Annonse
(Illustrasjon: Nordnorsk debatt / Colourbox)

Ondskapen på sokkel?

Hvem er vi som sier at dette må ofrenes etterkommere tåle – av hensyn til «dialogen»?

Bør vi fortsatt ha rasister, slaveeiere, massemordere, landsforrædere, krigsforbrytere, tyranner og despoter på sokkel? Ja, synes Svenn-Arne (Svenna) Nielsen og Tone Angell Jensen å mene i innlegg i Nordlys nylig (henholdsvis 15.6. og 21.6.), for ellers må vi jo fjerne alt av historie vi ikke er fornøyd med. Da må vi først rive Nidarosdomen, som Svenna antydet, eller Keopspyramiden, som en person mente i kommentarfeltet i Avisa Nordland. Må vi rive alt for å rive noe? Det vil nok være grensetilfeller, men det er mye å ta fatt på før vi kommer dit. Å insistere på at vi først må bli enige om grensetilfellene, er en avsporing.

Statuer faller

Det ville hjelpe mye på «dialogen» (Angell Jensen) om en evner å skille mellom statuer som er satt opp for å ære en person og en som er satt opp for å minnes vedkommende. Det første kalles hagiografi. Det bør ikke være så vanskelig å forstå at ofrene for disse personene ikke ønsker å bli minnet om dem på byens torg. Derfor er alle statuer av Franco tatt ned i Spania. Derfor er alle nazi-symboler fjernet i Tyskland. Derfor finnes det ingen statuer av Pol Pot i Kambodsja. Derfor har en samlet statuene av Lenin, Stalin og Beria i et hjørne av Gorky-parken i Moskva.

Når det ikke finnes statuer av Churchill i India, skyldes det ikke bare at han fornærmet alle indere med å kalle Gandhi en «halvnaken fakir». Grunnen er først og fremst at han som leder av kolonimakten lot 4.3 millioner bengalere sulte ihjel fra 1943- 1945 (noe både Svenna og Angell Jensen unnlater å nevne). Han stakk av med kornet deres. Argumentet her hjemme er at Churchill var avgjørende for utfallet av 2. verdenskrig, og at dette bør oppveie alt det vederstyggelige han ellers bedrev i koloniene. Og det sier vi som ikke engang klarer å få opp en statue av Knut Hamsun!

Huske eller hedre?

Edward Colston, hvis statue folk kastet på sjøen i Bristol forleden, var en bestialsk slavehandler som brente firmamerket sitt inn i brystet på folk før han sendte dem under dekk på slaveskipene. På sokkelen var det skrevet «…one of the most virtuous and wise sons.” Er det «kulturfascisme» eller «kulturvandalisme» å rive, fjerne, eller flytte disse statuene, slik enkelte har hevdet i den pågående debatten? I så fall snur en saken på hodet. Det var nettopp fascister og vandaler mange av dem var. Slike folk skal huskes, ikke hylles. Vi glemmer dem ikke og det de gjorde om vi tar dem ned. Statuene bidrar heller til at vi tar for gitt at de var bra folk. Å fjerne dem er ikke «å ta ned historien», men å la den virkelige historien få slippe fram.

Statuer kan forstås ut fra sin samtid, men det kan ikke være det eneste perspektivet på dem. Noen tåler ikke ettertidens lys, og det er derfor ikke gitt at de skal få stå. Slike vurderinger faller inn under den lange rekken av oppgjør med fortiden på andre områder. Statuene var heller ikke mindre omstridte den gang de ble satt opp. De som uforbeholdent sto for ondskapen og hånet ofrene i sin samtid, er ikke forbilder for framtiden. De krever også et moralsk standpunkt av oss. Hvem er vi som sier at dette må ofrenes etterkommere tåle – av hensyn til «dialogen»?

Statuene har ikke mistet sin symbolske betydning, selv om tiden har gått. De har fortsatt et budskap. Det er selvsagt «symbolpolitikk» å ville ha statuer fjernet, men ikke i den negative betydning Angell Jensen legger i det. Hvis hun ikke klarer å skille mellom hverdagsrasistene, som hun tar avstand fra, og monstrene, bør hun i tenkeboksen.

Harselas

Det er lett å ha skråsikre meninger om forhold som ikke berører oss direkte og som vi ikke selv har opplevd. Andres urett bør imidlertid også angå oss, som Arnulf Øverland sa. Hadde vi vært indere, ville vi ha tenkt som dem, og Svenna og Angell Jensen ville blitt skamfulle over kronikkene sine. Det ville være bra for dialogen om en fulgte leveregelen om å sette seg i den andres sted. I det minste bør harselasen utgå.

Jeg føler meg sikker på at en statue av Quisling med armen løftet foran Stortinget, ville blitt tatt ned umiddelbart da krigen var over. Det slapp vi, og i stedet skjøt vi han. Vi trenger heller ingen statue av Quisling for å minnes hans forræderi.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse