Annonse
Equinors gassanlegg på Melkøya i Hammerfest. Foto: Torgrim Rath Olsen

Norske utslippsreduksjoner og allmenningens tragedie

Stenersens posisjon er opplagt asosial og logisk uholdbar. Hvis vi skulle praktisere dette i det daglige, skulle ingen av oss betale skatt, fordi bidraget fra hver av oss er et musepiss i havet.

Under tittelen ”Gevinsten ved norske CO2-utslipp” serverer Geir Stenersen 22. januar i nordnorskdebatt refleksjoner omkring samfunnsmessige klimatiltak som ikke kan stå uimotsagt. Han innleder med å foreslå at vi ”for husfredens skyld skal si at CO2-hypotesen stemmer”, for så å bruke mesteparten av innlegget på feilaktige påstander om det motsatte. Jeg skal først korrigere disse feilene og så drøfte de klimapolitiske aspektene.

Han hevder at vårt bidrag til CO2-innholdet i atmosfæren  er 4 prosent, mens sannheten er 50 prosent. Videre påstår han at global middeltemperatur er umulig å beregne, men har ikke forstått hvordan dette gjøres. Han har rett i at hvis man danner middelverdien av temperaturer målt i  en masse punkter på jordas overflate, så vil resultatet avhenge av utvalget av målepunkter. Men det er altså ikke slik det foregår. For hver målestasjon beregner man forskjellen i temperatur på den gitte datoen med gjennomsnittstemperaturen på samme sted i en bestemt referanseperiode. Dette kaller man temperaturanomalien, og den er ganske lik på forskjellige steder i samme region, fordi den avhenger av været i regionen og ikke så mye av værstasjonens lokale plassering. I tillegg måles temperaturene fra satellitt, og forløpet  av den globale temperaturstigningen  stemmer veldig godt overens med anomaliene som måles fra bakkestasjonene. Det er altså riktig at den absolutte verdien av global midlere overflatetemperatur ikke er særlig nøyaktig bestemt, men endringen i temperaturen måles nøyaktig, og det er endringen som har interesse.

For øvrig er det andre mål på global oppvarming som er mer fundamentale enn overflatetemperaturen, for eksempel det totale varmeinnholdet i havet. Dette kan man måle med bøyer som flyter rundt i verdenshavene, og  målingene viser at  varmeinnholdet øker jevnt og trutt, uten de svingningene vi finner overflatetemperaturen. To tredeler av økningen i havnivået som observeres skyldes utvidelsen av vannets volum på grunn av denne temperaturstigningen. Resten skyldes smelting av innlandsis. Det er overveldende mengder av uavhengige observasjoner av forskjellige parametere som alle bekrefter den globale temperaturstigningen.

Stenersen anslår at en økning av utslippene på 20.000 megatonn CO2 per år siden 1990 har ført til 0.5 graders oppvarming. Dette blir feil, fordi  det ikke  er økningen i utslippene som fører til oppvarming, men utslippene  selv. Vi vil få stigende temperaturer selv om utslippene holdes konstante. Et korrekt resonnement er at de 50.000 megatonn per år som slippes ut for tiden leder til ca.  0.2 grader temperaturstigning per tiår. Dette svarer til at 1.5 grader oppvarming  fra førindustriell tid passeres i 2050 og 2.5 grader før 2100. Og dette skjer selv om vi ikke øker utslippene, men holder dem på dagens nivå.  Konsekvensene finner vi i IPCCs spesialrapport fra 2018 om 1.5-gradersmålet. Jeg skal ikke dvele ved det, annet enn å slå fast at 2.5 graders temperaturstigning kan bety alt fra store problemer for mennesker og natur til en total global naturkatastrofe.

Utslippene fra norsk territorium er 50 megatonn per år, og utslippene fra norsk olje og gass som brennes i utlandet er 500 megatonn per år. Dette betyr at disse utslippene bidrar til henholdsvis en promille og en prosent av temperaturstigningen beskrevet ovenfor, avhengig av om vi vil ta ansvar for utslippene fra eksportert olje og gass eller ikke.

Stenersens hovedpoeng er at vårt bidrag til  denne temperaturøkningen er veldig lite, og det må jeg selvsagt være enig i. Men det er jo fordi Norge er et lite land. Skulle folk i USA eller Kina føle et større ansvar fordi disse landene er større?  Vi kan jo like gjerne dra det ned på individplanet. Kan jeg argumentere med jeg ikke trenger å gjøre noe fordi mitt bidrag til klimakatastrofen er mikroskopisk? Kan vi alle argumentere på samme måten?

Det er denne typen tankegang som kalles ”allmenningens tragedie”. Jeg merker ikke miljøkonsekvensen av mine egne handlinger fordi virkningen er så liten. Men jeg blir rammet av handlingene til alle de andre som lever på denne planeten, og siden de er så mange, er virkningen likevel massiv. Mine handlinger bidrar bare mikroskopisk til global temperaturøkning, men fordi denne mikroskopiske økningen rammer så mange, så blir den samlete virkningen sju milliarder ganger større.

Stenersens posisjon er opplagt asosial og logisk uholdbar. Hvis vi skulle praktisere dette i det daglige, skulle ingen av oss betale skatt, fordi bidraget fra hver av oss er et musepiss i havet. Likevel er denne typen argumentasjon overraskende vanlig i debatten omkring klima- og energispørsmål. Det relevante spørsmålet å stille er ikke hvor stort Norges bidrag til global oppvarming er i absolutte termer, men hvor stort dette bidraget er per innbygger sammenlignet med andre land. Der kommer vi som nasjon ikke særlig godt ut, og det bør derfor ikke være noen diskusjon om vårt ansvar for å redusere utslippene.  Hvordan vi skal gå fram for å få utslippene ned er et helt annet og viktigere spørsmål å diskutere.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse