Annonse
Løsningen på Tromsøs økonomiske problemer er ikke bare materiell. Den er i høy grad mentalt betinget. Det er kanskje derfor alt er så vanskelig? skriver Lars Echroll. (Illustrasjon: Colourbox, ND)

Økonomi i en by som ikke vil være by

Skal vi trenge inn i Tromsø kommunes økonomiske problemer, kommer vi ikke unna en inngrodd mikromani og hangen til å spre alt utover. Det tenkes ikke by, det er landsbygda som er referanse. Lykken er visst fortsatt å holde seg med flest mulig små enheter.

Da jeg i 1991 for første gang ble valgt inn i Tromsø bystyre (som vårt høyeste organ opprinnelig het – og selvsagt fortsatt burde hete), var det – akkurat som nå – økonomien som var det største problemet.

For meg, som kom inn i politikken med selve byen, og hovedsakelig den urbane bykjernen, som hovedanliggende, var det nedslående å registrere de antiurbane holdninger som herjet Tromsø som en mare. Budsjettpostene som først ble ofret hver gang et «godt formål» skulle tilgodesees, var alltid det som hadde med parker og øvrig byforskjønnelse å gjøre. Slikt ble ikke ansett som viktig. Også underposter med merkelappen «byutvikling», før dette ble løftet opp til en viktig kommunal etat, stod laglig an til hugg.

Vi kan trygt si at byen var syk på sin sjel i denne perioden. I så måte er det godt at vi igjen orienterer oss i urban retning – slik Tromsø opprinnelig var ment å bli. Det er mangt som gjenstår, men vi er stort sett på rett vei.

Den største trusselen mot at Tromsø skal kunne utvikle seg i ønsket retning, ligger kanskje i en svak kommuneøkonomi. Dette ser ut til å være et kronisk problem, og gjør at vi lever fra hånd til munn - og ellers har begrenset rom for visjoner utover det å unngå å havne på ROBEK-listen. Da Drammen gjorde sin etter hvert viden beundrede snuoperasjon, som resulterte i byutvikling av ypperste klasse, hadde man lav kommunal gjeld og følgelig stort handlingsrom. På den måten reduserte man utvilsomt presset, utelukket tilfeldige spekulanter og disiplinerte overivrige investorer.

Selv har jeg ingen fasitsvar på hvordan Tromsø kommune skal få en sunnere økonomi. Men noe vet vi. Mye av det er simpelthen sunt bondevett. Og der får vi starte.

For eksempel har tidligere ordfører Herman Kristoffersen i sine skriverier flere ganger nevnt det åpenbare: At Tromsø kommune har for mange ansatte. (Mange raljerer over byråkratiet i EU. Men faktum er at det i EU-kommisjonen er noe sånt som 33.000 ansatte. Bare i Tromsø kommune er det 7.000 ansatte med stort og smått!)

Tidlig i min politiske karriere, hvis det ordet overhodet kan brukes, kunne både jeg og andre etterlyse sammenligninger med andre bykommuner hver gang budsjett- og regnskapsmessige kalamiteter ble presentert. Uansett hvem som satt med makten: Slike spørsmål ble møtt med himlende blikk. – Hvem i all verden skulle man sammenligne med? – Tromsø kan da ikke sammenlignes med noen!  

Når det ellers gjelder sammenligninger: På et tidspunkt på 1990-tallet, hvor Drammen visstnok hadde 17 barneskoler, hadde visst Tromsø 52! Noen presterte å gjøre det til en særegen, lokal «verdi» at vi hadde skoler med ned i fire elever (mens det fra faglig hold ble påpekt at slikt ikke var gunstig i det hele tatt, hverken når det gjaldt læringsmessige eller sosiale forhold).

Ved bygging av nye skoler ble det ellers hevdet av både politikere og byråkrater i Tromsø at det ikke var lov å bygge skoler med mer enn 250 elever. Da noen foretok en faktasjekk (før det ordet var oppfunnet), viste det seg at det slett ikke var snakk om et påbud – kun en «anbefaling».

Også ellers, hvor det kunne bli iverksatt fornuftige og avdelingspatriotiske sparekampanjer når det gjaldt daglig forbruksmateriell, hørte man hvordan medarbeidere i trollskap bevisst kunne sabotere. Ifølge dem fantes det ikke noe som het overforbruk. Kun «underbudsjettering»!

Skal vi trenge inn i Tromsø kommunes økonomiske problemer, kommer vi ikke unna en inngrodd mikromani og hangen til å spre alt utover. Det tenkes ikke by, det er landsbygda som er referanse. Lykken er visst fortsatt å holde seg med flest mulig små enheter.

For ca. 20 år siden sammenlignet jeg Tromsø og Bodø utfra nøkkeltall for kommunale sektorer som Statistisk Sentralbyrå offentliggjorde. Jeg kom frem til at Tromsø, med Bodøs tall, ville hatt 70 millioner mer i året å rutte med. I den anledning skrev jeg et avisinnlegg med tittelen «Byvegring til 70 millioner». Jeg vet ikke hvordan tallene er nå, men registrerer Bodøs stadige fremgang på flere fronter. Deres vilje til å bli størst og best i landsdelen er like frapperende som den politiske likegyldigheten i Tromsø er det. 

Løsningen på Tromsøs økonomiske problemer er ikke bare materiell. Den er i høy grad mentalt betinget. Det er kanskje derfor alt er så vanskelig?

 

        

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse