Annonse

Et oljeskift i Arbeiderpartiet

At oljenæringen mister fotfestet i Nord-Norge, skyldes ikke bare klimasaken, men også at Statoil og oljelobbyen har mislyktes med å skape oppslutning om landets viktigste næring.

De historiske vedtakene i Finnmark Ap og Troms Ap om å si nei til konsekvensutredning i Lofoten, Vesterålen og Senja, har sendt sjokkbølger inn i Arbeiderpartiet og LOs ledelse.

Men det er viktig å huske at begrunnelsen er ulik i de to fylkene. I Finnmark er vedtaket et åpenbart takk for sist til oljelobbyen. Der handler det om en dyp og ektefølt skuffelse over mangelen på ringvirkninger i fylket, med unntak av Snøvit-byen Hammerfest, og løftebruddene fra Statoil når det gjelder ilandføring fra Johan Castberg-feltet.

I Troms dreier det seg mer om klimaspørsmålet og en genuin motstand mot olje- og gassvirksomhet på norsk sokkel. I tillegg har AUF fått oppsiktsvekkende stor makt i fylkespartiet, en innflytelse som er nødt til å vekke bekymring i partiledelsen. Generasjonskonflikten i fylkespartiet var tydelig under oljedebatten i representantskapet på lørdag.

At Nordland Ap sier ja til konsekvensutredning, og begrunner det både med hensynet til nasjonal velferd og behovet for å opprettholde industriarbeidsplasser, er et bilde på den politiske splittelsen internt hos Arbeiderpartiet i nord. Samarbeidsklimaet er svært dårlig. For noen uker siden var Ap-toppene i landsdelen samlet på Sommarøy utenfor Tromsø, der det forgjeves ble gjort forsøk på å komme fram til et kompromiss som kunne gi et felles nordnorsk signal foran Arbeiderpartiets landsmøte. Uten et entydig råd fra Nord-Norge åpnes det nå for en formidabel tautrekking frem til Ap skal fatte sin endelige beslutning.

Den politiske debatten rundt Lofoten, Vesterålen og Senja er preget av mye symbolikk. Men de virkelige elefantene i det politiske rommet er bransjeorganisasjonen Norsk Olje & Gass og Statoil, som begge har mislyktes fatalt med sin politiske strategi i Nord-Norge.

Det blir nå stadig tydeligere at Statoil, som kontrollerer 80 prosent av den norske sokkelen, opererer uten tillit i nord. I store deler av nordnorsk næringsliv blir Statoil i økende grad sett på som et selskap som først og fremst har fokus på å ivareta mektige næringsinteresser i sør.

I Nord-Norge er oppfatningen at det er vanskelig å bryte den tette koblingen mellom leverandørindustri, serviceselskaper og oljeselskapene i sør, som arbeider kontinuerlig for at minst mulig av avkastningen fra olje og gassvirksomheten skal skje nord i landet. Flere kommuner og bedrifter i Nord-Norge har gjennomført store satsinger for å kvalifisere seg til å være med i konkurransen om oppdragene, bare for å se at det er andre landsdeler som prioriteres. 

Oljelobbyen utnytter selvsagt også det faktum at Nord-Norge er splittet og fragmentert. Fra nord kommer det heller ingen klokkeklare krav om at alle som skal etablere virksomhet i nord  for eksempel må etablere fullverdige driftsorganisasjoner i Nord-Norge. I stedet får selskapene lov til å opererere med svevende begreper som «framskutt driftsenhet», for eksempel i Sandnessjøen.

Dersom det politiske Nord-Norge ikke retter ryggen, men derimot fortsetter med en tafatt og stilltiende aksept av dette, vil det dessverre føre til at enda flere i landsdelen vender ryggen til oljenæringen.

Nordlys sine lederartikler blir skrevet av mediehusets redaktører og faste kommentatorer. Gruppen ledes av politisk redaktør.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse