Annonse
HISTORISK BEGIVENHET: Regjeringen lover bred satsing på nordområdene, og stilte med fire statsråder da nordområdestrategien ble lagt fram i Tromsø I 2006. F.v.: Utenriksminister Jonas Gahr Støre, statsminister Jens Stoltenberg, kommunalminister Åslaug Haga og kunnskapsminister Øystein Djupedal. Statsminister Jens Stoltenberg presenterte fredag regjeringens strategi for nordområdene. Han karakteriserer nordområdene som regjeringens viktigste langsiktige satsing. Foto: Jan-Morten Bjørnbakk / SCANPIX

Ny nordområdepolitikk og samisk kultur, næringer og naturressurser

Statssekretær Audun Halvorsen (H) peker i en kronikk i Nordlys i sommer på at Norges sterke forskningsmiljøer har en strategisk rolle i utformingen av en ny melding om nordområdepolitikken. Det må også innbefatte kunnskap om samisk kultur, reindrift, kystfiske og retten til land og naturressurser.

Samtidig som utenriksminister Jonas Gahr Støre holdt sin tale Et hav av muligheter på UiT høsten 2005 og dermed dro i gang en ny nordområdepolitikk, skjedde det en betydelig utvikling av samepolitikken i Norge. Finnmarksloven ble vedtatt, regjeringen og Sametinget inngikk en avtale om konsultasjoner, og to år senere kom Samerettsutvalgets utredning Den nye sameretten med forslag om å sikre konsultasjonsforpliktelsene og samiske land- og ressursrettigheter sør for Finnmark. Året etter fremmet Kystfiskeutvalget et lovforslag om fiskerettigheter utenfor Finnmark.

FN drar i disse årene opp rammene for en ny global urfolkspolitikk i erklæringen om urfolks rettigheter. I erklæringen, som umiddelbart fikk tilslutning fra 144 av verdens stater, og som ble priset av Norges sameminister Bjarne Håkon Hansen, sluttet nasjonalstatene seg til at urfolk fritt kan bestemme sin politiske stilling og fremme egen økonomisk, sosial og kulturell utvikling. Innen tre år hadde også de store urfolksstatene USA, Canada, Australia og New Zealand sluttet seg til erklæringen. Statene sluttet seg også til at de med god vilje skal konsultere og samarbeide med vedkommende folk gjennom deres representative institusjoner for å oppnå deres frie og informerte samtykke før vedtakelse av lover eller tiltak som kan berøre dem. Norge sluttet seg også til regler om at urfolk har rett til restitusjon for de landområder de tradisjonelt har eid eller på annen måte brukt, og som de er fratatt råderetten over.

Utviklinga påvirket også nordområdepolitikken. I Stoltenberg-regjeringens nordområde­melding fra 2011 vies samer og urfolk stor plass. Et hovedmål for nordområdepolitikken sies å være å styrke sysselsetting, verdiskaping og velferd gjennom regional og nasjonal satsing, i samarbeid med berørte urfolk. Videre understrekes viktigheten av «at urfolks rettigheter blir etterlevd i utnyttelsen og forvaltningen av ressurser og miljø [og at] i en helhetlig ressursforvaltning inngår beskyttelse av grunnlaget for urfolks næringer, språk, kultur, tradisjonskunnskap og arealer til reindrift […]». Det vises også til at det er utviklet internasjonale rettsstandarder for urfolks deltakelse og for utvikling av kultur, næringsutøvelse og samfunnsliv – som «utgjør viktige deler av grunnlaget for regjeringens samepolitikk».

Nordområdemeldinga skapte forventninger. Også hos den samiske befolkningen. At viktige dokumenter som ILO-konvensjon nr. 169 og FNs erklæring om urfolks rettigheter, kun var nevnt i én setning, reduserte ikke forventningene.

De to regjeringene Norge har hatt siden Gahr Støre holdt sin tale, har blitt kritisert for ikke å følge opp nordområdemeldinga. Samme kritikk kan rettes mot same- og urfolkspolitikken. 13 år etter FN-erklæringen og Samerettsutredningen ble fremlagt har lite skjedd med. Her har Norge en klar utfordring: Mens urfolksretten har beveget seg fremover internasjonalt og innrømmet urfolk større deltakelse i beslutningsprosesser, har norsk urfolksrett nærmest blitt stående der den var i 2005 da konsultasjonsavtalen og Finnmarksloven ble vedtatt.

Heller ikke domstolene har vært lydhøre for samiske krav. I tvister hvor utfallet har vært åpent, og rettskildene like gjerne peker den ene som den andre vei, har staten oftest trukket det lengste strået. Og rettskartleggingen i Finnmark har nærmest uten unntak gått i Finnmarkseiendommen (FeFo)s favør. Dette hadde nødvendigvis ikke være uheldig om FeFo hadde levd opp til lovgivers forutsetning; at den utgjorde en ny forvaltning der finnmarkingene selv får eierrådigheten og ansvaret for forvaltningen, med «et historisk skifte over til lokal styring […]». Det har ikke skjedd; FeFo har i stor grad lagt seg på en linje lik den Statskog hadde, hvor lokalbefolkningens rett best kunne beskrives som tålt bruk.

Nesten halvparten av Norges landareal er nordområde, skriver statssekretær Halvorsen, noe som tilsier en fremoverlent politikk for nærings- og befolkningsutviklingen i landsdelen. Den samme parten av Norge er også samisk tradisjons- og reinbeiteområde. Det holder derfor ikke alene med innovativ forskning eller fremoverlent nærings- og bosettings­politikk, politikken må også styrke samisk kultur og tilstedeværelse. Et første skritt kan være at uttalte mål i forrige nordområdemelding følges opp og gjennomføres. Der­nest bør Samerettsutvalgets forslag, og i særdeleshet de om konsultasjoner, få en konkret oppfølging.

Man hadde tidligere en forestilling om Arktis som et uberørt ingenmannsland som måtte vernes mot menneskelig aktivitet, skriver statssekretæren. Ingenmannsland er også brukt i betydningen av at områder er eierløse hvor enhver kunne ta seg til rette. Dette er i dag for lengst en foreldet lære. Likevel opplever folk i Sápmi at energiselskaper med statens tillatelse kan ta seg til rette på reinbeiteområder og steder med spesiell kulturell og åndelig betydning for samer og andre folk i Nord-Norge – uten at folk har mye de skal ha sagt.

En ny nordområdepolitikk må i langt større grad lytte til folk lokalt, herunder samiske lokalsamfunn og rettighetshavere, og samtidig ta inn over seg ansvaret for naturmiljøet for fremtidige generasjoner. Kortsiktig gevinst for multinasjonale energiselskaper kan ikke ha prioritet fremfor de som har levd i områdene og gjennom århundrer opparbeidet rettigheter til bruk og eiendom. Det betyr et sterkt fokus på menneskerettigheter, bosetting, bærekraft, klima og folks rett til å høste egne ressurser. Norge er her forpliktet ikke bare til å hensynta samene, men også gi dem reell innflytelse på beslutninger om nordområdene i Norge.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse