Annonse

Om slakt og sånt

Og da kvinnene krevde sin rett, begynte å jobbe og etter hvert endte opp med å erobre utdanningsinstitusjonene og delta i karriereracet, var det nok en spiker i matkista, skriver Jahn-Arne Olsen

Siden krigen har tre store endringer svekket den nordnorske matkulturen betydelig: Fraflyttingen, kvinnefrigjøringen og sentraliseringen i varehandelen.

Siden krigen har tre store endringer svekket den nordnorske matkulturen betydelig: Fraflyttingen, kvinnefrigjøringen og sentraliseringen i varehandelen.

Dette er krefter det ikke går an å kimse av. Kanskje må vi bare stille oss opp og vinke farvel til den nordnorske matkulturen samtidig som gravfølget for den gamle kvinnerollen og de små bygdesamfunnene går forbi? Eller kanskje ikke.

En stor kunnskapskløft mellom de som produserer maten og de som spiser den, er en åpenbar konsekvens av den storstilte fraflyttingen fra de små bygdesamfunnene der folk langt på vei livnærte seg av det de produserte. Når du bor og arbeider midt i matfatet får du selvsagt brukbar kunnskap om det som produseres, om kvalitet og bruksområder.

I dagens norske tettsteder og byer - der fire av fem innbyggere bor - forholder man seg for eksempel knapt til slakt lenger. Og prøver man seg, så tar det ikke mange minuttene før Mattilsynet banker på døra - med pålegg som ikke gjør livet verdt å leve. Neida, kjøttet befinner seg best i plastbokser i kjøledisken på supermarkedet, ferdig oppstykket eller malt. Vi har endt opp som den gamle boktittelen: Kua har fire hjørner.

Tapet av direkte nærhet til matproduksjonen ble lenge kompensert av familiære bånd til landsbygda og av hjemmeværende husmødre som sørget for å holde mattradisjonene i hevd. Min bestemor i Tromsø kunne for eksempel få hjemmelaget rømme og smør fra øyene utenfor byen til langt utpå 70-tallet.

Selv var jeg som ungdom med på slakting, oppstykking og matauk hos besteforeldrene mine på Sørøya i Finnmark. Mens mora mi daglig lagde treretters middager, suppe, hovedrett og dessert, også lenge etter at kvinnebevegelsen hadde kommet i skikkelig i sig. Og - for å unngå lettvinte forklaringer - vi tilhørte på ingen måte det øvre lag av befolkningen. Ikke det nest øverste heller.

Men disse båndene ble svakere etterhvert som første generasjons innflyttere ble andregenerasjons - og siden tredjegenerasjons med langt større sans for sneakers enn for slagstøvler. Og da kvinnene krevde sin rett, begynte å jobbe og etter hvert endte opp med å erobre utdanningsinstitusjonene og delta i karriereracet, var det nok en spiker i matkista.

Det var ikke gryter og kasseroller som bød på selvrealisering, det var bare noe skrammel og hjernedødt heft i en verden med langt større horisont. Synd, for det var mye god matkunnskap som forsvant i dét opprøret. Men enhver frigjøring har sin pris, og dette var vel en av dem?

Og så startet kampen for alvor - om hvem som skulle styre Mat-Norge og håve inn milliardene. Seierskonseptet var like enkelt som det var katastrofalt. Først ute var Stein Erik Hagen med Rimi 500, det vil si rundt 500 produkter presentert på paller rundt i ulekre lokaler.

Men billig var det. Og i Oslo var det store slag om brødprisene, med kneip nede i én krone per stykk. Noe som bidro sterkt til å ødelegge brødmarkedet - og brødkvaliteten - i et par tiår fremover.

Et par år etter Rimi kom Rema 1000 - eller Rema Ett-tusen kjeden kalles i Alta. Navnet er en forkortelse for Reitan Mat, 1000 artikler. De begynte opprinnelig som Hagen med 500-600 produkter, men de fikk først ordentlig lønnsomhet da avdelingen i Mo i Rana økte til tusen artikler. Og siden har navnet vært det samme.

Det lave og spissede vareutvalget ga stor konkurransekraft mot den øvrige dagligvarehandelen - og en tilsvarende makt vis a vis engrosleddet og matvareindustrien. Kortreiste og lokale produkter og leverandører var helt ute av fokus.

Billig, billig, billig har siden vært slagordet, og vi forbrukere endte opp som en nasjon av gjerrigknarker der lave matpriser overskygget både kvalitetstenkning og bredde i tilbudet. Mens familiene Hagen og Reitan endte opp som de mektigste smaksdommerne i landet - med solid posisjon blant de mest grandiose rikingene i landet.

Amen!

Eller kanskje ikke amen? For historien tar ikke slutt med det. De siste 15-20 årene, og særlig etter tusenårsskifet, har alternative tenkemåter og bevegelser vokst frem både ute og hjemme. Økologisk mat er et eksempel. Det er svært i Tyskland og Danmark der det industrielle landbruket er langt mer dominerende enn her til lands. Her har vi - i hvert fall enn så lenge - slått oss til ro med landbruksorganisasjonenes forsikringer om at vi har blant de reneste matvarene i verden.

Det er etablert Bondens Marked og matfestivaler mange steder i nord.  Et økende antall bønder har satse på gårdsproduksjon, som for eksempel osteproduksjon av økologisk melk. Det finnes en bedrift i Finnmark som bruker det den røffe naturen der kan by på til syltetøy og geléer. Nisjeprodukter, javel, men de peker i en annen retning enn innsnevringen i de første tjue årene av Hagen-Reitan-diktaturet.

Sunnhetstrenden - den omseggripende oppmerksomheten rundt det å spise og leve sunt - har ikke bare ført til den idiotiske moten med å kjøpe springvann til 25 kroner halvliteren, men også til fokus på de helsemessige sidene ved det vi spiser enten det nå er snakk om matsikkerhet eller ernæringsmessige egenskaper.

Kravet om å vite hvor maten kommer fra i det vidstrakte EU, har ført til opprinnelsesmerking og økt bevissthet om produksjonsstedets betydning. Slow food-bevegelsen tar til orde for å bruke lang tid på å forberede og fortære maten, gjerne som en sosial happening. Det nesten uendelige antallet matprogrammer og mesterkokk-kåringer på TV har skapt stor interesse for og kunnskap om mat blant mange.

Politisk fokus på miljøutfordringene skaper nytt rom for kortreist mat. Vi vil i økende grad vite hvor maten kommer fra, hva den består av og få servert historien om akkurat dette produktet. I tillegg har mennene i økende grad kastet seg over grytene - og styringen over innkjøpene. Og med det går bankkortet varmt, også i matbutikkene. Det er i dette selskapet arbeidet for nordnorske råvarer og mattradisjoner må finne sin plass.

Men størst av alt er kjærligheten. Det er den vi må finne, også til maten. På å handle maten, på å tilberede den og på å spise den. Heftig og begeistret. Da er mye gjort.

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse