Annonse
Et neoliberalt marked mangler langsiktighet fordi bedriftene stadig jakter på de kortsiktige gevinster. Og det er den langsiktige tanke man trenger når produktene er medisiner, munnbind, pensjoner, sykelønn og helse, skriver professor Frank Lindberg ved Nord universitet.

Nyliberalismens kortsiktige tanke

De fleste av oss er enige om at vi ikke kan overlate helse, sosiale ytelser, sykehjem, bank/finans eller ressursforvaltning til markedets kortsiktige tanke.

Pandemien er over oss, og vi sitter i hvert vårt krypinn og bivåner det hele. Universitetene har vært stengt i tre uker og vil fortsatt være stengt fram til 1. mai – i første omgang.

I en ny forskningsrapport fra FM Globals Resilience Index topper Norge lista over land som sannsynligvis kommer best ut av pandemien. De øvrige på pallen er Danmark og Sveits, mens USA (West) kommer langt ned på en 22. plass. Selv om konsulentrapporten er noe populistisk og kriteriene alltids kan kritiseres, så kommer nok Norge best ut blant annet på grunn av en robust oljeøkonomi og fordi myndighetene evnet å igangsette tiltak forholdvis tidlig.

Samtidig ser vi overskrifter i media om “pirater” fra USA som byr høyest og derved vinner anbud om helsemateriell, og historier om innbyggere som fortvilet står på bar bakk uten helseforsikring og trygdeordninger. Hvorfor skjer dette?

Noe som sannsynligvis er like viktig for vår topplassering er begrepet tillit. Tillit mellom staten og befolkningen. De nordiske land er som kjendiser å regne når det gjelder befolkningens tillit til myndighetene, både sentralt og lokalt. Men det er en grunn til denne alliansen. I det 20 århundre ble en sosialdemokratisk velferdsmodell utviklet som gav innbyggerne rett til tjenester som eksempelvis utdanning, helse og omsorg. Samtidig ble det innført offentlig ressursfordeling og styring av markeder. Myndighetene har en hånd med i arbeidslivets innovasjonsarbeid og har eierinteresser i markeder som er av kritisk betydning for samfunn og innbyggere. I tillegg viser forskning at de nordiske samfunn har relativt åpne markeder samt egalitære sosiale strukturer.

I sitt forsøk på å forstå den økonomiske krisen i 2008 mente professor David Harvey at mye av årsaken kunne tilskrives en nyliberal markedsforståelse. Sentralt her er ideen om at markedet er best tjent med å legge til rette for entreprenøriell frihet innenfor institusjonelle rammer med betydelig private rettigheter og frie markeder. Til forskjell fra en nordisk modell vil myndighetenes rolle være å skape betingelser slik at det frie markedet kan blomstre. Det uregulerte finansmarkedet i USA viste seg imidlertid å være for frie.

Selv om dette gir en idealtypisk markedsforståelse så kan man hevde at et nyliberalt tankesett ikke er så opptatt av statens regulerende rolle men heller dens evne til å legge til rette for private aktørers markedsadgang, ofte globalt. En konsekvens er således at det ideale markedet er det konkurranseutsatte, der det meste kan kommersialiseres - inkludert kulturelle og sosiale rom.

I neoliberale markeder er private bedrifter og kunder, samt relasjonen mellom dem, de sentrale forhold. Kundene velger og mottar varer og tjenester ved å inngå en byttekontrakt med bedriften (penger mot produkt). Markedsmodellen er således transaksjonsorientert og instrumentell med fokus på individuelle interesser og behovstilfredsstillelse.

Et neoliberalt marked mangler langsiktighet fordi bedriftene stadig jakter på de kortsiktige gevinster. Og det er den langsiktige tanke man trenger når produktene er medisiner, munnbind, pensjoner, sykelønn og helse. Når butikkene går tomme for munnbind henger dette sammen med bedrifter som prioriterer omløpshastighet på lagrene og kortsiktig profitt. Og logikken er jo enkel: hvorfor skal bedriftene binde kapital i lagrene når kundene ikke etterspør produkter og aksjonærene krever avkastning?

Problemet tilhører ikke bedriftene eller kundene, men ideologien bak den nyliberale markedsmodellen. Eller som økonomen Joseph Stiglitz uttaler i danske Information: Vi har forfulgt en ideologisk antagelse om at markedet alltid er mest effektivt, og at markedets logikk nødvendigvis gir det beste resultat.

Nå er det ikke slik at en nordisk (sosialdemokratisk) markedsforståelse ikke aksepterer individuell frihet eller global kapitalisme. Slike fenomener eksisterer side om side med statlige og egalitære strukturer. Forskjellen ligger i alliansen mellom stat og innbygger.

De fleste av oss er enige om at vi ikke kan overlate helse, sosiale ytelser, sykehjem, bank/finans eller ressursforvaltning til markedets kortsiktige tanke. I kjølvannet av koronaen er det kanskje håp om at de mer fundamentale problemene kan komme til overflaten, og at vi får en diskusjon om de kollektive konsekvensene av nyliberalismen når markedet skal håndtere klimakrisen?

 

 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse