Annonse
Lavka: Fulldempet stisykkel er ikke lagd for folk som ikke har lekt på sykkel siden Apache-sykkelens gullalder. Dette bildet er fra en tidligere utgave av Lavkarittet.foto:www.fotoifarta.com

Om du ikke går over styret i møtet med en kampestein, er muligheten stor for at du rister løs nyrer, tupe og tannfyllinger

Fulldempet stisykkel er ikke lagd for folk som ikke har lekt på sykkel siden Apache-sykkelens gullalder.

Stisykkel er for gutter og jenter med balanse og kropp bygd for fart. Ikke for kontorfolk i ubalanse og kropp tilpasset kontorlandskap.

Lørdag avvikles en av sesongens store terrengsykkelritt i Troms. Lavkarittet går fra Hatteng til Skibotn og samler folk i alle aldre til 68 kilometer sykling i ulendt terreng. Fremst i startfeltet er gjerne menn over 40 år med kostbare sykler, kroppsnær trikot og et noe uryddig forhold til fart. Her kan du lese hvordan forberedelsene kan arte seg.

Først en beklagelse: Du flotte dame med sommerkjolen på Tromsøbrua her forleden. Det var ikke meninga å løfte på skjørtet ditt. Nå skal du høre hva som lå bak. 
«Stisykkel, det er tingen for deg», sa kompisen min. Det var der det begynte. «Fulldempet! Du flyter over alle steiner og har en helt rå opplevelse.» Ja, så gikk jeg til selgeren dagen etter: «Jeg skal ha stisykkel. Fulldempet», sa jeg. «Det blir ikke billig», sa sykkelselgeren og lo hjertelig. 

Jeg lo, jeg også. En sånn usikker latter som er i overkant eplekjekk. Det skulle bli mange sykkelturer før jeg kunne le hjertelig, jeg også.
La meg slå fast med en gang: Fulldempet stisykkel er ikke lagd for folk som ikke har lekt på sykkel siden Apache-sykkelens gullalder. Stisykkel er for gutter og jenter med balanse og kropp bygd for fart. Ikke for kontorfolk i ubalanse og kropp tilpasset kontorlandskap. Jeg skal utdype denne konklusjonen kjapt under, med argumenter for og imot fulldempinga:

Motargument 1: Pedaler
På en moderne sykkel sitter sykkelskoene gjerne fast i pedalene med klips. Det skal visstnok gi ekstra kraft i tråkket og økt kontroll på sykkelen. «Du og biken blir til en», sa min venn Magnar. Det er farlig nok å bli «ett med biken» om du sykler på asfaltvei lagd for biler. Når du sykler i terreng tilpasset Dølahest, er det direkte livsfarlig. I tillegg gir det dype sår i selvfølelsen når du sitter så fast at du må ha hjelp for å komme opp fra krattet du har veltet inn i. På flatmark.

Motargument 2: Reaksjonsevne
Du går smertelig fort fra full fart til null fart når du sykler i skogen. Helt essensielt blir derfor evnen til å vri sykkelskoen ut av pedalen, for å kunne ta en fot i bakken – bokstavelig talt. For en treiging, som meg kan manglende reaksjonsevne avhjelpes ved å skru på to ørsmå skruer på pedalene. Jeg justerte skruene så langt ut at de falt av i ei nordnorsk myr. Kontrollen på sykkelen ble om mulig enda dårligere. Fordelen var at jeg ikke lengre var låst til sykkelen som en straff-fange til sin jernkule.

Motargument 3: Overmot

Etter å ha syklet, dyttet og snublet deg til toppen av et fjell, kan du som kjent se frem til nedoverturen. Det kan gå farlig fort! Om du ikke går over styret i møtet med en kampestein, er muligheten stor for at du rister løs nyrer, tupe og tannfyllinger. Det er moro, men farlig. At menn i sykkelbukser, hjelm og sykkelhansker føler seg udødelig godt beskyttet, gjør ikke nedfarten mindre farlig. I følge sykkelfolk fins det to typer syklister: De som har veltet og de som skal velte. Jeg vil påstå at det på terrengsykkel stor sett finnes syklister som skal velte mange ganger. 

For 1: Naturopplevelser
Sykling i skog og fjell bringer deg ut i naturen og kan gi fantastiske naturopplevelse. Som amatør på sykkel har jeg, fordi sykkelen og skoene henger sammen, ofte oppsøkt selve «grunnfjellet» i norsk natur. Det finnes ikke en bekk, rotvelt eller kampestein langs mine løyper som jeg ikke har undersøkt nærmere. Gjerne med ryggen eller hjelmen først. Fordelen er at jeg når som helst er beredt til å gi det lokale o-laget førstehånds informasjon om bekke-dybde og  om store steiner som bør merkes på kartet.

For 2: Fart    
Fart er farlig, men også veldig gøy. Med alderen svekkes jo sansene, så selv lav fart kan gi følelse av å sveve avgårde i overlydsfart. Kompisen min har helt rett: Med en dempet sykkel kan du sveve over småstein og kratt. Du føler deg litt som da du var 12 år og det viktigste i verden var en sykkel, en nedoverbakke og kamerater du kunne sykle om kapp med.

Skulle jeg gjort noe annerledes var det i utvikling av utstyret. Jeg ville gjort det obligatorisk å selge leggskinn med terrengsykkel. Etter mine første turer var alt nedenfor kneet blått og blodig. Det var som om noen hadde slått meg med et brekkjern. 200 ganger. I tillegg skulle jeg gjort styret smalere. 

For unge dame: På vei over Tromsøbrua dro jeg nesten sommerkjolen av deg, der du sto klemt inntil rekkverket da jeg suste forbi. Jeg forsøkte å rope ut en beklagelse, men det hørte du neppe. «De to skal være ett», sa jo kompisen min, men vet var jo ikke du og jeg han mente. 

Jeg har valgt å bli «ett med biken». Det er mulig ikke fulldempet sykkel er lagd for folk oppi førtiåra, men det funker for meg. God tur og lykke til på lørdagens Lavkaritt.

Og kjolen, ja, den var fin!

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse