Annonse
Det beste for barna i idretten har svært lite med Madshus-ski til 3000 kroner eller Adidas-sko til 1500 kroner å gjøre, skriver Anders Mo Hanssen. Bildet er fra et onsdagsrenn i Tromsø i 2010. Foto: Vidar Dons Lindrupsen

Ønsker poden toppmodellen til Fischer til jul? Skuff ham gjerne

Ikke la barnas idrettsglede bli et spørsmål om penger.

9-10-åringen blir ikke den nye Marit Bjørgen eller Petter Northug, selv om de går onsdagsrenn og kretsrenn på toppmodellene til Madshus eller Fischer.

Vi har begynt å bevege oss inn i en tid der penger og idrett er et sentralt tema, selv om det jeg ønsker å ta for meg ikke handler om idrettstopper og vinflasker til 1795 kroner stykket – men heller noe som kanskje ikke alle tenker på. Det er lett å konkretisere gjennom å se til et par helt ulike idrettsmiljøer.

Vintersesongen er i ferd med å dra seg i gang internasjonalt, og lokalt ligger nok snart snøen på bakken her i Nord-Norge også. Da kommer debatten igjen, nylig aktualisert i en kronikk fra skipresident Erik Røste, om utstyrsjag til barn og unge.

Røste vil dette til livs, og kjemper for en sterk kultur for gjenbruk. Det er vanskelig å være uenig i det, eksemplifisert av skipresidenten med en undersøkelse utført for skiforbundet og Sparebanken-konsernet som viser at én av tre familier unnlater å la barna prøve en idrett fordi det er for dyrt. Det er skremmende tall.

9-10-åringen blir ikke den nye Marit Bjørgen eller Petter Northug, selv om de går onsdagsrenn og kretsrenn på toppmodellene til Madshus eller Fischer.

De blir heller ikke den nye Finn Hågen Krogh eller Johann André Forfang ved å ha det ypperste utstyrsprodusentene kan tilby til tusenvis av kroner per skipar. Det er enkelt å si med sikkerhet, fordi ingen av de to startet sine etter hvert strålende karrierer med kremmodellene under beina.

Finn Hågen Krogh skal i sin tid ha kommet på pallen i norgescupen som førsteårsjunior uten å gå på en toppmodell eller racingski. Finnmarkingen har også vært med på å fronte byttehelgen, der det oppfordres til å bytte utstyr og ta i bruk det man har fremfor å kjøpe nytt hele tida.

Forfang har selv fortalt meg at han som liten hoppet på langrennsski hjemme på Slettaelva i Tromsø, i hoppbakker han lagde selv. Da han begynte å delta på organiserte treninger i Grønnåsen, skjedde det i starten på lånte hoppski fra Tromsø Skiklub Hopp.

Etter hvert som man utvikler seg og eventuelt nærmer seg toppen, vil selvsagt utstyret kunne utgjøre noen betydningsfulle marginer – men disse marginene skal ikke hentes ut i KM på ski eller et karusellrenn for barn.

Så hvis poden som knapt har fått to sifre i alderen sin ønsker seg toppmodellen til Fischer til jul, er mitt råd å skuffe ham eller henne.

Hva er så farlig med å innfri dette ønsket hvis man har en romslig familieøkonomi? Ikke så mye, isolert sett. Men vi kjenner alle til ropene om at «alle de andre har det», og forplanter dette seg som en trend blant ungene, vil det alltid være noen som føler seg ekskludert. Noen der mor og far presser økonomien til det ytterste for å la ungen få drive med en idrett – og det er ikke en gang alle som klarer å strekke det så langt, som Røste påpeker.

Den andre arenaen der tematikken er aktuell, er fotballen. Én ting er at det også her har blitt gjengs at små gutter og jenter skal ha toppmodellsko på beina. Utstyrshysteriet lever i beste velgående også i fotballen. Samtidig er det tid for at nye kull skal danne nye satsingslag i toppklubber, der TIL er en av mange. Dette vet vi koster. Det finnes støtteordninger for de som ikke får det helt til å strekke til, og det er vel og bra, men realiteten er at for at din unge, lovende skal henge med på et satsingslag etter hvert som årene går bør de også delta på klubborganiserte fotballskoler – og de bør være med på turer og turneringer til ulike destinasjoner. Dette kan koste opp mot en håndfull titusener i året.

Josimars Frode Lia satte temaet på dagsorden forrige vinter, og trakk da blant annet frem at det gjennomsnittlig koster 22.000 kroner i året å være med på et satsingslag i Oslo fotballkrets. Jeg har snakket med flere Tromsø-familier som har lagt ned langt større beløp enn det for å la sitt barn få en plass på «øverste hylle» i TIL.

Noen bruker støtteordningene som finnes, hvis de trenger det. For mange er det skambelagt å si at «dette har ikke vår familie penger nok til». Så kan man selvsagt ha glede av fotballen i mange, mange år – strengt tatt like mange – ved å følge en annen vei enn et satsingslag, men med beløpene som må til danner det seg et klasseskille i kampen om å få de beste forutsetningene for å lykkes. Lias konkrete eksempel var at det på Statoils landsdelssamling av 14 år gamle talenter var 55 spillere, og ikke én fra Norges mest folkerike del – Oslo øst. Det forteller en god del.

Hvor ligger så ansvaret for kulturen som har fått utvikle seg? Til en viss grad ligger det i idretten selv, men mye ligger også på skuldrene til foreldrene. Jeg forstår at det er vanskelig å nekte barna det «alle andre har», eller å si «sorry, du kan ikke få være med på satsingslaget, det er ikke en galopp vi vil være med på». Alle vil sine barns beste, det er det lett å kjenne seg igjen i som tobarnsfar. Utfordringen her er nok heller hva som etter hvert har blitt definert som det beste for barna. Det tror jeg har svært lite med Madshus-ski til 3000 kroner eller Adidas-sko til 1500 kroner å gjøre.

Jeg runder av med å sitere avslutningen fra skipresident Røstes kronikk:

«Det er ingen sammenheng mellom prisen på det første skiparet og prestasjonene som ligger lenger frem i løypa. Suksessen handler om få mulighet til å være med i leken så lenge som mulig.»

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse