OKTOBER 2014: Russlands utenriksminister Sergej Lavrov og utenriksminister Børge Brende hilser på en russisk krigsveteran under 70-årsmarkeringen av frigjøringen av Øst-Finnmark i Kirkenes. Foto: Berit Roald / NTB scanpix

Om finnmarkinger, lojalitet og Russland

- Jeg er skremt over nivået til Barentssekretariatet, som bidrar med bevisst feiltolkning og grove forenklinger av mitt budskap, skriver Kjetil Stormark.

Nå hevder man at alle finnmarkinger og deretter at alle i Nord-Norge er beskyldt for å være illojale. Det er, med respekt å melde, usedvanlig grove forenklinger.

Følelsene har vært meget sterke i Finnmark og andre deler av Nord-Norge etter at mine uttalelser til NRK Finnmark om behovet for rolleforståelse og lojalitet i en sikkerhetspolitisk krisetid. Ord som «brønnpissing» er brukt. Undertegnede er forsøkt lyst i bann i flere aviser, både lokalt og nasjonalt.

Mange synes imidlertid å tillegge meg meninger jeg ikke har. Det er rimelig surrealistisk å se at flere medier hevder at jeg har ment at «finnmarkinger er illojale» og mer ekstreme varianter. Jeg forsøker meg derfor på en klargjøring. Først det åpenbare: Den dominerende tendensen er at finnmarkinger er patriotiske og lojale nordmenn. Men mitt budskap var at det faktisk er bekymringer på myndighetshold knyttet til at et betydelig mindretall i Øst-Finnmark har en høy lojalitet til og sympati for Russland. Dette er knapt noen hemmelighet for folk som bor i Øst-Finnmark. Deretter sa jeg at slike holdninger, DERSOM de ledsages av en uklar rolleforståelse og BLIR STYRENDE for menneskers handlinger, kan det være ytterst problematiske for Norge DERSOM den sikkerhetspolitiske krisen vi er inne i blir satt ytterligere på spissen. Her er det med andre ord flere og viktige forbehold. Folk som bor i Øst-Finnmark må være bevisst på at de kan bli brikker i et storpolitisk spill. Manglende bevissthet kan bidra til å gjøre slike situasjoner langt farligere for Norge. Russlands statsminister Dimitrij Medvedev slo på Munchen-konferansen nylig fast at vi nå lever i en ny kald krig. Mange analytikere mener at den kalde krigen vi nå opplever er langt farligere enn den forrige.

I mitt journalistiske virke har jeg vært i Øst-Finnmark gjentatte ganger det siste året. Jeg har møtt og intervjuet et betydelig antall mennesker, på ulike nivåer og i ulike posisjoner. Jeg har også hatt bakgrunnssamtaler med ulike personer.

Da jeg ble intervjuet av NRK Finnmark for snart to uker siden bød jeg på noen refleksjoner om den økende viktigheten av bevissthet rundt lojalitet og rolleforståelse i den krisetiden vi lever i. Dette var ETT element i en lang tankerekke. Det NRK valgte å vinkle ganske hardt på er at jeg fortalte at jeg fra ulike hold er kjent med at sentrale personer i Øst-Finnmark ikke vil ha noe med Politiets sikkerhetstjeneste (PST) å gjøre. Dels har jeg fått høre om bekymringer knyttet til dette og dels om motforestillinger mot det finnmarkinger mener er kunnskapsløse og hodeløse politifolk. Senere er det hevdet at jeg gikk ut med dette på grunnlag av «anonyme PST-kilder». Heller ikke det er riktig. Jeg har snakket med mange forskjellige kilder, på ulike nivåer og både i og utenfor Øst-Finnmark.

Russisk etterretningsvirksomhet mot Norge og andre NATO-land blir stadig mer omfattende og aggressiv. I PSTs trusselvurdering for 2016, offentliggjort nylig, fremgår det at det er russisk etterretning som nå utgjør den største trusselen mot norske, nasjonale interesser.

Det er avgjørende viktig å forebygge og avdekke ulovlig etterretningsvirksomhet. Formålet med slik virksomhet er å ramme Norge og å redusere vår forsvarsevne. Således er det ikke valgfritt om man ønsker å snakke med PST. Det er selvsagt lov å eventuelt mene at tjenesten ikke gjør jobben på en tilfredsstillende måte. Men dersom man sitter på informasjon om ulovligheter plikter man å samarbeide med norske myndigheter.

Det var disse pliktene jeg minnet om.

Russland øker stadig også bruken av splitt og hersk-metoder, informasjonskrigføring og forsøk på tvangsdiplomati. I militær fagterminologi kalles dette hybridkrigføring. NATO er amatører i forhold.

Samtidig som vi må være bevisst farene i en sikkerhetspolitisk krisetid, må vi forsøke å ivareta gode relasjoner og dialog med vår nabo i øst. Jeg er ingen mørkemann. Noen av de dypeste og mest givende samtalene jeg har hatt i mitt voksne liv, har vært med kolleger og venner fra Russland. Vi har mye å lære av vårt mektige naboland i øst. Men i møtet med en brutal og stadig mer autoritær statsmakt i Moskva er det enda viktigere å stå samlet. Vi plikter å være lojale mot landets sentrale myndigheter og til våre allierte i NATO. Russland er det eneste landet som ved hjelp av militærmakt har flyttet landegrenser etter 2. verdenskrig, ved å annektere Krim februar-mars 2014. Det er det viktig å huske. Den nye og farlige situasjonen er ikke skapt av kunnskapsløse og konspiratoriske søringer, om jeg skal få lov til å formulere meg i nordnorsk språkdrakt.

Jeg har forståelse for at historiske forhold gjør det krevende å føre en offentlig samtale om disse temaene i Finnmark. Det er mye følelser i sving på grunn av historisk urett begått mot mange partisaner og andre i Finnmark gjennom de første tiårene etter 2. verdenskrig. Men selv om temaet er følsomt bør det likevel drøftes. Dersom vi tar debatten i forkant denne gang, kan vi kanskje forebygge at tilsvarende urett begås igjen. Det er kanskje naive forhåpninger. Men fortielser og baksnakking vil garantert gi et dårligere utfall.

Foranledningen for intervjuet i NRK var en debatt i Kirkenes torsdag 11. februar i regi av Barentssekretariatet under «Barentsspektakel». Tema var informasjonskrigføring. Debatten var i seg selv symptomatisk på den skjeve tilnærmingen jeg har ønsket å problematisere. Noen synes å mene at det er vestlige medier som har skapt den sikkerhetspolitiske krisen eller at disse bærer et betydelig medansvar. Gudene skal vite at mediene kan bli bedre på innsikt og fakta, spesielt i dagens medievirkelighet. Men grundige nyhetssaker fra ulike medier i flere land, forskning og veldokumentert informasjon om Russlands omfattende og avanserte bruk av påvirkningsoperasjoner og hybridkrigføring ble nærmest avskrevet som grunnløs, antirussisk hatretorikk. Men så enkel er dessverre ikke verden.

Mye av det jeg skriver her kom fram i debatten. At Barentssekretariatet (BS), til tross for den kunnskapen de sitter med, velger å bevisst feiltolke mine vurderinger og uttalelser, er sterk kost. I en kronikk skriver tre ansatte i BS at «Folk i Nord-Norge må ikke tro at de blir oppfattet som illojale ved å samarbeide med Russland». Og deretter: «Finnmarkinger er for russiskvennlige. PST får beskjed om å ryke og reise og norske myndigheter er bekymret for enkelte personers nære forhold til Russland». Alle synspunktene tillegges meg. Nå hevder man at alle finnmarkinger og deretter at alle i Nord-Norge er beskyldt for å være illojale. Det er, med respekt å melde, usedvanlig grove forenklinger og generaliseringer og et budskap jeg aldri har vært i nærheten av å ytre.

Det er skremmende og uansvarlig at Barentssekretariatet, som representerer de tre nordligste fylkeskommunene, legger seg på et slikt presisjonsnivå. Jeg håper Barentssekretariatet og andre som har engasjert seg i denne debatten kan trekke pusten og øke presisjonsnivået. Vi har alle et felles ansvar for hva slags klima vi skaper i det offentlige ordskiftet i Norge.

 

Kjetil Stormark er frilansjournalist, forfatter og redaktør for nettstedet aldrimer.no.

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse