Jeg synes ellers det er flott at spørsmål knyttet til reindrift engasjerer og debatteres, men jeg forventer samtidig at debattantene tar utgangspunkt i fakta og ikke omskriver en historie som vi alle må forholde oss til, om man liker den eller ikke, skriver lederen i NRL om kronikken fra Stig Harby. Foto: Ole Magnus Rapp

Om tapte beitearealer og hvit kolonialisme

Svar på innlegg fra Stig Harby:

Faktum er at en reinflokk som er tilpasset et areal før et inngrep gjennomføres, naturlig nok er blitt for stor etter at inngrepet er gjennomført, nettopp fordi arealene er blitt mindre. Dette handler om enkel matematikk.

Det vises til Stig Harbys brede utfall mot reindriften i Altaposten den 10. januar og i Nordlys den 15. januar d.å., hvor han bl.a gir uttrykk for at det er en myte at reindriften har tapt beitearealer til det moderne samfunnet. Tvert imot hevder Harby at reindriften vederlagsfritt har fått tilført store skogområder og jordbruksarealer som følge av at antall gårdsbruk i Finnmark har gått ned fra 6.083 i 1939 til dagens 298 bruk.  

At det har vært en dramatisk nedgang i antall gårdsbruk i Finnmark er en realitet. Imidlertid mangler Harbys beskrivelse av reindriftens areal- og rettighetssituasjon grunnlag i fakta, og hvor fakta må ses i et langt større historisk perspektiv enn fra 1939. Jeg vil derfor nevne noen utviklingstrekk som har hatt betydning for reindriftens suksessive tap av beiteland opp gjennom tidene.

Reindriftsamenes stedeværelse i Finnmark skriver seg tilbake til en tid hvor den samiske rettskulturen ennå var basert på muntlige tradisjoner. Det er en kjensgjerning at den skriftlige rettskulturen har hatt forrang foran den muntlige, noe som har vært med på å prege reindriftens rettighetssituasjon helt fram til i dag.  

Samene som urfolk har bebodd de nordligste deler av det som i dag utgjør Norge, Sverige, Finland og Russland de siste 2000 år, men hvor helleristninger i Finnmark antyder at samenes tilstedeværelse og reindriftskultur kan skrive seg mer enn 5000 år tilbake i tid gjennom bilder som viser nærkontakt mellom mennesker og rein. I forbindelse med Peter Schnitlers grenseundersøkelser i perioden 1742-45 fremgår det at det ikke var regulert noen privat eiendomsrett til grunnen i de nordområder som var bebodd av samer. Han la til grunn at samene utgjorde et flertall og at de brukte naturressursene i hht. gammel sedvane. I denne forbindelse uttalte Schnitler at: «Lapperne…er de ældst - berettigede og saa at sige, odelsbaarne Indvaanere af den egentlige Lapmark, …». 

Jordutvisningsresolusjonen av 1775 dannet et viktig utgangspunkt for jordbruket i Finnmark, og inneholdt en rekke bestemmelser om utvisning av grunn og naturressurser til private. At utvisningen kom i berøring med reindriftsamenes tradisjonelle beiteområder var ikke noe tema her, og betydningen av den samiske bruken ble heller ikke nevneverdig vektlagt i de etterfølgende jordsalgsreglementene. Reindriftens rett til de tradisjonelle beiteområdene ble stadig utfordret av statlige myndigheter, og i forbindelse med lovforslag om salg av statsallmenninger fra 1848, la Stortinget til grunn at Staten hadde vært eier av grunnen i Finnmark fra gammel tid av. De begrunnet dette med at områdene opprinnelig bare hadde vært bebodd av nomadiske samer, og at nomadisme ikke dannet grunnlag for eiendomsrett.

Sammenholder man dette med Harbys beskriver av de hvite kolonistene som fordrev indianerne fra sine opprinnelige landarealer «…for så å ta over disse beste arealene til seg selv og kun for sitt folk..», så har dette flere likhetstrekk med reindriftsamenes historie om hvordan de ble fordrevet fra sine tradisjonelle oppholdssteder og beiteland. Harbys argumentasjon om at de opprinnelige eierne og rettighetshaverne til disse områdene ble gjort rettsløse, må dermed ses fra et reindriftsperspektiv og ikke fra et perspektiv hvor statlige myndigheter opptrådte som at nordområdene var et herreløst land man bare kunne ta seg til rette i fordi reinnomadisme ikke var å anse som rettsstiftende.

At reindriften i dag i stor utstrekning drives på eiendom som eies av andre, handler således om at de tradisjonelle beiteområdene som har vært brukt i uminnelige tider, har blitt underlagt privat eiendomsrett. Derfor anser jeg det både som rett og rimelig at virksomheter som opphører innenfor det som tidligere har vært reindriftens beiteland, faller tilbake til reindriften vederlagsfritt.

Harby viser til at knapphet på beitearealer skyldes for mye rein. Denne myten har blitt aktivt brukt mot reindriften, også fra statlige myndigheters side. Faktum er at en reinflokk som er tilpasset et areal før et inngrep gjennomføres, naturlig nok er blitt for stor etter at inngrepet er gjennomført, nettopp fordi arealene er blitt mindre. Dette handler om enkel matematikk.

Harby argumenterer videre at reindriftsorganisasjonene ikke har utvist noen forutsetninger for å regulere reindriften på bærekraftig vis. Som en faktaopplysning kan nevnes at NRL er en interesseorganisasjon for reindrift og har ikke noe forvaltningsansvar. Når Harby hevder at dagens reindriftsforvaltning er en «fallitterklæring», må dette i såfall adresseres til de som har forvaltningsansvaret.

Jeg synes ellers det er flott at spørsmål knyttet til reindrift engasjerer og debatteres, men jeg forventer samtidig at debattantene tar utgangspunkt i fakta og ikke omskriver en historie som vi alle må forholde oss til, om man liker den eller ikke.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse