Selv om våre grenser trenger et forsvar, i tilfelle det (så langt) usannsynlige scenariet at de blir krenket av en utenlandsk makt, så finnes det i dag mange enklere og billigere måter å skape konflikt på enn å bruke en stridsvogn, skriver UiT-professor Gunhild Hoogensen Gjørv. Foto: Forsvaret

Nye tanker om sikkerhet

25. februar arrangerte UTSYN – Forum for utenriks og sikkerhet i samarbeid med NOF (Norges offisers- og spesialistforbund) og NTL Forsvaret et seminar som adresserte det siste innspillet til Norges neste langtidsplan for Forsvaret. Debatten var den første i en serie slike debatter om dette viktige temaet. Det er noe som bør interessere et bredt spekter av mennesker, også utenfor gruppen spesifikt interessert i fagmilitære spørsmål.

Ettersom fokuset for debatten var Norges langsiktige forsvarsplan, kan den kanskje tilgis for å ligne debattene fra den kalde krigen. Her var det igjen snakk om territorielt forsvar, tilstrekkelig antall tropper og materiell – og rollen til et lite land som er fanget mellom to store og mektige stater. Alle disse bekymringene er fortsatt relevante, men «the times they are a-changin’».

Journalister og forskere mener at regional og global usikkerhet er høyere enn det har vært på mange år. En form for USA-Russland konfrontasjon er tilbake, selv om forholdet er vesentlig annerledes enn tidligere. Andre stater, inkludert Kina og India, blir stadig større geopolitiske spillere, noe de økte spenningene mellom India og Pakistan den siste tiden viser. Hvorfor bør folk flest bry seg om dette stormaktspolitiske spillet?

Konflikt, forsvar og sikkerhet er ikke lenger det eneste militæret må forholde seg til. Selv om våre grenser trenger et forsvar, i tilfelle det (så langt) usannsynlige scenariet at de blir krenket av en utenlandsk makt, så finnes det i dag mange enklere og billigere måter å skape konflikt på enn å bruke en stridsvogn.

I mange tilfeller er ikke målet nødvendigvis å erobre eller okkupere en annen stat gjennom bruk av makt. Målet er heller å destabilisere. Destabilisering betyr å svekke staters, samfunns og folks kapasitet til å forhandle og håndtere sine sikkerhetsbehov. Destabilisering er kostnadseffektivt, og det er vanskelig å peke på den ansvarlige. Dagens trusler og angrep som fører til destabilisering blir ofte karakterisert som «hybride». Og målet er i like stor grad mennesker og samfunn, som det er landegrenser.

Sikkerhet involverer folk flest og sikkerhetsperspektiver må derfor inkludere våre «hverdagslige» liv. Sikkerhet handler om å være fri for bekymring. Dette gjelder ikke bare for stater, men for oss alle. Vi hører ofte om bekymringer og frykt for statens maskineri, som reagerer på slik frykt gjennom bruk av makt. En mer omfattende forståelse av sikkerhet, som statssikkerhetsperspektivet vanligvis mangler, inkluderer sikkerhetsperspektiver fra befolkningen og en annen respons på sikkerhet som ikke beror på maktbruk. Når angriperne selv bruker andre midler enn makt for å skape ustabilitet, krever det en respons som ikke er maktbasert.

Ulike statlige og ikke-statlige aktører viser sine «muskler», og bruker en rekke metoder – i stadig større grad ikke-militære – for å øke politisk ustabilitet i stater og samfunn. Disse truslene er nedenunder grensen for artikkel 5, noe som betyr at de ikke umiddelbart mobiliserer et svar fra NATO om å komme til unnsetning. For selv om det oppstår destabilisering er det svært vanskelig å identifisere kilden.

Det kan være vanskelig å vite hvem som angriper, enten fordi de ikke er åpenbare eller fordi det er lett for anklagede angripere (stater eller ikke-statlige aktører) å nekte, da koblingen mellom trussel og angriper kan være utydelig. Trusler eller angrep er ikke nødvendigvis enkeltstående hendelser, men kan være en kombinasjon av ulike desinformasjonshendelser som reduserer tilliten til myndigheter og samfunn. Det kan inkludere sporadiske nettangrep på tjenester og infrastruktur, skape rekruttering til ekstremisme eller vold, og bidra til uro politisk og/eller i samfunnet.

Vi er helt avhengige av velfungerende og umiddelbare tjenester, inkludert elektrisitet, vann, og alt vi gjør på internett – som personlig datadeling og banktransaksjoner. Denne avhengigheten kan gjøre oss sårbare når disse tjenestene er nede eller angripes. Vår politikk kan også gjøre oss sårbare hvis vi ikke har ferdigheter og mekanismer til å håndtere uenighet. Som et resultat kan et polarisert, fragmentert og foraktbasert samfunn oppstå.

Propaganda og målretting av sivil infrastruktur er ikke nødvendigvis noe nytt innenfor krigføring, men det er nå mer gjennomgripende enn før. Å få tilgang til ulike interessegrupper og befolkninger på tvers av grenser er enklere enn noensinne på grunn av digitale verktøy. Disse virkemidlene er i økende grad ikke-militære, de forsøker å destabilisere, øke sårbarheter ved å forverre politiske skillelinjer, og er ofte rettet mot svakheter som allerede eksisterer i samfunnet. Militæret kan ikke forsvare mot dette, og vanlige innbyggere er enkle mål.

For eksempel er angrep med skadelig programvare på mobile enheter økende. Personopplysninger blir lekket gjennom apper som vi har gitt brede tillatelser til (tenk på den lange teksten du ikke vil lese og bare klikker «jeg godkjenner» på). Usikre trådløse nettverk og phishing-angrep (koblinger i det som ser ut til å være legitime e-postmeldinger, men som ikke er det) gjør mobilbrukere mer sårbare. Slike angrep er rettet mot oss, fordi vi er de svake punktene.

Dette betyr at vi trenger en mer omfattende forståelse av sikkerhet som inkluderer mer enn smale, statlige perspektiver. Man kan ikke enkelt skille mellom individuell, lokal, regional og nasjonal usikkerhet – særlig ikke i krisesituasjoner. Disse ulike sikkerhetsperspektivene vil ikke alltid være komplementære. Det kan hende at oppfatninger av sikkerhet på lokalt nivå ikke sammenfaller med nasjonale perspektiver, avhengig av hvordan en krise utvikler seg. I tillegg er forsvaret mot slike trusler eller angrep ikke bare militærets ansvar. Ansvaret ligger i stor grad på sivile kapasiteter.

Norge har tørket støv av et forsvarskonsept fra den kalde krigen, totalforsvaret, som forsøker å løse det viktige samspillet mellom militære og sivile i det nasjonale forsvaret. Konseptet forutsetter at militære styrker og forsvarsdepartementer ikke er i stand til å håndtere potensielle trusler uten sivil hjelp. Det er også en betydelig erkjennelse av at militære konfliktløsninger alene ikke er tilstrekkelig. Det gjenstår imidlertid fortsatt å se hvor godt konseptet fungerer i et sterkt digitalisert samfunn hvor sivile kan være målet.

  • Dette er et bidrag i en kronikkserie i samarbeid mellom Nordnorsk debatt og UTSYN - forum for utenriks og sikkerhet.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse