Annonse
Nussir er et eksempel på Torbjørn Røe Isaksens fortolkning av begrepet ‘det grønne skiftet’. «Vi skal og kan fortsette med et næringsliv som forurenser fritt for å bøte på andre problemer som den samme næringslivspolitikken har skapt andre steder!»  Eller sagt på en enda mer retorisk måte: «Kom igjen, la oss fortsette med å sage over beina på elefanten for å redde snabelen», skriver Svein Anders Noer Lie. Foto: Nærings- og fiskeridepartementet / Øyvinn Myge

«Kom igjen, la oss fortsette med å sage over beina på elefanten for å redde snabelen»

Det grønne skiftet spør oss om vi ikke må snu bevisbyrden.  Er vi ikke nå i en situasjon hvor det er den som vil utøve sin (nærings)frihet som må bevise at denne ikke skader andre mennesker eller andre levende systemer?

Regjeringen og særlig næringsminister Torbjørn Røe Isaksen står sentralt plassert i det grønne skiftet. Grunnen til det er at det grønne skiftet først og fremst handler om å endre måten vi driver næringsvirksomhet på. Vi skal «leve av noe» som det heter, men vi har innsett at vi ikke kan leve av noe som på sikt ødelegger forutsetningen for å leve. Hovedmålet for enhver konkurransebasert næring vil være å øke effektiviteten. Med begrepet ‘det grønne skiftet’ må effektivitet gis et nytt innhold. Du er ikke lenger effektiv hvis du driver på en måte som produserer miljøproblemer som du må bruke store ressurser på å løse. Eksternalitetene, som økonomene kaller det, må regnes inn i kost/nytte-analysen. Det grønne skiftet handler om at vi nå, omsider, har innsett at den totale belastningen på jordas naturlige systemer er blitt så stor at ingen lenger kan slippe unna med å isolere sin virksomhet fra helheten og profitere på at bare en gjeng med hippier bryr seg om hva som siver ut i bakgården. Derfor må enhver næring bli mer effektiv på den nye måten.

Torbjørn Røe Isaksen har nylig re-formulert den populære påstanden om at miljøbevegelsen vil leve, men ikke leve av noe. «De vil ha frukt, men de vil hverken ha epler, appelsiner, bananer eller druer. De vil ha frukt».  «Her maser de om grønn energi, men dem vil ikke ha vindmøller nei». Dette er uttrykk for en stor misforståelse når det gjelder hva det grønne skiftet handler om. For spørsmålet dreier seg ikke lenger om man skal drive næring (i et bestemt område) eller ikke, men hvordan næringen drives. De fleste i miljøbevegelsen er for eksempel ikke mot vindmøller, men mot en bestemt vindmøllepolitikk der det hverken finnes en helhetlig plan eller noen begrensing på hvor eller hvordan denne alternative energiformen skal bygges ut. Vindmøller er ikke bra eller miljøvennlig i seg selv. 

Røe Isaksens bidrag til debatten kommer som et resultat av en næringspolitikk der idealet er å stille færrest mulig krav til næringslivet. Denne politikken er selvsagt i trå med Høyres liberalistiske idegrunnlag.  Liberalismens klassiske grunntanke er at den som hindrer noen i å utøve sin frihet skal ha gode grunner for å gjøre nettopp det. Bevisbyrden ligger hos den som vil begrense, ikke hos den som vil utøve sin (nærings)frihet. En slik grunntanke passet sikkert ok for den tiden Edmund Bruke og John Locke levde på hvor det var «mye natur og lite mennesker» -  især i Amerika… Det grønne skiftet spør oss om vi ikke må snu bevisbyrden.  Er vi ikke nå i en situasjon hvor det er den som vil utøve sin (nærings)frihet som må bevise at denne ikke skader andre mennesker eller andre levende systemer? Med en passiv næringspolitikk som søker å legge færrest mulig begrensinger på et næringsliv som har som hovedmål å tjene mest mulig penger gjør Røe Isaksen lite annet enn å overbevise oss om at det fortsatt ikke er mulig å kombinere vekst og vern. Når de som vil skape verdier får fortsette å ta seg til rette uten hensyn til mennesker og miljø er det vanskelig å reagere med noe annet enn «ukonstruktiv» protest fra miljøbevegelsens side. Å gjøre seg selv til offer for miljøbevegelsens press er å snu årsakskjeden på hodet. Det var Amerikanernes grådige rovdrift på naturen som skapte naturnernbevegelsen og verdens første nasjonalparker. Det grønne skiftet handler nettopp om å underbygge tesen om at problemet ikke dreier seg bruk (av naturen), men måten man bruker den på.

Isaksens ideal for det grønne skiftet finner han i tidligere utbygging av vannkraft. I metaforisk forstand kan vi med andre ord fortsette med å tørrlegge elver, variere vannstanden i elva ut i fra profitthensyn (og ikke hensynet til livet i elva), sette ut smolt uten genetisk opphav i elva osv. for «å redde miljøet». Det grønne skiftet handler i metaforisk forstand om det motsatte: å produsere strøm fra vannkraft på en måte som ikke ødelegger (vesentlig) for de naturlige systemene som strømproduksjonen utnytter. Prisen for å ikke begi seg inn på løgnaktige effektivitetskalkyler er selvsagt at du får mindre strøm, men regnestykket går opp hvis vi alle er enige om at prisen for å utnytte natursystemene bør være sann og ikke fiktiv.

Røe Isaksen forteller at «han hele tiden møter mennesker som føler at nettopp deres næring fremstilles som et problem». Dette ser Isaksen på som et problem. Men er det det? Er det ikke en bra ting at vi nå endelig er inne i en kontinuerlig revisjonsprosess? Er det ikke en bra ting at næringslivet nå møter motstand der det tidligere kunne få ture frem fordi det det ble skapt arbeidsplasser? En slik kritisk prosess, som kjennetegner vitenskap, politikk og de fleste andre samfunnsområder i dag, vil kunne styrke næringslivet på sikt. Den gir innovasjon og fornying i en retning som er helt nødvendig, og som derfor også vil gi produkter og kompetanse som kan selges på et marked i fremtiden. Fordi, enten så finnes det en fremtid der slike varer og tjenester etterspørres eller så finnes det ingen fremtid i det hele tatt.

Nussir er et eksempel på Røe Isaksens fortolkning av begrepet ‘det grønne skiftet’. «Vi skal og kan fortsette med et næringsliv som forurenser fritt for å bøte på andre problemer som den samme næringslivspolitikken har skapt andre steder!»  Eller sagt på en enda mer retorisk måte: «Kom igjen, la oss fortsette med å sage over beina på elefanten for å redde snabelen».

Hvorfor er sjødeponi løsningen for utvinning av kobber i Repparfjord? Den eneste grunnen ser ut til å være at et slapt gjennomtenkt landdeponi er et dårligere alternativ. Kunne næringsdepartementet her ha stilt krav til flere alternativer? Kan det være at gruveavgangen kan brukes til noe? Kan det være at en nedskalert drift kan åpne for nye løsninger? Kan det være at en bestemt deponeringsløsning på land kan gi en vinn-vinn situasjon for natursystemer, reindrift og Nussir? Næringslivet og Høyre snakker ustanselig om nytenkning og kreativitet, men er det bare snakk? Under det grønne skiftet må det bli en realitet. Se til Finnfjord smelteverk.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse