Annonse
Unni Schøn Fokstad skriver om sin far, Per Fokstad (1890 - 1973), lærer, politiker og pioner i kampen for bruk av samisk språk i grunnskolen. (Foto: NRK / Tor-Emil Schanche og Ragnhild Ravna)

Om Per Fokstad og fornorskningen

Å være vitne til den massive samehetsen gikk inn på meg. Jeg var midt i oppveksten. Det har vært vanskelig å sette ord på hva jeg opplevde. Jeg ble ordløs. De årene var beintøffe.

10. desember var det 46 år siden min far, Per Fokstad, døde. Fortsatt er han aktuell, fortsatt engasjerer han – men ikke bare på en positiv måte. Jeg har vært i tvil om jeg skulle kommentere det. Det er for grovt til at den kan bli stående. Jeg leser innlegg og kommentarer i Nordnorsk debatt og reagerer med fysisk kvalme. Det har vært regelrett stygge omtaler av medmennesker. Skittkasting og fantasihistorier har også vært en del av det.                               

Det som ligger meg på hjertet nå er Kjell A. Ballaris kommentar til et innlegg fra Lill Tove Fredriksen om fornorskningen 25. november. Jeg har satt pris på noe av det Kjell A. Ballari har publisert. Det siste han har skrevet har rystet meg inn til mitt innerste.  Jeg kjenner heller ikke igjen hans beskrivelse av bygda mi – og heller ikke min fars rolle. Dette er ikke min virkelighet.

Ballari skriver om hvordan min far bidro til fornorskningen – og at det startet i klasserommet. Han skulle ifølge Ballari ha gitt elevene en “smekk over fingrene”, når de brukte samiske ord. (Les den aktuelle kommentaren fra Ballari under denne artikkelen, red. anm.)

Kjell A. Ballari har ikke selv hatt min far som lærer, men derimot har hans eldre bror det. Broren hans skriver i en e-post til meg i 2011 – og jeg vil sitere enkelte setninger. Han skriver bl.a.: «Jeg var veldig glad i Fokstad. Det betød vel at han var en god lærer for meg. Jeg likte meg veldig godt i klassen med han som lærer. Så kom høsten 1944 med evakuering, brenning og alt det der. Da vi kom hjem i 1945, startet skoleåret uten Fokstad. Han begynte som lærer i Bonakas høsten 1945. Det ble stor sorg for meg.» Sitat slutt. Dette skriver ikke en elev som har vært vitne til at medelever er blitt slått!

Kjell A. Ballari fortalte meg samme året (2011) at deres far mislikte det hans bror mente om min far sterkt. Min far og hans far var ikke akkurat gode venner, heller tvert. De var begge lokalpolitikere og satt blant annet i skolestyret sammen. Faren min trakk seg etter hvert fra lokal politikk.

Faren min, Per Fokstad, var en av de få lærere som ble overvåket bl.a. av skoleinspektør, politikere, enkeltforeldre og annen overvåkning. Hvis det var en snev av sannhet i det Kjell A. Ballari forteller, ville det ha blitt avdekket.

Den lille bygda Bonakas i Nedre Tana er tidligere blitt beskrevet å være i en særstilling, sammenlignet med de nærliggende bygdene. Det var fordi embetsverk som lege, sorenskriver, tannlege, prest og lensmann ble regnet til bygda. Stedet var på Langnes, 5 km fra Bonakas. Der bodde de og hadde de sine kontorer. Barna deres gikk på skole i Bonakas.                                                                  

I løpet av 1956 startet bygging av Tanahus, en militærforlegning under Varanger bataljon. Den ble plassert midt i bygda. Det ble etablert en liten militæravdeling som besto av ca 8 sambandssoldater, 20-30 yrkesmilitære med sine familier og noen få sivilt ansatte, hovedsakelig rekruttert fra lokal miljøet. Mange av familiene hadde barn i skolealder. De yrkesmilitære kunne bli beordret videre etter kort tid. Det ble lite stabilitet for familiene og for barna. De ble ikke en del av bygda. De representerte majoritetsbefolkningen i Norge, det norske og de «fine». Bygda ble mer norsk med disse naboene.

Min far var ordfører fra 1945 til 1947 og tok ikke gjenvalg. I mellomtiden var han blitt valgt inn som formann i Finnmark fylkesskolestyre. Seinere ble han med i Samordningsnemnda for skoleverket. Han ønsket å få mulighet til å påvirke, slik at samiske barn kunne få undervisning på sitt morsmål. Etter at Samordningsnemnda var ferdig med sin innstilling, ga skoledirektøren Aarseth tillatelse til innføring av samisk undervisning på noen klassetrinn. Både skoleinspektøren og Tana skolestyre vendte tommelen ned for forslaget som var et beskjedent forsøk på endring av skolesituasjonen til samisktalende barn. Min far var optimist og trodde det skulle gå. Det ble en stor nedtur for han, da det ikke skjedde. Etter stortingsvalget i 1949 trakk han seg fra alle politiske verv. Han var frustrert og deprimert.

Da fylkesmann Dag Tønder fikk opprettet Samisk Råd for Finnmark i 1953, kviknet min far til. Han ble bedt om å bli leder. Da startet en samehets i finnmarksavisene som var uten like, både i avisene i Vest-Finnmark og avisen «Finnmarken» i Øst Finnmark. 

Den massive hetsen påvirket menneskene som bodde og var glad i bygda. Befolkningen var klart splittet. Noen forholdt seg passive og akseptere situasjonen. For andre var tanken på at samene skulle ha like rettigheter som den øvrige befolkningen utenkelig og provoserende. Så fantes også de som var tro mot sitt samiske hjerte. Min far brukte noen ganger ordet “menneskerettighet”.  Skulle ikke det gjelde for samene?

Sterke krefter var i sving blant de mest ihuga motstanderne av det samiske. I ettertid har jeg tenkt at det var en avvising av noe som var en del av dem. Å være vitne til den massive samehetsen gikk inn på meg. Jeg var midt i oppveksten. Det har vært vanskelig å sette ord på hva jeg opplevde. Jeg ble ordløs. De årene var beintøffe.

Selv i vår egen familie var det sterk motstand. Min onkel, min fars bror, var et aktivt medlem av Aarbeiderpartiet og fulgt deres linje. På den tid var same-saker et ikke-tema for partiet. Min onkel så nok pragmatisk på det. Norsk var fremtidens språk, mente han. Samisk hadde han ikke hatt bruk for. En tante var oppgitt over faren min. «Kan han ikke bare slutte med det!» Det var lite støtte i familien, bortsett fra den yngste søsteren. Motstanden var sterk.

Vi fikk besøk av en ung samekvinne fra bygda. Hun følte sinne mot diskrimineringen hun ble utsatt for – aldri å være god nok. Det opprørte henne å se at samene alltid ble plassert nederst. Hun uttrykte at hun måtte flytte fra Bonakas for å overleve. Det var for tøft å være same, ikke kunne kle seg i kofte og ikke kunne snakke samisk fritt. Hun fikk en ny påminning om den «vedtatte sannheten» – at samene sto nederst på rangstigen, under kvenene og nordmennene. Det gjorde henne rasende. For meg som var barn ble det en bekreftelse på at jeg ikke var alene om å kjenne på dette. Den samme kvinnen la ned en krans på båra til min far og takket han for den inspirasjonen han hadde gitt henne. Han hadde oppmuntret henne å være tro mot sin samiske identitet.

I min indre verden ser jeg faren min for meg der han spaserer frem og tilbake til skolen, bærende på mappen sin og  overlesset med skrivebøker som han hadde rettet. Noen ganger hadde han med sykkelen. Da hadde han gjerne med John Savios malerier, for at elevene skulle få inspirasjon i tegnetimene. Det var min hverdag. Så var det de dagene han var ute og reiste og var på møter.

Jeg hadde min far som lærer i de siste fire årene i barneskolen. Han ble kritisert for å favorisere de skoleflinke elevene. Jeg har minner om at han satte klassen i gang med oppgaver de skulle arbeide med på egenhånd, mens han selv satte seg ved siden av elever som av forskjellige grunner ikke fikk med seg det faglige. Det kunne være språk og andre vansker. Det var også elever som åpenbart hadde trengt spesialundervisning. Likevel haglet kritikk og sjikane fra enkelte foreldre.

Min far var i mange år den eneste utdannete læreren. Da det ble tilsatt en ny, utdannet lærer på slutten av hans yrkeskarriere, overlot han elevene med spesielle behov til den læreren. Resultatet ble uheldigvis for en av de elevene det samme.

I perioder ble min far utsatt for trusler og sjikane fra enkelte elever. Slike opplevelser gjør noe med mennesker, definitivt også med oss som familie. Moren min var redd og ville flytte fra Tana. Jeg var redd noe skulle skje med faren min. Det hendte at min søster og jeg derfor fulgte med han på hans kveldsturer, for å passe på. De gangene han gikk alene, måtte jeg vente til jeg hørte han trampet på trappa, før jeg kunne legge meg og sove. Dette varte heldigvis ikke så lenge, men lenge nok til at jeg var merket av det. Vi fortsatte seinere med våre kveldsturer sammen fra tid til annen, men da fordi jeg hadde lyst og ikke fordi jeg var redd.

Det fantes en guttegjeng som truet meg med juling når jeg møtte dem. Men altid var det en som kom meg til unnsetning. Heldigvis var slike hendelser sjeldne. Det var veldig spesielt at elever ikke viste respekt for sin lærer.

Dette er et utdrag av min virkelighet. Slik så min verden ut!                                                        

Til slutt vil jeg kommentere et utsagn som til stadighet går igjen: Fokstad lærte ikke sine barn samisk! Til det vil jeg si: Vi var fem søsken. Min eldste søster døde under evakueringen i 1944. Min eldste bror lærte og snakket samisk flytende og hadde et godt ordforråd. Så til et annet utsagn: Fokstad var læstadianer. Det stemmer ikke! Det er lett å kritisere, når man ikke går i de samme skoene! I et ideelt samfunn ville det være naturlig at vi var to-språklige, men det samfunnet jeg vokste opp i var langt fra ideelt.


Dette er kommentaren fra Kjell Anton Ballari – til et innlegg  fra Uit-forsker Lill Tove Fredriksen – som Unni Schøn Fokstad reagerer på i sin kronikk:

“I den skolekretsen jeg tilhører var Per Fokstad læreren til hele min foreldregenerasjon i flere tiår. Ingen av hans tidligere elever, bort sett fra noen få i 100% samiskspråklige bygdelag førte morsmålet videre. Mange av dem forlot også bygda for godt, gifta seg med norsktalende, og de fikk énspråklig norsktalende etterkommere.

De fleste som ble i kretsen fikk også énspråklig norsktalende partnere med norskspråklige etterkommere. I ekteskap mellom mennesker med samisk morsmål ble heller ikke samisk videreført. Her tror jeg ikke årsaken var at i kasserommet ga Per Fokstad de samisktalene en “smekk over fingrene” om de snakket sitt morsmål. Fokstad makta heller ikke sjøl å gi språket videre til sine barn. I en annen krets bodde bodde barna på internat og der var en erklært norsk nasjonalist både skolestyrer, internatstyrer og hovedlærer. Der holdt samisk språk seg godt til langt inn i etterkrigstida, men det har skjedd en utflytting derfra til norskspråklige miljøer.

Jeg tror mekanismene i fornorskningsprosessen trenger grundigere analyser. Det er både lettvint og overflatisk bombastisk å slå fast at alt (!) ble styrt av en villet og rasistisk politikk. Jeg hadde sjøl en tospråklig mor og en trespråklig far, begge med samisk som oppvekstspråk, og et språk de ofte brukte seg imellom og med andre i egen generasjon. I og med at de kunne to språk, kunne de velge hjemmespråk. Det kunne ikke generasjonen før dem.

Jeg hadde mange grundige samtaler med min mor om dette. Hun fortalte at de hadde mange diskusjoner før de valgte norsk. De “valgte” ikke. Hovegrunnen var at de, særlig min far, la mest vekt på etterkommernes framtidsutsikter som på deres tid avgjort var større med norsk som basis enn med samisk. Dessuten trodde de, som de fleste på deres tid, at opererte man med flere språk, ble man ikke dyktig i noen.

Med dagens erkjennelse og kunnskaper vet vi at dette er en tvilsom sannhet. Jeg har sjøl aktivert og utvikla det grunnlaget i samisk jeg tross alt fikk under oppveksten. Håpa en stund at jeg skulle klare å videreføre språket til mine barn, men resultatet av mitt forsøk ble så som så. Det skal mer til enn “antirasistisk styrt vilje” for å få det til. Et levende samiskspråklig nærmiljø er en forutsetning for å lykkes. Skolen alene har begrensede muligheter her om andre forutsetninger mangler.

Kjell Ballari

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse