Det som paradoksalt nok preger den svært profittskapene oppdrettsnæringa er den manglende egeninnsatsen for å løse de samfunnsproblemene den sjøl skaper, skriver Ragnar Elias Nilsen. Foto: Gullik Maas Pedersen, Lofotposten

Om å være næringsfiendtlig

Så kravet om lukking av anlegg er ikke næringsfiendtlig, det er næringsvennlig.

En type omtale av Tromsø kommunestyres krav om at oppdrett skal foregå i lukka anlegg er at det er «næringsfiendtlig». Fiskeriminister, NHO, tunge næringsaktører, forskere, Nordlys og godt betalte advokater i næringas tjeneste er ute med sterke reaksjoner på at et kommunestyre kan tillate seg å stille krav om at den svært forurensende oppdrettsvirksomheten som drives innen kommunegrensene må komme under kontroll. Reaksjonene har et belærende preg: Kommunepolitikerne har ikke forstått at de ikke har myndighet eller kunnskap til å fatte slike vedtak; dette tillegger sektororgan med den rette myndighet og kompetanse.

Bortsett fra den udemokratiske grunnholdninga som kommer til uttrykk i disse reaksjonene, er det verd å merke seg at næring og sektororgan ikke har vært i stand til, evt. ikke vært villige til, å løse de eskalerende miljø og forurensingsproblemene som drift med åpne meder fører til. At biologiprofessor Bjørn Steinar Sæther ved Norges Fiskerihøgskole klarer å vri på terminologien slik at næringa skal kunne oppfattes som bærekraftig kan kanskje karakteriseres som en språklig prestasjon. Men særlig klargjørende for debatten om den faktiske forsøplinga og giftspredninga er denne språksjongleringa ikke.  

Når kravet om lukka anlegg fra Tromsøs folkevalgte karakteriseres som næringsfiendtlig av Nordlys og NHO, står dette fram som en forenkla og gammelmodig vinkling på næringsutvikling. For det som paradoksalt nok preger den svært profittskapene oppdrettsnæringa er den manglende egeninnsatsen for å løse de samfunnsproblemene den sjøl skaper.

Økonomer som Torger Reve og Anders Skonhoft, samt Ola Flåten & Knut Heen har forklart dette med at næringa er preget av enkel og beskytta grunnrentehøsting. Utøverne driver altså ikke med den typen nyskapende og problemløsende innovasjon som annen konkurranseutsatt næringsvirksomhet må gjennomføre for å drive lønnsomt og samfunnsmessig forsvarlig. Den særskilte bakgrunnen for sikringa av superprofitten i oppdrett er den frie adgangen til kostnadsfritt å få forurense våre fellesarealer i fjorder og sund, samt delvis skjerming mot konkurranse gjennom statlig konsesjoner. Disse konsesjonene begrenser antallet utøvere og konsesjonene er så kostbare at bare aktører med tilgang til svært mye kapital kan få fatt i dem. Med dette skjermes de etablerte utøverne og med dette overtar sørnorsk og utenlandsk storkapital oppdrettsanlegga. Tendensen til fremming av Nord-Norges som ressurskoloni forsterkes

I denne situasjonen er det klart at kravet fra ansvarlige politikere i Tromsø kommune om lukking av anlegga er på sin plass. Pål Julius Skogholt gir i en artikkel i Nordlys noen eksempler på hvordan lukking av anlegg kan ha positive næringsmessige effekter. Det faktumet at utøverne i næringa sjøl ikke har tatt initiativ til slike tiltak demonstrerer bare det ikke-innovative med næringa. Så kravet om lukking av anlegg er ikke næringsfiendtlig, det er næringsvennlig. Og det er næringsvennlig særlig på vegne av Nord-Norge og kysten som på denne måten kan få mer igjen for de tildelte privilegiene næringa får nye godt av.      

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse