Annonse
TRENGER KUNNSKAP: Samarbeidet vårt trenger de personene som kan gi informasjon om elevens hverdag, de med førstehåndskunnskapen. Sammen drøfter vi hva som kan være gode løsninger og gode tiltak, skriver May-Elin Johansen. Foto: NTB Scanpix

Om å samskape forståelse

Samarbeidet må forankres, både i kommuneledelsen og i ledelsen i barnehager og skoler. Hos de som har muligheten til å sette inn ekstra ressurser.

Som rådgiver i Statped har jeg spisskompetanse på et enkelt fagområde. Jeg kan ikke nødvendigvis mer, men jeg kan noe annet. Det er først når vi i nettverket rundt eleven samles at vi får mulighet til en samskapt forståelse. Det kan resultere i bedre inkludering og deltakelse for barn og unge i barnehager og skoler.

En spent liten førsteklassing gleder seg til å begynne på skolen, men gruer seg samtidig til alt det ukjente. Alt det som oppleves som utrygt. Nye omgivelser, nye voksne, nye barn og nye situasjoner. Det tar litt ekstra tid å bli kjent når du ikke kan se like godt som de andre. Det blir annerledes. De andre ser og blir kjent først, det er ikke så lett.

Som synspedagog i Statped får jeg muligheten til å være der ute, på bygda og i byen. I skoler og i barnehager der det lekes og læres. Når PP-tjenesten i kommunen eller fylkeskommunen sender søknad og ber om støtte til å legge til rette for elever med ulike behov. Når de i barnehagen og i skolen er usikre og ikke helt forstår utfordringene som kommer med et sansetap. Når den nye eleven som skal begynne på skolen har en synssvekkelse. Da møtes vi til samarbeid

Usikker i møte med det ukjente

05.30. Klokka ringer! Det er en nydelig høstdag. I kalenderen min står det skolebesøk. Jeg rekker en kaffe og litt frokost, men er raskt av gårde. Det er flere timers reise for å komme frem, på til tider lite farbare veier. Jeg har vært der flere ganger sammen med rådgiveren fra PP-tjenesten i kommunen. Vi har jobbet sammen i noen år. Det er et bra samarbeid, og vi forstår hverandre godt, både hverandre sine roller og oppgaver. Vi står samlet og det har bidratt til å trygge foreldrene og de ansatte i barnehagen. Nå er det skolen som står for tur. I dag skal vi snakke om diagnose, tilstand, konsekvenser og tiltak. Hva kan skolen gjøre når de skal ta imot en elev med redusert synsfunksjon?

Vi starter. «Hva vet vi om eleven?» Spør jeg. Jo, de fleste i bygda kjenner til han og vet noe. Flere har sett han på butikken og i nabolaget, men få har snakket med han. For hvordan møter man en elev som ikke ser hvem du er? Vi voksne blir også usikre når vi møter det ukjente. Det vi ikke helt forstår. Vi blir redd for å gjøre feil. «Det er kanskje ikke så skummelt eller vanskelig som vi kanskje tror». Sier jeg.

Alle har kunnskap som er viktig

Det er viktig at vi som er i samarbeidet har avklarte roller og oppgaver. Både skole, PPT og Statped. At vi har en avtale som er utarbeidet i fellesskap, så alle parter kjenner denne godt. De ulike partene kan forskjellige ting. Hensikten med samarbeidet er å bidra med informasjon til en bedre samskapt forståelse slik at vi sammen med eleven kan hjelpe han til en bedre opplevelse av hverdagen.

Samarbeidet vårt trenger de personene som kan gi informasjon om elevens hverdag, de med førstehåndskunnskapen. Først og fremst eleven selv og elevens foreldre. Og de som jobber i barnehagen, i grunnskolen og videregående opplæring. Samarbeidet trenger PP-rådgiveren som er sakkyndig og anbefaler resursene. Og samarbeidet trenger en spisskompetanse innenfor et snevert og komplisert fagfelt. Samarbeidet trenger en synspedagog. Sammen drøfter vi hva som kan være gode løsninger og gode tiltak. Ofte følger vi hverandre over år. I gode saker, men også svært vanskelige saker. Alle med ulike innfallsvinkler på bakgrunn av ulike roller, erfaringer, kunnskaper, kompetanse og relasjoner.

Samarbeidet må forankres

Samarbeidet må forankres, både i kommuneledelsen og i ledelsen i barnehager og skoler. Hos de som har muligheten til å sette inn ekstra ressurser. De som ser at graden av selvstendighet øker når vi investerer tid og penger, enten det er i form av en ekstra støttende voksen, en tilpassa stol, et ekstra bord, en større PC-skjerm.

Utfordringene blir ikke borte

De fleste blir ikke kvitt en synssvekkelse, sjelden iallfall. Men man kan minske graden av utfordringer, altså minske gapet mellom samfunnets krav og individets forutsetninger. Det er det vi jobber for! Vi forsøker å minske graden av en funksjonshemming og øke graden av selvstendighet og deltakelse i alle situasjoner som barnet ønsker og skal være en del av. Få tiltak er til enhver tid aktuelle. Tilpasning og tilrettelegging må derfor ha et dynamisk perspektiv. Behovene endrer seg fra situasjon til situasjon, fra tid til tid og fra person til person. Relasjoner må bygges, mellom voksne og barn, mellom voksne og voksne og mellom barn og barn. Uten gode relasjoner vil vi ikke klare å få til gode løsninger.

Vil bare bli møtt som alle andre

Møtet er snart over. Alle var aktive, spørrende og lyttende, og vi delte. Vi fikk det til i lag denne gangen også – et gjensidig samarbeid. Det er lett å møtes når alle tar ansvar, engasjerer seg og stiller spørsmål. Fordi alle har barnets beste som mål og ser etter gode løsninger og tiltak - sammen.

For barnet handler det om å bli sett, og å bli forstått. For barnet handler det om å få støtte til stadig å øke sin grad av selvstendighet. Det handler om at de voksne rundt vet hva som skal til for å kunne tilby en likeverdig opplæring og et inkluderende lek- og læringsmiljø. Eleven vil jo bare klare det som alle andre klarer, og gjøre det som alle andre gjør. Eleven vil kanskje si til deg: «hils på meg når du møter meg på butikken».

Vi forstår bedre sammen

Det nærmer seg slutten. «Hva har vi lært av hverandre?» Spør jeg. «Nå forstår vi bedre hvordan det kan oppleves og hva vi må gjøre», svarer flere. Det handler om at vi må bli trygge nok til å våge å prøve sammen med eleven for å finne ut hva som er god praksis. Ekspertisen ligger hos eleven selv og i elevens egne opplevelser i hverdagen. En mann rekker opp hånda. «Dette er ikke så skummelt som jeg først trodde». Sier han. «Det kommer til å gå bra». Vi lar det være siste ordet.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse