Annonse
HØYT: Studentblokka på Stakkevollvegen blir på 12 etasjer og er en av flere nybygde høyblokker i Tromsø. - Det spesielle ved Tromsøs boligpolitiske situasjon er den raske forvandling fra einebustad til dominerende blokkifisering i høyde og bredde, skapt i ekspressfart på bare femogtyve år, skriver Arnt Ryvold. Foto: Yngve Olsen

Det nye forskjells-Tromsø har tatt form

Tromsø kommunens monomane svar, både fra blå og rødgrønn side, har i slike konflikter vært at ingen har rett på ubegrenset sol i sin bolig.

På en hektisk generasjon har politikken forvandlet vår egalitære by til en lagdelt klasse-arkitektur for solbaronier på toppen, med sørvestvendte fasader og kjepphøy utsikt, mens undermåls naboer lenger ned må ta til takke med mer beskjedent og billigere bo.

En innrømmelse først: joda, jeg er det selv, både solbaron og en «chaser» av utsikt, men bare på lavmål: enkeltbolig på bakkenivå. Trang til sol og utsikt gjelder oss alle. Kanskje derfor har det blitt så lite debatt om Tromsøs boligpolitikk på finanselitens premisser. På en hektisk generasjon har politikken forvandlet vår egalitære by til en lagdelt klasse-arkitektur for solbaronier på toppen, med sørvestvendte fasader og kjepphøy utsikt, mens undermåls naboer lenger ned må ta til takke med mer beskjedent og billigere bo, men likevel dyrt nok for så lav solfaktor i tette naboskap ifra flere synsvinkler. Det nye forskjells-Tromsø har tatt form og forsterket seg, år for år. Dette innlegget skal særlig se på samfunnsmønsteret i dette, med markedsmekanismene som styrer og de psykologiske triggerne som kan skape sosial uro.  

Forskjeller kan være spennende og er ikke enestående for Tromsø. Men på sin korte tid har den høyrangerte blokk-beboelsen begynt å snike seg inn i våre hoder og kan kanskje bli vår varige tenkemåte over en ny og tidstypiske samfunnsstuktur med stadig økende forskjeller. Et visst ubehag har begynt å snike seg inn, over at vi ikke lenger er skåret over samme lest, men nyrangeres etter merverdi øverst, massen i midten og lavlønt mindreverds-fornemmelse nederst. Sånt har evne til å skape en samfunnsuro som det trenges motvekt for å balansere. Blir forskjellene tydelige nok, begynner vi å holde hverandre på avstand, lukke oss inne og dyrke fordommer som i verste fall kan medføre hat og tilmed tanker som gjør vold akseptabelt. Er Tromsø der? spør du kanskje vantro. Nei, men veien dit kan være både kort, brei og bratt.

Det spesielle ved Tromsøs boligpolitiske situasjon er den raske forvandling fra einebustad til dominerende blokkifisering i høyde og bredde, skapt i ekspressfart på bare femogtyve år. Kommunens mål har vært greit nok: tilstrekkelig mange og varierte boliger for byvekst og varierte boligbehov. Men metoden det har skjedd på, er verken sosialt balanserende eller samfunnsøkonomisk sunn. For kommunen har i realiteten gjort utbyggerne til byens nye keiserstand. Her er fritt fram for nasjonale og all-nordiske selskaper med tilstrekkelig kapital for tomtekjøp og høy fortettingskompetanse som lokketone for lokale politikere.

Langsomt har det gått opp for alle at solfylte høyder kaster skygger som kan gjøre tilvante boliger til bakgårder, med medieoppslag til følge. Tromsø kommunens monomane svar, både fra blå og rødgrønn side, har i slike konflikter vært at ingen har rett på ubegrenset sol i sin bolig. Sant nok, hadde det ikke vært for at politikerne samtidig har gitt utbyggerne bortimot enerett til ødselt solskinn. Logikken er like lett kjennelig som lusa på gangen, man bare kjøper seg opp til sola, og betaler til de som selger den. Men dermed fratar man folket en opplevd allemannsrett, sol inn i egen stue, uten noen form for kompensasjon, mens man samtidig sier værsågod til utbyggerne til å tjene seg søkkrike på høy sol og vid utsikt. Utbyggerne kan deretter selv skape merpris for samme sol og utsikt, med tilhørende kjempefortjeneste. De allerede rike kjøper selvsagt de dyreste plassene der oppe, med solgang til senkveld, mens underetasje-klassene mister sine solstreif litt utpå ettermiddagen. Politikerne bestemmer, men det er markedsmekanismene som styrer, godt hjulpet av pengegraderinger på innskudd og fellesutgifter til en totalpris som må bæres av betalingstvungne beboerne.

Slik bygges et forskjells-Tromsø med solbaroner og utsikts-«chasere» med vegg-til-vegg-veranda i øverste etasjer. Men det er også lett å se skadelidende i skyggene nedenunder, med hver sin lille stærbur-balkong hele veien rundt fra blokk til blokk. Den mentale mekanismen som først slår inn er misunnelse. Og deretter sinne og forbannelse.

Den gamle og stormulle Tromsø-debatten for og mot høyhus bør snarest flyttes ned, fra etasjehøyde og ned mot bakkenivå. Der folk flest ugjerne bor, med altfor nære naboer som ingen kjenner, mens de misunnelig titter oppover dit sola alt har kommet, men her nede snart forsvinner inn i skyggene veggimellom alle blokkbygg. 

Forskjells-Tromsø begynte sist på nittitallet med en sympatisk boligpollitisk tanke: «noe for ethvert behov». Men det har endt opp i en systematisk segmentering, «noe for enhver inntekt», alt etter alder og lommebok. Resultatet er en gråmelert ghettofisering i betong, basert på den enkle markedsmekanismen som rangerer og plasserer folk etter hva det koster. Slik forvandles boligpolitikkens essens – et bra sted å bo – til en klar, systematisk, sosial rangordning, ut fra alder og inntekt; fattige nederst / folk flest i  midten / og sist men synligst: rikinger, alltid tronende på toppen, hvor deres boligpolitiske tilganger alltid oppviser priviligerte parametre som høyde, utsikt og ødsel omgang med solguden Ra. Fordi de har råd til det. – Se på meg nå, da!

Kanskje ikke så rart at elite er blitt en nedsettende betegnelse i manges munn og etterhvert i segregerte kohorter med hvert sitt partipolitiske kjepphesteri. I dette sortimentet blir også de unge gradert via «arealeffektive» (les: knøttsmå) leiligheter, fra 15 til tredve kvadrat rundt to millioner pluss, mens de fattige fortsatt er henvist til sin evige trangboddhet.

Men har ikke forskjeller i rikdom og boliger alltid eksistert? Joda, men ikke så fort og nært og så tydelig som nå i Tromsø, der blokk i blokk har samme rangering og hver eneste beboer erfarer at over mitt hode får de rikeste lov til å prange ubegrenset på toppen, mens resten graderes nedover til det bakkenivå hvor vi alle engang bodde. Fra sin flate struktur, har Tromsø forvandlet seg til en vertikal, søylerank struktur med soltilbedere i senit. Og slik oppstår en loddrett løgn om et fortsatt egalitært samfunn.  

Og botemidler? Tja, i det minste la hver eneste solfratatte boligeier nedi høyblokk-skyggen få en erstatning for tapt solgang, finansiert som en sosial utjevingsskatt i kommunal regi, ilignet utbyggere og rikinger i høyeste kohorter.

Fortsetter dette kan det ende opp i et makt-avmakt-forhold hvor de på laveste etasjetrinn i blokka henvises til en potent miks av aggressiv misunnelighet og avmakt mot selvtilfredse storforbrukere av boligprivilegier. Et samrøre da, med opplevd neglisjering av «folk flest», er en giftig mental cocktail og en klassisk oppskrift for opprør i gatene. Der er vi ikke ennå. Men den raske og kompakte nyblokkifisering av Tromsøs boligpolitikk, viser seg i all sin høyhet godt synlig fram som en systematisk stratigrafisk rangering og nyklassifisering av byens innbyggere.

En boligpolitisk lagkake med søt og hvitt krem på toppen, er iallfall ikke for alle.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse