Annonse
Trenger Tromsø en fornyet diskusjon om sin egen rolle som hovedstad i Nord-Norge? spør Dagens Medisin-redaktør Markus Moe. Foto: Yngve Olsen

Ønsker Tromsø å være stor eller liten?

Etter PCI-saken og debatten om Tor Ingebrigtsens avgang, bør Tromsø stille seg spørsmål om sin egen rolle som regionhovedstad. Man kan ikke forvente å bli behandlet som «stor» og «liten» på samme tid.

Helse Nord identifiserte ulikhet i tilbudet – og forsøkte å gjøre noe med det.

Politisk redaktør Skjalg Fjellheim i Nordlys og undertegnede diskuterte PCI-saken og avgangen til Tor Ingebrigtsen i NRK-programmet Dagsnytt 18 fredag for en drøy uke siden.

Vi har ulike synspunkter på flere ting. Det tror jeg vi lever godt med begge.

Men, «sett fra et kontor i Oslo» – for å bruke Fjellheims egne ord fra debatten – så blir jeg nysgjerrig på Nordlys’ syn på sin egen makt og Tromsøs makt som regionhovedstad.

Trenger Tromsø en fornyet diskusjon om sin egen rolle som hovedstad i Nord-Norge?

Skjalg Fjellheim argumenterer med at UNN har er et lite fagmiljø, og at oppsplittingen av et PCI-tilbud på to steder i Nord-Norge er ødeleggende for det største miljøet.

Det har også vært kronargumentet til tidligere UNN-direktør Tor Ingebrigtsen, og den delen av legemiljøet ved UNN som har protestert mot Helse Nords behandling av saken.

Dette er selvsagt et relevant argument som må tillegges vekt, men helsetjenesten er ikke til for de ansatte.

Et høyspesialisert sykehus vil kunne fungere som en motor for distrikts- og næringsutvikling. Det er legitim argumentasjon. Men heller ikke dette perspektivet kan bli viktigere enn pasientenes behov – og målet om et likeverdig helsetilbud.

De regionale helseforetakene (RHF-ene) har et eksplisitt «sørge for»-ansvar for likeverdige helsetjenester for innbyggerne i sin region. Det betyr at hjertepasienter i Nordland må få et like godt tilbud som innbyggerne i Troms og Finnmark.

I PCI-saken forelå det publisert, uavhengig forskning som dokumenterte at befolkningen i Nordland og Troms fikk et ulikt tilbud. Helse Nord identifiserte ulikhet i tilbudet – og forsøkte å gjøre noe med det.

Om helsetilbudet til hjertepasienter i hele regionen blir bedre som følge av vedtaket i Helse Nord 13. desember i fjor, vet ingen i dag.

Trolig er det avgjørende hvordan alle involverte innretter seg etter vedtaket og forsøker å jobbe konstruktivt med de nye rammene.

Helseforetaksmodellen er konstruert med regionale helseforetak for å stagge makten til universitetssykehusene - og gi likeverdige tjenester til innbyggerne som bor utenfor henholdsvis Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø.

Helt bevisst er RHF-ene plassert i andre byer enn de største universitetssykehusene i regionen; Hamar, Stavanger, Stjørdal og Bodø.

Nordlys er opptatt av at UNN er et lite universitetssykehus. Det er selvsagt riktig, men man kan likevel ikke påberope seg alle fordeler som både «liten» og «stor» når det gagner en selv.

Marianne Telle fortalte at Tor Ingebrigtsen hadde sagt til henne at UNN var viktigere enn Helse Nord. Perspektivet gir selvsagt mening for UNN og for Tromsø som regionhovedstad i Nord-Norge. 

Likevel kan ikke en offentlig finansiert helsetjeneste prioritere innbyggerne i Troms på bekostning av befolkningen i Nordland og Finnmark. Derfor trenger de store universitetssykehusene – over hele landet – en motmakt.

Nå er ikke undertegnende nødvendigvis noen stor tilhenger av den rådende helseforetaksmodellen. Men resultatet av maktkampen i Nord viser faktisk – tross alle sine dramatiske og destruktive runder – at modellen faktisk fungerer.

En lokaliseringsstrid og betent interessekonflikt fant sin løsning ved at tilbudet til innbyggerne i hele regionen ble tillagt større vekt enn behovene til ett av sykehusene i RHF-et og dets befolkning.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse