Annonse
Det finnes mange sterke personlige beretninger om livet i klasserommet og på internatet under fornorskningen. Disse fortellingene er ikke endimensjonale, utvetydige og like, men de viser ulike erfaringer, skriver Helge Christian Pedersen. (Foto: Scanpix / Sverre A. Børretzen)

Nyanser, gråsoner og tvetydighet er nødvendig i historiefaglige framstillinger

Mitt enkle svar på Gørill Nilsens spørsmål er at vi som forskere nok bare må akseptere den loopen den offentlige debatten om samisk historie og samiske rettigheter går i.

I Nordnorsk debatt den 25. november stiller Lill Tove Fredriksen, førsteamanuensis i samisk litteratur ved UiT Norges arktiske universitet, seg kritisk til historieprofessor Hallvard Tjelmelands (også UiT) påstand om at: «Frå somme hald har det vore umogleg å akseptera gråsonar, nyansar og det tvetydige i prosessar som har underbygd fornorsking». Fredriksen ser ingen gråsoner eller nyanser og bekrefter sånn sett Tjelmelands påstand, for Fredriksen er fornorskningen «[…] rasisme satt i system», uten variasjoner kan det se ut til.

Det er ingen tvil om at fornorskningen er et mørkt kapittel i norsk historie som har satt dype spor både i enkeltmenneskers liv og i det samiske samfunnet. Statens samepolitikk før andre verdenskrig var preget av hård fornorskning med statlige påbud og forbud som hadde som mål å gjøre nordmenn av samer og kvener. Det fantes likevel, som Tjelmeland påpeker, nyanser, gråsoner og tvetydigheter: Fornorskningen varierte for eksempel i styrke i ulike områder og i ulike perioder, den ble implementert ulikt og den ble fulgt opp i varierende grad. Noen områder, som Kautokeino og Karasjok kommuner og Kvalsund kommune i en periode, hadde fritak fra Wekselsenplakaten som sa at en bare skulle bruke samisk og kvensk når det var uomtvistelig nødvendig, som i kristendomsundervisningen. Enkelte framsynte lærere i hele Finnmark forsto at det var nødvendig å bruke samisk i undervisningen og trosset statlige forordninger. Noen av fornorskningens verktøy virket ikke etter hensikten, mens andre parallelle prosesser, som ønsket om å modernisere landsdelen, virket fornorskende. I denne sammenhengen er det jo et paradoks at fornorskningen av samer og kvener kanskje var enda sterkere under den statlige moderniseringa i etterkrigstida, i en tid da den offisielle fornorskningspolitikken hadde blitt avviklet.

Det finnes også mange sterke personlige beretninger om livet i klasserommet og på internatet under fornorskningen, blant annet har verket Samisk skolehistorie (Lund m. flere 2006) en stor samling fortellinger fra elever, lærere og andre skolefolk. Disse fortellingene er ikke endimensjonale, utvetydige og like, men de viser ulike erfaringer.

Variasjonene, gråsonene og tvetydighetene som kommer fram både i slike personlige beretninger og i mer systematiske framstillinger av fornorskningen rokker jo ikke ved det faktum at fornorskningen fant sted, eller ved det faktum at politikken hadde omfattende skadevirkninger. Vår forståelse av fornorskingen og dens virkninger reduseres heller ikke av at variasjonene kommer fram i forskningen. Historikerens oppgave er å bidra til å forstå årsakene til, drivkreftene i og virkningene av historiske hendelser, brudd og perioder. Da er variasjoner, gråsoner og tvetydigheter sentrale elementer.

Spørsmålet om hvorvidt det skal være plass for nyanser og tvetydighet i framstillingen av samisk historie går inn i kjernen av den debatten som ble satt i gang av Gørill Nilsen, professor ved UiT Norges arktiske universitet, i Nordnorsk debatt den 6. november hvor Nilsen stilte spørsmål om «hvor mange ganger skal vi som forskere måtte svare på de samme «utfordringene» som tas opp fra EDLs side på Nordnorsk debatt igjen og igjen?».  Debatten «om det samiske» er, som Nilsen påpekte i sitt innlegg, en evigvarende runddans der de samme problemstillingene og påstandene kommer igjen og igjen fra mange av de samme aktørene.

Mitt enkle svar på Nilsens spørsmål er at vi som forskere nok bare må akseptere den loopen den offentlige debatten om samisk historie og samiske rettigheter går i. Selv har jeg hatt en lengre kronikk-føljetong med EDLs Jarl Torfinn Hellesvik i Altaposten om disse spørsmålene i februar 2017. Kontinuerlig debatt om dette er ikke bare noe vi må akseptere, det er noe vi må ønske velkommen og delta i, fordi hver gang samehistoriske forhold tas opp, kommer det nye lesere til som har bruk for faglig begrunnet kunnskap. Det er nødvendig å delta fordi EDLs ofte endimensjonale forståelse av samenes historie og urfolksstatus ikke kan få stå uimotsagt, og det er nødvendig fordi historisk kunnskap spiller en svært viktig rolle i vår samtid, noe som kanskje spesielt gjelder kunnskap om vår regionale flerkulturelle historie.  

I sitt innlegg den 12. november slår professor emeritus Einar Niemi et slag for at det bør stilles strengere saklighetskrav til folk med akademiske titler som driver formidling og diskusjon i det offentlige rom enn det stilles til andre. Faglig saklighet innebærer slik jeg ser det nettopp formidlingen av nyanser, gråsoner og tvetydigheter, også i framstillingen av fornorskningen. I den uendelige diskusjonen om samene er et urfolk, om de ble utsatt for fornorskning og om kystsamene finnes er det viktig at vi som forskere og universitetsansatte holder fast i denne faglige sakligheten. Formidlingen av nyanser, gråsoner og tvetydigheter er noe av det som skiller faglig formidling fra politisk aktivisme.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse