Annonse
SYMBOL: Hadde fornorskningpolitikken vunnet frem, ville neppe et samisk flagg vaiet utenfor rådhuset i Tromsø i vår tid. Foto: Yngve Olsen Sæbbe

Nyansering av fornorskningspolitikken?

Fornorskningen hadde en uendelig rekke av ofre som gjorde hverandre til offer.

Politikken var langt mer enn møter mellom lærere og elever i lune skolestuer. Den var kamp om språk og tradisjon, verdighet og respekt.

Ketil Zachariassen fremfører i Nordlys 14. mars behovet for å «nyansere» oppfatningen av fornorskningspolitikken. Det er uklart om han har historiefagets eller fornorskningens historie i tankene? Det er ikke likegyldig, for det er ikke det samme.

Fornorskningens historie finnes i to hovedutgaver: I det historiske kildematerialet og som erfaringer hos folk flest. Bare unntaksvis opptrer «allmuen» i kraft av seg selv i de nedtegnede kildene.

Forklaringen er enkel: Disse kildene har ofte myndighetenes perspektiv. Første trinn til «nyansering» av fornorskningen er å aktivere de kildene som ikke er med i det nedtegnede materialet.

Disse kildene er nå tilgjengelige i skole- og internatelevers erfaringer fra 1950 og 60-tallet, mange mye lenger tilbake. Selv om disse erfaringene er slipt av tilbakeblikket, er de nødvendige for å forstå fornorskningen.

Få betviler at mange lærere i fornorskningens tjeneste var ubekvemme med oppdraget i skolene. Deres sympatiske trekk overskygger likevel ikke fornorskningens håpløse idé, dens harske begrunnelse og uakseptable konsekvenser.

Politikken var langt mer enn møter mellom lærere og elever i lune skolestuer. Den var kamp om språk og tradisjon, verdighet og respekt. 

Det er kjent at den samiske pedagogen Per Fokstad tok til motmæle mot fornorskningen. I 1919 bidro han til en resolusjon om å innføre norsk som «fremmedspråk» for samiske barn.

I 1923 fremmet han forslaget om å avvikle internatene, opprette små skoler i bygdene og undervisning på samisk. Den parlamentariske skolekommisjonen avviste forslaget og begrunnet avslaget med at samene manglet en kultur som passet for et «fastboende liv».

Ingenting tydet på at en slik kultur kunne opparbeides: «Folkets hele egenart og begavelse peker ikke i den retning». 

Hva innebar avslaget og begrunnelsen? Etterspør ikke Fokstads forhold til fornorskningen en analyse som stikker et stykke under overflaten? Hva er forholdet mellom den skolen han gikk inn for og den han gikk imot?

Det tok tid, men Fokstads idéer var en viktig inspirasjon og drivkraft i samisk utdanning og forskning på 1970- og 80-tallet. De er fortsatt høyst aktuelle.

Mange av fornorskningens sentrale aktører var både syndebukker og ofre. Kategoriene enten - eller, kan erstattes med både- og: Lærerne ble syndebukker ved å krenke folk, men ofre for en myndighetsskapt forståelse av hvem og hva de krenket.

Rektor Ellen Inga O. Hætta forteller i Nordlys 5. mars om oldefaren som returnerte fra «Seminaret» i Tromsø til hjemstedet for å fornorske Kautokeinobarn.

Han snakket samisk med ungene, fikk sparken og ble både syndebukk og offer. Foreldre opplevde at de svek barna, men hadde myndighetene i strupen.

Familiene ble krenket, barna mest av alle. Er det denne historien som trenger nyansering?

Skammen mange satt igjen med etter fornorskningens glansdager hadde solide røtter i myndighetsbilder av folk. Finnmarks andre skoledirektør, Brygfjeld, kommenterte i 1923 Fokstads forslag om å opprette en samisk folkehøyskole.

I et brev til departementet skriver Brygfjeld blant annet: «De få individer som er igjen av den oprinnelige lappiske folkestamme er nu så degenereret at det er lite håp om nogen forandring til det bedre for dem. De er håpløse og hører til Finnmarkens mest tilbakesatte og usleste befolkning og skaffer den største kontigent herfra til vore sindsykeasyler og åndssvakeskoler». 

Fornorskningen hadde en uendelig rekke av ofre som gjorde hverandre til offer. Det skal mot til å hevde at ofrene står i veien for å forstå fornorskningspolitikken.

Forskningen bør ikke glatte over feiltrinn. De som hører til historien må huskes for ikke å gjentas.

Internasjonalt bidrar forskning til «høringer» og «sannhetskommisjoner» om politiske og kulturelle overgrep. Nordområdeuniversitetet har flere urfolksgrupper innafor sitt aksjonsområde.

Ønsket om å være kunnskapssenter i Arktis krever erfaringsnær og kritisk forskning. Forsøket på å nyansere urfolkshistoriene bør ikke ende opp som akademisk pynting.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse