Annonse
De eneste lærerne som med noen grad av suksess lærte sine elever norsk, var de som bevisst brøt instruksen, og brukte samisk/kvensk aktivt i undervisninga. De var ikke mange riktignok, men de fantes, skriver Svein Olav Pedersen. (Foto: Scanpix / Sverre A. Børretzen)

Den språklige fornorskningen lyktes overraskende bra, men årsaken var ikke en velfungerende skole

Politikken resulterte i et skolesystem som var en fiasko fra A til Å for de samisk- og kvensktalende sin del, svært frustrerende for både elever og lærere.

Jeg har i lengre tid fulgt litt med på innleggene i “Nord-Norsk debatt” om temaet samer, samiske rettigheter og  fornorskingspolitikk. Enkelte uttaler seg nokså hardt og friskt, og det kan i blant være nesten underholdende, men av og til litt trist med tanke på bakgrunnen for det hele. En av debattantene som utmerker seg, er EDL og dens våpendragere. Det later til at de har laga seg sine egne teorier om nevnte tema. Det har de naturligvis all rett til, og jeg har ikke tenkt å gå inn i noen polemikk med dem om dette.

Det slår meg bare at de argeste kritikerne av forskjellige sider av det samiske, ofte er mennesker som kommer fra fornorskede samiske miljø. For meg synes det som et av mange pussige utslag av fornorskingspolitikken. Det jeg vil med dette innlegget er å omtale historikken bak denne politikken, noe som i mindre grad har vært gjort før, men som er viktig for å skjønne hvorfor man kunne finne på å iverksette og holde på med noe slikt.

Stortinget vedtok å gå inn for denne politikken først på 1850-tallet. I tida før, på 1840-tallet særlig, var det diskusjoner mellom de lærde innenfor skole- og kirkevesen om hva slags skolesystem man skulle ordne for samene. Flere embetsmenn, spesielt innafor kirka, hevdet at det eneste rette ville være å gi dem en skole på deres eget språk; dvs. med samisk som undervisningsspråk. Andre igjen hevdet hardnakket det motsatte; samisk språk og forsåvidt alt annet av samisk kultur var
jo noe som skulle bort uansett! De mente altså at kun norskspråklig skole var aktuelt. Faktisk blei det slik at også regjeringa kunne tenke seg å gå for førstnevnte alternativ, mens på Stortinget var det flertall for det andre alternativet. Den gangen var jo regjeringa direkte oppnevnt av kongen, parlamentarismen kom først i 1884, og kunne i prinsippet bestemme som den ville. Samtidig var denne saken av en slik art at man ikke ønsket å overkjøre Stortinget, og derfor blei Stortingets vilje vedtatt.

Oppstarten på det hele var en økt bevigning til det såkalte Finnefondet, som blei bestyrt av kirka, og hadde ansvar for samenes skolegang. Regjeringa på sin side, ville i noen grad prøve å ivareta samenes ve og vel, og den første skoleinstruksen tillot derfor bruk av samisk som hjelpespråk i nødvendig utstrekning. Det blei og bestemt at lærerstudenter ved lærerskolen i Tromsø, “Seminaret”, og som skulle ut i tjeneste i såkalte “overgangsdistrikt”, måtte ta samiskkurs. Begrepet “overgangsdistrikt” betød nettopp slike bygder/områder hvor samisk var et dominerende språk, og at samisktalende ikke bare skulle lære norsk, i seg en nødvendighet såklart, men til og med skifte ut samisk med norsk. Det er jo noe helt annet, og langt mer drastisk; å skulle la seg frarøve sitt morsmål.

Her spiller den bakenforliggende ideologien hos fornorskerne en avgjørende rolle. Det var slik at rundt år 1850 var norsk nasjonalisme utviklet til å bli nokså sterk og “firkantet”. Man var opptatt av at nå skulle den “norske nation” bygges opp, og i den forbindelse var alt fremmed totalt uønsket. “Fremmede folkeslag skulde ikke taales”, het det. Samer og kvener blei i høyeste grad regna som fremmede i denne sammenheng, men man innså at de ikke godt kunne utvises fra landet. Derfor skulle de omskoleres til nordmenn, slik at de kunne assimileres i det norske samfunnet.

Assimilering er langt mer vidtgående enn integrering. Den som assimileres må oppgi alt av egen kulturell identitet, herunder språk, for å gå opp i majoritetsbefolkninga. “Først når samer(og kvener) i sinn og skinn var blitt som øvrige nordmenn, først da var de for ordentlige mennesker å regne”, het det seg. I dette synet ligger ikke bare nasjonalisme, men også en sterk rasistisk betont nedvurdering av alt samisk i særdeleshet, i noen grad også det kvensk/finske. Det samiske ble rett og slett vurdert som verdiløst, hadde ikke livets rett, og skulle bort. Man ville “løfte” samene fra deres angivelig lave utviklingstrinn ved å fornorske dem, for nordmenn befant seg “selvfølgelig” på et langt høyere nivå. Dette synet, en blanding av norsk nasjonalisme og rasisme, var svært utbredt blant den intellektuelle eliten i Norge den gang, fra rundt 1850 og framover. Et eksempel på hvordan slike holdninger kom til uttrykk, er å finne i et referat fra en stortingsdebatt i 1863 om samiske spørsmål. En stortingsrepr. Steen, som endel år seinere blei statsminister, brukte i sitt innlegg mengder av de mest nedsettende karakteristikker av samer som tenkes kan. Jeg har selv lest referatet, det er tilgjengelig via Riksarkivet, men vil helst slippe å gjengi det. Og denne Steen var ingen enslig svale.

Denne ideologien blei bare styrket framover mot år 1900 og videre, godt hjulpet av “sosialdarwinismen” som oppsto i kjølvannet av Darwins lære om “Artenes opprinnelse”(år 1859), etterhvert også “vitenskapene” rasebiologi og rasehygiene. Denne “vitenskapen” blei bedrevet i fullt alvor av de lærde, og er opphavet til skalle- og kroppsmålinger som i stort omfang blei gjort på den samiske befolkningen, fra rundt år 1900 og ca. fram til 1930-tallet. Underforstått var nok her at man trodde fysiske, kroppslige trekk kunne forklare samenes angivelige lave utviklingsnivå. I et slikt “klima” var det altså at fornorskingspolitikken blei drevet.

Akkurat dette er det svært viktig å være klar over, for å skjønne hvorfor man kunne holde på med en slik politikk. Arrogansen overfor samer og kvener, og andre minoriteter, var umåtelig. Politikken resulterte i et skolesystem som var en fiasko fra A til Å for de samisk- og kvensktalende sin del, svært frustrerende for både elever og lærere. Ihvertfall blei det slik fra ca. år 1880, da skoleinstruksen blei kraftig innskjerpa mht. bruk av samisk i undervisninga; “Wexelsen-plakaten”, etter daværende kirke- og underv.minister. Seinere blei instruksen ytterligere skjerpa. Eneste unntaket gjaldt for kristendomsundervisning; hensynet til “Barnas sjels frelse” blei ansett som svärt viktig. Det burde være innlysende at språklæring, generelt, uten å ta elevenes morsmål til hjelp, er uhyre vanskelig og ineffektivt. Nokså vanlig var at endel elever først i løpet av de siste par årene på folkeskolen begynte å skjønne litt, endel ikke i det hele tatt. Da hadde man altså i flere år sittet og hørt læreren “messe” på et språk ingen forsto. Hva slags læreutbytte hadde man av det? Norske elever blei ikke utsatt for slikt i sin fremmedspråkundervisning. Gjaldt dengangen riktignok bare elever i middel/realskole og høyere.

Realiteten var at så å si de eneste lærerne som med noen grad av suksess lærte sine elever norsk, var de som bevisst brøt instruksen, og brukte samisk/kvensk aktivt i undervisninga. De var ikke mange riktignok, men de fantes. Det var mye prestisje i denne politikken fra myndighetenes side, så det tok svært lang tid før man etterhvert begynte å innse at skolesystemet ikke fungerte som tenkt. I 1936 blei det innført mulighet for å søke departementet om adgang til forsøksmessig samiskundervisning i folkeskolen. Såvidt meg bekjent kom det svært få, om noen, søknader. Fornorskingspolitikken hadde nok til de grader festnet seg, så folk kunne ikke tenke seg noe annet alternativ.

Etter andre verdenskrig, på slutten av 1940-tallet, begynte noen byråkrater på departementsnivå å granske saken nærmere, og kom fram til at gjeldende praksis ikke var holdbar. Etterhvert begynte også endel arbeiderpartipolitikere, sentralt vel og merke, å interessere seg for saken. Det resulterte i et stortingsvedtak i 1956, og som banet vei for at fornorskingspolitikken kunne avsluttes. Et departementsvedtak omkr. 1963 satte offisiell sluttstrek, men blei ikke fulgt opp med praktiske tiltak, samiske læreplaner, osv, i skolen, før etter mange år. Siden man lokalt, rundt om i kommunene, ikke visste av noe alternativ til gjeldende skoleordning, fortsatte det lenge i samme sporet de fleste steder. De lokale skolestyrene hadde nå naturligvis mulighet til å iverksette undervisning i/på samisk, men dette blei bare i liten grad gjort. Ikke før etter ca 1980 kom det offisielle, samiske læreplaner fra departementet.

Hvordan lyktes så fornorskerne i sine bestrebelser? Overraskende bra, sett fra deres side ihvertfall. Årsaken var ikke, som før nevnt, en velfungerende skole. En kan faktisk si at den elendige skolen var medvirkende på den måten at:

1) Mange elever og foreldre følte utilstrekkelighet og skam som følge av at deres samiske bakgrunn ikke strakk til
i møtet med skolen, og følte seg tvunget til å tilpasse seg systemet.

2) Foreldre, som selv hadde opplevd frustrasjon, ydmykelse og mobbing i sine skoleår, ville skåne barna sine for det samme . De valgte derfor å kun snakke norsk med barna i oppveksten.

I tillegg også flere andre grunner; bla. ekteskap samer-norske, sosialt press i bygder med blandet befolkning, mm.

I skolesammenheng betyr nok pkt. 1) og 2) aller mest. Resultatet blei i grove trekk at samisk språk praktisk talt forsvant i fjord- og kystbygder, mens det overlevde i indre Finnmark og i enkelte “motstandslommer” forøvrig.

Til slutt: Jeg har her kun omtalt den språklige fornorskingspolitikken. I tillegg blei ført en fornorskende politikk på flere andre områder også, men det går jeg ikke nærmere inn på her.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse