Annonse
Professorene Einar og Niemi og Øyvind Ravna er uenige om jordrettigheter i Finnmark og hverandres roller i den såkalte Nesseby-saken. Bildet viser Nesseby i 1963. Foto: Fjellanger Widerøe, Várjjat Sámi Musea / Varanger Samiske Museum

Om å betenke seg – jordrettighetene i Finnmark

Øyvind Ravna har i dag, 18.11., svart på mitt innlegg 14.11. bl.a. om jordrettighetene i Finnmark, «Tenk deg om, Einar», der han minner om at mye av det jeg skrev alt var undersøkt og at jeg hadde underslått dette. Jeg ser nå at jeg var vel rask på labben i leserinnlegget og ikke ga tilstrekkelig kreditt især til Øyvinds arbeider, og det beklager jeg herved spesielt overfor Øyvind. I historisk arbeid står vi oftest på skuldrende av forgjengere, og det bør vi erkjenne. Men for at leserne skal få et mer presist bilde av forskningen og om enighet og uenighet om de historiske tolkningene, vil jeg denne gangen gjerne gå grundigere til verks.

Det arbeidet fra min side som saken dreier seg om og som Øyvind også refererer til, er den sakkyndige utredningen min i forbindelse med Høyesteretts behandling av Nesseby-saken, «Lokalbefolkningen og staten i Nesseby. Et utsyn fra 1700-tallet til 1900-tallet» (om lag 40 s.). Utredningen ble straks gjort kjent for alle impliserte i saken. (Manuset er under bearbeiding for publisering). I utredningen går jeg nokså grundig gjennom alle relevante publikasjoner, der seks av Øyvinds arbeider vies oppmerksomhet og især hans tre artikler om forholdene i Nesseby, publisert i 2016 og 2017, som de nyeste og til da grundigste om jordrettighetene her. Jeg viser til at arbeidene hans hadde en klar to-leddet tese: 1. Jordresolusjonen av 1775 ikke fikk praktisk betydning i Øst-Finnmark før godt ut på 1800-tallet, ja staten var nærmest fraværende i Nesseby fram til 1870-tallet. 2. Utmålingene i Varanger på 1700-tallet representerte et privat samisk, selvstendig eiendomsregime. Jeg gir ham full kreditt for arbeidene: «[de] kaster nytt lys over rettshistorien i området og er slik et klart bidrag til temafeltet», ja «satt dagsorden» i forskningen om emnet. 

Jeg gir i utredningen også Geir Wulff, redaktør i Sagat og kjent slektsforsker, full kreditt som den første som oppdaget eiendomsregistreringene i kirkeboka og som slik satte oss andre på sporet, i først omgang Steinar Pedersen og dernest Øyvind. Jeg hadde også kontakt med Geir under utredningen min (jeg bruker fornavn da vi hadde et lærer/elevforhold i sin tid og har hatt litt kontakt gjennom alle år). Geir trakk den samme konklusjonen som Øyvind, nemlig at utvisningene baserte seg på et samisk eiendomsregime og var frikoblet resolusjonen (artikkel i Sagat i 1993).

I gjennomgangen av forskningen oppsummerer jeg hva Øyvind og jeg er enig om – og vi er slett ikke uenig om alt. For eksempel er vi enig om at samiske sedvanemessige rettigheter i utstrakt grad ble respektert av kongen (dette var eneveldets tid.) Men jeg konstaterer også hvor våre veier skilles. Det vestligste skillet går nettopp på statens rolle i Nesseby (og mer allment i Øst-Finnmark), der jeg tolker Øyvinds funn nærmest motsatt, sammen med mine egne og andres (som Sverre Tønnesens, og Anton Hoems store arbeid om skole og samfunn i Nesseby), nemlig at staten viste sterkt økende pretensjoner i området gjennom 1700-tallet og at 1775-resolusjonen var et klart uttrykk for dette. 

Og hva er da mine egne funn eller observasjoner som ikke er gjort av Øyvind eller Geir, i alle fall ikke fullt ut? Jeg vil trekke fram tre forhold: 1. Den brede historiske sammenhengen jordutvisningene bør ses i, med den dansknorske helstatens ambisjoner («animus possiendi» som Sverre Tønnesen sier det). 2. Jordresolusjonen innebar både en akseptasjon av lokale rettigheter og et uttrykk for at kongen anså seg som eier av alt det som privatpersoner ikke kunne påvise positiv hjemmel til. Som igjen Tønnesen sier det: Tida var «moden [for] innførelse av det germanske bodenregale». 3. Jeg har gått videre enn Øyvind med kildene og har jeg på basis av de originale kirkebøkene systematisk undersøkt eiendomsregistreringene, både utstedelsene av skjøter til fast eiendom og amtssedler som var å betrakte som foreløpige skjøter. 4. Under arbeidet fant jeg mye nytt materiale om den kongeutnevnte landmåleren i Øst-Finnmark, Ole Nikolaj Gjørup, ikke minst i korrespondansen mellom ham og amtmannen, om instruks, lønn, protokollføring osv., som kaster nytt lys om kongens rolle i Øst-Finnmark, representert ved amtmannen og landmåleren. 5. Når jeg tillot meg så si at ordningen med ekteskap/trolovelse koblet til jordutdeling var historisk interessant, var det fordi jeg fant nytt materiale om oppkomsten av ordningen enn den som Geir og Øyvind viser til, og som Øyvind litt harselerende sier jeg lett kunne referert. Bestemmelsen i handelsforordningen av 1778 var nemlig bare en gjentakelse av en ordning biskop Hagerup og stiftamtmann Nissen fikk til i 1737 og som ble begrunnet med behovet i nord for fast bosetting og økt satsing på landbruk, der tankegangen var at ekteskap ville bidra til mer ansvar for gård og grunn. Når ordningen ble avviklet i det litt mer liberale regimet etter 1789, var begrunnelsen både at den var i strid med menneskets frihet og med ekteskapsbolken i Kristian 5.s norske lov.

Jeg er overrasket over at Øyvind fortsatt så sterkt holder fast ved tesen om at jordutvisningen var frakoblet jordresolusjonen og dermed kongens arm i Finnmark. I kirkebokinnførslene framkommer det klart at resolusjonen var innkoblet, som i en utvisning i 1780 der det heter at saken var ført i landmålerens «Embeeds Protocol». Og i sak etter sak brukes målstørrelsene slik som resolusjonen hadde bestemt, med fôrmengde i får og kyr. Og i den lange rekken av utstedte amtssedler etter at Giørup hadde forlatt stillingen, går det fram at amtmannen personlig stod for jordforretningene især 1782, men deretter ulike underordnede «Paa Amtmandens Vægne», også kjøpmenn ved den kongelige handelen i Vadsø. 

Det som knytter ordningen til lokal sedvane, og som på sett og vis dermed reflekterer et lokalt, herunder også et «selvstendig samisk eiendomsregime», var at mange av utmålingene ble utpekt av søkerne eller av deres far fordi de alt hadde vært i bruk av familien og hadde således vært i dens «eie». Eiendommene fikk da også lokale samiske og norske navn.

Jeg har forsøkt å lansere noen mulige forklaringer på hvorfor utmålingene i denne omgang falt sammen, som Øyvind avviser som mine «merkeligheter» og spekulasjoner. Dersom Øyvinds tese blir stående, vil det være lett å ty til slike betegnelser. Men om min tese blir å holde, må det jo forklares hvorfor sammenbruddet kom. Selv synes jeg at jeg anfører rimelig holdbare argumenter som det vil føre for langt å gå inn på her. Men samtidig må jeg tillate meg å si at Øyvinds argumenter i favør at tesen om statlig fravær i Øst-Finnmark er historiefaglig tynn. Det ene han trekker fram er avstanden til amtsresidensen i Alta. Vi har alt sett at amtmannen hadde flust opp av myndighetsutøvere i øst. Dessuten hadde han til disposisjon to «postekspresser» som kunne frakte post «dag og natt». Under gode føreforhold trengte ikke posten stort lenger tid mellom Alta og Vadsø enn en postpakke under dagens postregime. En annen påstand fra Øyvinds side er at samene i Nesseby ikke forstod norsk og at de dermed ikke var i stand til å forstå kongelige påbud. Dette holder jo ikke som forklaring. Hoem har vist at kunnskapene i norsk i Nesseby på slutten av den gamle misjonstiden ikke var dårlig. Dessuten var alltid tolk tilgjengelig, som den legendariske nessebysamen Thude Nilsen. Og alle kongelige bestemmelser ble lest på kirkebakken, med bruk av tolk når det var nødvendig.

Hva er så poenget med det hele, med alle detaljene som kanskje leseren undres litt over? På den ene siden har det å gjøre med historiens betydning for dagsaktuelle politiske spørsmål, der historien kan brukes både befriende og bekreftende. På den andre siden har det å gjøre med en meningsutveksling om historiefaglige tilnærminger. Øyvind og min debatt i denne siste runden befinner seg antakelig i kryssilden mellom disse to sidene.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse