Nordkapp er sannsynligvis den eldste merkevaren i norsk turisme, med en historie fra 1553, og med en tiltakende attraksjonsverdi gjennom århundrene. Foto: Colourbox

Ny Nordkapp-kontrakt truer den norske allemannsretten

Den beste måten å utvikle Nordkapp som turistprodukt er å stimulere til noe større konkurranse der kvaliteten holdes oppe av spennende produkter de besøkende er villige til å betale for. Og hvor Friluftsloven styrer forvaltningen av naturlandskapet på Nordkapp.

Den norske allemannsretten som gir alle norske innbyggere muligheter til å dyrke friluftsliv og bevege seg fritt i norsk natur, trues av måten Nordkapp forvaltes i fremtiden. Hvis den gjeldende Nordkapp-praksisen med høye inngangspriser som belastes friluftsfolket, blir lovlig de kommende ti-år fordi Nordkapp privatiseres slik det nå ligger an til, åpnes i virkeligheten for en kommersialisering og betaling for adgangen til de andre natur-ikonene i det norske frilufts-landskapet.

Nordkapp som monopol

Nordkapp-platået har siden 1928 vært drevet av et monopol (opprinnelig med hurtigruteselskapene i Norge og to reisearrangører) med enerett fra staten til å forvalte Nordkapp. Omtrent hele Finnmark var statsgrunn fra 1775 til 2005. De første spørsmål om eksklusive rettigheter på Nordkapp kom allerede i 1891, og vakte lokale motstand, så også i 1928 og flere ganger seinere.

Monopolet stengte i virkeligheten ute lokale bedrifter som ville etablere seg der. Det første monopolet utviklet en nødvendig infrastruktur på Nordkapp og tok seg betalt for dekning av utgiftene som båtskyss til land, bygging av sti til Nordkapp-platået, og fra 1974 krevde man 5 kroner til dekning av servicetiltak og sikring av Nordkapp-platået. Og i hovedtrekk ble Friluftsloven fulgt til første del av 1990-årene.

Slutten på monopolet?

Endringen skjedde like før hotellkonsernet RICA kjøpte alle aksjene i 1997 fra selskapet som da hadde festerettene til Nordkapp. I 2014 ble RICA-konsernet oppkjøpt av den svenske hotellgiganten Scandic. I dag foregår en heftig debatt om utarbeidelsen av en plan for områderegulering, og indirekte også om en endring av festeretten for den delen av Magerøya hvor Nordkapp ligger.

Starten på stridighetene om Nordkapp-arealer skyldes en nødvendig fornyelse av kontrakten som skulle funnet sted i 2018, men nå er blitt utsatt til 2019. Da RICA kjøpte selskapet North Cape Hotels AS og overtok festeretten til Nordkapp-fjellet, fikk de transportert til seg daværende kontrakt som var datert 1994 og med utløp i 2018.

I denne kontrakten var vilkåret for framtidig feste etter 2018 at det skulle skje en reduksjon i bygslet areal ved de seinere kontraktsfornyelser. I 1997 ønsket RICA en endring i disse festevilkårene, og søkte om en fornyelse av leiekontrakten til 2030. Problemet for disse nye festerne av Nordkapp, er den presisering av kontraktens innhold som ble varslet av grunneieren Staten ved Finnmark Jordsalgskontor, som svar på ønsket om kontrakt-forlengelse.

RICA-selskapet kunne få fornyet festerettene til 2030 under forutsetning av enighet om en kraftig arealreduksjon og en markedsbasert økning av den svært lave festeavgiften (knapt 80000 kroner pr år) fra 2018. Når Finnmark Jordsalgskontor satte arealreduksjon som en forutsetning, var det fordi man ønsket omgjort areal til formål som «klimavern, friarealer eller forretningstomter m.v.».

Med andre ord åpnet faktisk disse endringene for en avslutning allerede fra 2018 for Nordkapp-monopolet.

Hvordan friluftsloven omgås

Et monopol som bygde på enerett til det nordligste, og svært ettertraktede punkt på det europeiske kontinentet, oppnådde store inntekter gjennom betalinger for adgangen til Nordkapp-platået. Problemet var at Friluftsloven (§14) hindrer festerne å tjene penger på denne rettigheten fordi loven bare tillater inndekning av nødvendige driftsutgifter til det areal på Nordkapp, som samtlige statlige institusjoner med Sivilombudsmann og Klima- og miljøverndepartement i spissen, definerer som friluftsområde.

I tillegg til inndekning av utgiftene til friluftsområdet, har RICA også tatt betaling av friluftsfolket for driftsutgiftene til det meste av selve forretningssenteret på Nordkapp-platået, samt 10,7 prosent verdiavkastning på framtidige nybyggingspriser for dette senteret. Det er mulig å beregne denne, sannsynligvis ulovlige verdiavkastingen, til nesten 40 millioner hvert år, eller 700 millioner kroner over 22 år, basert på selskapets egne budsjettoppsett, og verdianslagene for Nordkapp-platået.

Praktiseringen av friluftsloven derimot krever at utgifter og finanskostnader dekkes etter selvkostprinsippet, man tar seg betalt inntil de reelle utgiftene er dekket.

Nordkapp som merkevare og den sterkes rett

Nordkapp er sannsynligvis den eldste merkevaren i norsk turisme, med en historie fra 1553, og med en tiltakende attraksjonsverdi gjennom århundrene.

Men denne attraksjonsverdien avhenger av evnen til fornyelse. Det er all grunn til å frykte stagnasjon fordi monopoler ikke er den rette måten å legge til rette for fornyelser. Spesielt er høye inngangspenger en svært dårlig medisin for slike innovasjoner.

Den beste måten å utvikle Nordkapp som turistprodukt er å stimulere til noe større konkurranse der kvaliteten holdes oppe av spennende produkter de besøkende er villige til å betale for. Og hvor Friluftsloven styrer forvaltningen av naturlandskapet på Nordkapp.

Hvordan dette skal iverksettes er hva striden om i dag består i. Denne striden skaper splittelse i lokalsamfunnet, og truer allemannsretten i Norge.

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse