Annonse
NEI TIL OL: Carl I. Hagen og Siv Jensen (foran) under avstemmingen om statstøttet til OL i Oslo i 2022 under FrP sitt landsmøte på Gardermoen. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix

Om OL, følelser, luft og nederlag

Et vinter-OL er det eneste globale idrettsarrangementet vi kan arrangere i Norge.

Nordnorsk sutring bidrar til skuldertrekk i sør, og gir kun næring til stigmatiserende fordommer om klagende nordlendinger.

Folk er lei av idrettspamper og gigantomani. Frp har sagt nei. Oslo 2022 står på kanten av stupet.

Alt står i sterk kontrast til vår nasjons kjærlighet til konseptet vinter-OL. OL-gull er det største en idrettsutøver kan oppnå. Noen har sagt at det er bedre enn sex. Vi snakker om sterke følelser . Nasjonen står stille når våre helter går for gull. Da Oslos ordfører antydet at de ansatte burde jobbe for innbyggerne i arbeidstida, og ikke se på OL, gikk folk i svart og ordføreren måtte slå full retrett.

Et vinter-OL er det eneste globale idrettsarrangementet vi kan arrangere i Norge. Jeg var med på et forsøk på å få fotball-EM i 2016 hit til landet i samarbeid med Sverige. 2016 var siste mulighet for Norge til  å bære halvparten av et slikt arrangement. Nå har fotball-EM blitt for stort. UEFA har i tillegg sett at det ikke er bærekraftig med store stadionutbygginger i land som ikke trenger det. De vil derfor legge kampene til byer hvor infrastrukturen er på plass, uavhengig av land.    

Redaktøren i denne avisen kaller motvinden som Oslo 2022 bakster med nå for en PR-katastrofe, og understreker med det forestillingen av et luftslott. På mange måter har han rett. Et OL er først og fremst luft. Hvis man som Staavi i VG på tirsdag, mener man bør arrangere OL fordi anleggsdekningen i Oslo er så dårlig, ja da bør man bygge anlegg – ikke arrangere OL. Mange snakker om etterbruk, men når festen er over er den over, og anleggene som står igjen forsvarer på ingen måte kostnadene. 

Men det som skjer før et OL er spennende. Da er lufta full av forventninger, inspirasjon, optimisme og muligheter. Vi vet at oppmerksomheten kommer, og at noe nytt vil skje. På Lillehammer i 1994 begynte vi med e-post og bildetelefon, under fotball-VM i 1998 begynte vi med sms-konkurranser. Hva bli det nye i 2022? Her ligger også mulighetene for Nord-Norge. Hvilke konsepter kan næringslivet utvikle, hvordan kan kunnskapsmiljøene styrke studietilbud og forskning - og hvordan kan idretten jobbe for at det skal være nordnorske utøvere øverst på pallen? 

Jeg forstår skuffelsen over at Tromsø-OL ble vraket. Men hvorfor ikke løfte blikket og se på hvilke muligheter som kan realiseres de neste 7-8 årene hvis vi får dette fantastiske arrangementet til landet? Nordnorsk sutring bidrar til skuldertrekk i sør, og gir kun næring til stigmatiserende fordommer om klagende nordlendinger. En nordnorsk landsdel som legger nederlag bak seg, bretter opp ermene, leter etter muligheter og ser fremover, derimot, vil vekke oppsikt og skape resultater. 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse