtter opp om hverandre. Dette forutsetter imidlertid at universitetenes ledere og ansatte har kunnskap om betingelsene for de ulike universitetsmodellene. Dessverre ser denne kunnskapen ut til å være en mangelvare. Dagens debatt om det entreprenørielle universitetet overser stort sett dets historiske røtter. Den overser også muligheten for å forene samfunnsrelevans med de verdiene det europeiske universitetet er tuftet på. Forskningen på feltet er omfattende, og er vel verdt å bruke tid på.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse