Mange toppredatorer i Arktis er avhengig av raudåte og ishavsåte, enten direkte (for eksempel sild, torsk, alkekonge, bardehvaler) eller indirekte ved at de spiser for eksempel sild, slik knølhvalen gjør på bildet. Foto: Fredrik Broms

Om klimaendringer, det produktive Barentshavet og kjøleskap

De siste årene har vi sett til dels store endringer i Barentshavet. Isen trekker nordover, og vi ser en markant økning i innstrømming av relativt varmt vann fra Golfstrømsystemet for å nevne to viktige faktorer. Dette har hatt en direkte effekt på våroppblomstringen av planteplankton i området, både med tanke på når oppblomstringen forgår, hvor den skjer og hvor sterk den er. Indirekte effekter inkluderer endringer i bestander av sjøfugl, fisk og marine pattedyr. Spesielt ser vi at typisk arktiske arter har trukket lenger nord i Barentshavets og blitt erstattet av mer sørlige arter i det sørlige og sentrale Barentshavet. Utbredelsen av polartorsk er et godt eksempel på dette – i dag må vi lenger nord eller øst i Barentshavet for å finne denne nøkkelarten i det arktiske marine økosystemet. Hva har dette med kjøleskap å gjøre?

Fra et økonomisk og samfunnsmessig perspektiv er et stort og viktig spørsmål hvordan endringer i klima og isutbredelse vil påvirke de viktige fiskeriene i området. Skrei er et godt eksempel på en fiskebestand som det høstes store mengder av i Barentshavet. Den vandrer nordover og inn i Barentshavet etter gyting for å spise på de energirike artene av hoppekreps, krill og små fisk som finnes der. Ishavsåta regnes som en nøkkelart for denne vandringen, da den er ettertraktet som mat for mange arter. Samtidig er det en generell forventning om at den atlantiske raudåta vil erstatte den større arktiske ishavsåta etter hvert som Barentshavet blir varmere. Begge er nært beslektede hoppekreps, men ishavsåta har en mer nordlig utbredelse enn raudåta. Og i takt med klimaendringene ser ishavsåta ut til å trekke seg lenger nordover, mens den litt mindre raudåta blir mer og mer vanlig i det sentrale Barentshavet.

Da raudåta er litt mindre i størrelse og dermed mindre næringsrik, har en klassisk forståelse tilsagt at dette vil ha dramatiske følger for resten av næringskjeden. For det virker jo ganske logisk å tenke at når vi går fra et system dominert av den relativt sett store og næringsrike ishavsåta til et system dominert av den mindre og ikke like næringsrike raudåta, så vil dette gjøre at rovdyrene som beiter på ishavsåte plutselig vil ha mindre mat som gir mindre næring. Men vår forskning viser at det ikke nødvendigvis er slik at total tilgang på mat reduseres. Og det er her kjøleskapet kommer inn i bildet. Selvsagt er det til et hvert tidspunkt plass til mer mat i et stort kjøleskap enn et lite. Men hvor mye mat som i løpet av et år har vært i kjøleskapet, avhenger mer av hvor ofte du fyller det enn av størrelsen. Dette er et spesielt viktig aspekt dersom det er mange folk som bor i samme hus. Et lite kjøleskap kan mette mange munner dersom det fylles ofte. Selv om ishavsåta isolert sett er større enn raudåta, så kan den totale produksjonen av energi faktisk bli høyere i et system dominert av raudåte. Dette er fordi den har en kortere generasjonstid, og er dermed i stand til å bidra med mer energi per år inn i systemet enn hva den større ishavsåte gjør. Våre modeller underbygger nettopp dette synet. Økosystemet ser ut til å være mer motstandsdyktig enn hva vi tidligere trodde, spesielt ovenfor den endringen vi mest sannsynlig vil se med en overgang fra et system dominert av mer ishavsåte til et system dominert av mer raudåte. Faktisk kan dette ha motsatt effekt enn hva vi har trodd frem til nå, ved at mer biologisk energi tilføres næringskjedene!

Nå er det viktig å påpeke at det her, som ellers i livet, ikke er særlig smart å skjære alle over en kam. Alle arter er forskjellige, og rovdyr har forskjellige måter å finne sin mat på. For de fleste fiske- og bardehvalsartene er nok de sammenhengene vi presenterer her gyldige. Men for andre arter, de som er mer opptatt av å velge ‘riktig’ mat, kan den forutsette endringen i systemet være en stor utfordring. Mange har advart mot at de store forekomstene av alkekonger på Svalbard er et godt eksempel på det siste. Dette er en art som i høy grad ser ut til å plukke ett og ett byttedyr, og vil som regel velge ishavsåte fremfor raudåte. For alkekongen er det derfor absolutt ikke irrelevant hva slags mat som er tilgjengelig. Men for mange andre rovdyr er et system med høyere matproduksjon fra raudåte utvilsomt veldig gode nyheter.  I denne sammenhengen er det naturlig å nevne et annet aspekt der en endring i produksjon har stor betydning. Stort sett all overvåkning og kvotereguleringer gjøres på grunnlag av bestandsmål (hvor mye mat er det i kjøleskapet). Det er mye vanskeligere å måle produksjon (hvor ofte kjøleskapet fylles), selv om dette nok er et minst like viktig parameter som bestandsmål. Når vi nå ser at produksjonen faktisk kan øke ved at den mindre raudåte driver ishavsåta mot nord, betyr dette i praksis at vi i fremtidens bør legge mer vekt på produksjon enn bestandsmål for å kunne forvalte det produktive Barentshavet på en best mulig måte!

  • Renaud PE, Daase M, et al. Pelagic food-webs in a changing Arctic: a trait-based perspective suggests a mode of resilience. – ICES Journal of Marine Science, doi:10.1093/icesjms/fsy063.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse