Annonse
Norske jagere i samtrening med US Air Force' strategiske bombeflye B-52H Stratofortress. Bildet er fra et videoklipp fra 331 skvadron og viser fire F-35 og tre F-16 jagerfly på halen av det åttemotors bombeflyet i internasjonalt luftrom nord for Finnmark. (Foto: Forsvaret)

Dette viser en ny dimensjon i det sikkerhetspolitiske bildet i nord

Med norsk medlemskap i FNs sikkerhetsråd er vi nærmest programforpliktet til å komme på kant med Trump-administrasjonen. Hvor lenge vennskapet da holder, gjenstår å se.

Når syv norske jagerfly legger seg på halen til et amerikansk, strategisk bombefly i nord (som man kan se på video i Teknisk ukeblad 4. juni) representerer det en ny dimensjon i vår sikkerhetspolitikk som jeg tror knapt har gått opp for våre politikere i det rikspolitiske miljø.  Slike integreringsoperasjoner har pågått et par år, fra Ukraina i syd til Barentshavet i nord. Det er interessant at Sverige deltar med JAS Gripen i slike samøvelser med USAs strategiske bombefly.

Hva kan ligge til grunn for et slikt nytt operasjonskonsept? Er det en reaksjon på Russlands annektering av Krimhalvøya og støtte til opprørerne i Øst-Ukraina? Er det et mottrekk til Russlands stadige fingering av angrep mot byer (bl.a. Stockholm) og installasjoner i europeiske naboland? Ja, det er sannsynlighet knyttet til dette, og Putin får ris til egen bak. Avskrekkingen fra å gjøre noe lignende andre steder, f.eks. i Baltikum, burde være meget effektiv.

Men i Nordområdet, da? Hva skal avskrekkes der? Er norsk territorium (in casu Øst-Finnmark) en del av Putins drømmer om gjenreising av det storrussiske rike? Neppe. Er Svalbard et territorium som interesserer Kreml? Selvsagt; det er av stor strategisk betydning, men er demilitarisert og under solid norsk forvaltning. At Russland har planer for å okkupere både Øst-Finnmark og Svalbard, er hundre prosent sikkert. Det som eventuelt kan utløse slike planer, vil være det beslutningstakerne i Kreml oppfatter som en overhengende og direkte trussel mot landets strategiske atomstyrker på Kolahalvøya og (under havoverflaten) i Barentshavet og Nord-Atlanteren. Det er et mulig førsteslag fra USAs side, konvensjonelt eller kjernefysisk, som utgjør en slik trussel, ingenting annet. 

Det nye øvingsmønster vi ser utfolde seg er også en slags ris til egen bak for Putin. I mars 2018 kunne han triumferende fortelle den russiske militære og politiske elite, og «hele verden», selvsagt, at nå var testingen av langtrekkende hypersoniske missiler avsluttet. Dette er missiler som kan ha både konvensjonelle og kjernefysiske stridshoder, og som har så stor hastighet at intet luftvern kan stanse dem. Nå er de satt i serieproduksjon, sa Putin.

Russernes bestrebelser går selvsagt ikke upåaktet hen i USA. Siden det også på dette felt er amerikanerne som har kommet lengst m.h.t. de underliggende og bærende teknologier, vil de programmer som nå skyter fart med store bevilgninger fra Pentagon, ikke bare føre til enda mer avanserte hypersoniske missiler og deres leveringsplattformer, men også til etablering av sensorer som kan oppdage og spore slike missiler – og ødelegge dem før de når målet. Og da går amerikanerne trolig ut i verdensrommet (ref. Navy Vice Adm. Jon Hill, direktør for The Missile Defense Agency, i Defense News 18. juni i år), slik de gjorde med «Star Wars»-programmet (Strategic Defense Initiativ, som det het offisielt) på 1980-tallet. Det bragte Sovjetunionen i knestående og førte til Gorbatsjovs kanossagang i Reykjavik i 1985, nedrustningsavtale med USA og dernest Sovjetunionens sammenbrudd og Warzawapaktens oppløsning i 1989. Sovjetunionen hadde rustet seg selv i senk.

De integreringsoperasjoner vi nå ser i Nordområdet er selvsagt en del av avskrekkingsbildet også med dagens våpensystemer, hovedsakelig kryssermissiler, men også en innvarsling av en ny dimensjon. De strategiske bombeflyene vi ser, leverer ikke bomber lenger. De ville ikke nå frem. Nå får de beskyttelse frem til punktet for utløsning av missilene, og det er en soleklar fordel at dette kan skje med kampfly fra baser nærmest mulig målene. I nord vil hangarskipet USS Harry Truman -flaggskipet i Second Strike Fleet, som har Nord-Atlanteren og Arktis som ansvars- og operasjonsområde - kunne ligge lenger unna og være bedre beskyttet mot nettopp de russiske hypersoniske missiler som Putin varslet for drøyt to år tilbake. Det vi ser, er nok derfor også trening på og demonstrasjon av kapasitet for å gjøre operativt det strategiske konsept «Conventional Prompt Global Strike», et program som har vært av og på i flere tiår, og som nå ser ut til å få en kraftig budsjettøkning i de nærmeste årene. Målet er å kunne slå ut en hvilket som helst trussel, hvor som helst på kloden, fra en stat eller en terrororganisasjon, i løpet av én time etter at trusselen er definert. Vellykket testig av et amerikansk hypersonisk missil, bl.a. for dette konseptet, ble gjennomført i Stillehavet, omtrent på  toårsdagen for Putins skrytetale.

Det er nesten så man kan synes litt synd på Putin - han strever med å skape et bilde av Russland som fortsatt stormakt, med en økonomi på bristepunktet, og med dalende popularitet på hjemmebane. Han vil så gjerne lykkes i å bli husket som den som reddet Russland etter Sovjetunionens fallitt og brakte landet og folket til nye høyder. Han har i den nylige grunnlovsrevisjon sikret seg at han kan sitte til han bli 82 år, og deretter har han tenkt å nyte sitt otium på Åland (finsk territorium!) hvor han har kjøpt seg en eiendom. Det hevdes at han har kjøpt det for egne, oppsparte midler. Putin er så langt fra å være suicidal som det er mulig å komme. Han er dertil bedre utrustet m.h.t. evner for rasjonell tenkning og handling – ut fra eget ståsted, vel å merke - enn en viss president «over there».  Det er i situasjoner med rivalisering, økt spenning og knuffing at misforståelser og uhell kan skje.

I Arktis ser vi stadig klarere konturene av den kinesisk drage, tørstende etter de samme ressurser som Russland anstrenger seg for å ha en slags førsterett til, med stor satsing de senere årene på bygging av baser og infrastruktur. USA er kommet litt bakpå, men skal nå ta igjen med økt nærvær i regionen, til havs og i luften. Fra norsk hold får dette militære nærvær meget god assistanse, primært fra radar- og etterrertningssystemer på land og til havs som gir et løpende situasjonsbilde av hva som finnes av kapasiteter og aktiviteter på Kolahalvøya og i Barentshavet.

Så langt er det ingenting å være redd for; med fire nye år for Trump i Det hvite hus er det en annen sak. Norge er hans venn, sier han i dag. Med norsk medlemskap i FNs sikkerhetsråd er vi nærmest programforpliktet til å komme på kant med Trump-administrasjonen. Hvor lenge vennskapet da holder, gjenstår å se.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse