Annonse

Rettferdig politikk

Det er enkelt å si at alle er sin egen lykkes smed når du selv har egen smie, stålhammer og verneutstyr.

Når det kommer til valgkamp, ønsker jeg å unngå den evinnelige pekeleken. Det er ikke alltid like lett å bli klok på akkurat hva de respektive partiene mener, når partiene tidvis bruker mer energi på å forklare hvorfor andre partiers politikk blir feil, enn på å fortelle hva de selv vil gjøre.

Nå i høst er det kommunevalg, som er noe mange har litt i bakhodet sammenlignet med stortingsvalg. Det er forståelig nok: de store linjene i politikken i landet vårt blir lagt av dem som til enhver tid sitter i posisjon i hovedstaden.

Men så er det nå engang slik at vi alle først og fremst bor i et lokalsamfunn. Det er ikke regjeringen alene som har innflytelse på hverdagen vår. Dermed håper jeg alle tar seg tid til å bestemme seg for hva de ønsker for sin kommune, for så å bruke stemmeretten.

Når det kommer til valgkamp, ønsker jeg å unngå den evinnelige pekeleken. Det er ikke alltid like lett å bli klok på akkurat hva de respektive partiene mener, når partiene tidvis bruker mer energi på å forklare hvorfor andre partiers politikk blir feil, enn på å fortelle hva de selv vil gjøre. Derfor skal jeg her kun skrive om SV, og hvorfor sosialistisk politikk er den mest rettferdige politikken å føre. Dette særlig ut fra min egen hjertesak, som er kampen mot privatisering av velferdsordninger.

Alle i Norge kan være enig om at vi ønsker at samfunnet skal være rettferdig. Hvordan man i praksis skal få til dette, er likevel ikke så lett å finne ut av. Rettferdighetsteoretikeren John Rawls er blant annet kjent for et tankeeksperiment han kalte uvitenhetens slør. Kort fortalt ser han for seg at en gruppe mennesker sammen skal diskutere seg frem til hvordan et rettferdig samfunn må se ut.

Disse menneskene skal så selv leve i samfunnet de diskuterer seg frem til i tankeeksperimentet, men med en tvist: individene vet ikke hvilken sosioøkonomisk posisjon de vil ha i dette imaginære samfunnet. De skal med andre ord designe et samfunn hvis de senere skal leve i, vel vitende om at de selv og deres familie like gjerne kan være milliardær som lutfattig.

Poenget til Rawls er at individene i tankeeksperimentet kommer frem til at samfunnet må ha en rekke ordninger som utjevner forskjellene hva gjelder tilgang på ressurser, god helse og så videre, for at samfunnet skal oppleves som rettferdig. Dette fordi de som blir «trukket» til en sosioøkonomisk trengt posisjon uten slike ordninger vil ha vanskelig for å leve verdige liv på lik linje med de som «trekkes» til å tilhøre de høyere lag i dette tenkte samfunnet. Sikkerhetsordningene kan være gratis helsevesen, stønader for de som ikke er i jobb, eller utjevningsmekanismer som gratis utdanning og progressiv beskatning.

«Alle» er med andre ord sosialister når de ikke vet hvor de vil være posisjonert i samfunnet, og ei heller har skyld i det. Dessverre er det lett å glemme at det også i det virkelige liv er snakk om en sosial loddtrekning. Noen fødes inn i ressurssterke familier, andre ikke. Noen fødes med – eller utvikler – helsemessige utfordringer, andre ikke. Hvor gode forutsetninger vi har for å gjøre det godt varierer, rett og slett. Det gir utslag. For eksempel kan vi se til at 70-80 % av de med mødre som har utdanning på masternivå eller høyere, tar høyere utdanning selv, mens tallene for de individene hvis mødre bare har fullført videregående opplæring, er på ca. 40 % (Bakken et.al, 2016:266-267).

Eller at «professorbarn» har et karaktersnitt på 4,7 på ungdomsskolen, mens barn hvis mødre har ungdomsskolen som høyest fullførte utdanning, har et snitt på 3,5 (Bakken et.al, 267,271). I den tilsynelatende «rettferdige» konkurransen om attraktive posisjoner, midler og goder i det mulighetens land Norge er, stiller altså ikke alle likt. Slike ting forsvinner litt for lett fra hodene våre når det ikke er vi selv som er vanskeligstilt. Satt på spissen; det er enkelt å si at alle er sin egen lykkes smed når du selv har egen smie, stålhammer og verneutstyr. 

Kjernen i vår politikk er derfor å sikre alle en like stor sjanse til å leve gode liv. Vi ønsker for eksempel ikke å ha velferdsprofitører, fordi tykkelsen på pengeboken din ikke skal ha noe å si for hvilket barnehagetilbud barnet ditt får, eller hvor rask og god behandling du får når du er syk. Privatisering av utdanningsinstitusjonen og helsevesenet er usosial, fordi skillet mellom ressurssterke og ressurssvake øker når den førstnevnte gruppen kjøper seg bedre tilbud.

Konkretisert: om de beste skolene med de flinkeste lærerne blir de private som koster penger, vil barna som kommer fra familier med god økonomi selvfølgelig stille sterkest hva gjelder studie – og jobbsøking. Dermed vedvarer ulikhetene i samfunnet. Dette er ett av to åpenbare problemer med velferdsprofitører. Det andre er at private barnehager, skoler, sykehus og lignende i stor grad blir finansiert av det offentlige. Førstnevnte, for eksempel, har i henhold til Kunnskapsdepartementet (2018) krav på 100 % av den støtten kommunale barnehager i samme kommune får (Kunnskapsdepartementet, 2018). Med andre ord er mine og dine skattepenger med på å fylle lommene til private eiere i velferden når de tar ut utbytte fra eller selger velferdsinstitusjonene de eier. Slik skal det ikke være.

Det rettferdige er at vi har et samfunn som så godt det lar seg gjøre utjevner ulikhet. Et samfunn som forsøker å gi alle tilgang til både hammer og materialer slik at individene faktisk har en reel mulighet til å være sin egen lykkes smed. Et samfunn som anerkjenner mantraet Louis Blanc først formulerte: «yt etter evne, få etter behov». Vi har alle behov for å se at våre barn får en god sjanse til å bli akkurat det de vil når de vokser opp, et behov for å se at våre eldre blir ivaretatt på en verdig måte og et behov for at våre nære får det beste behandlingstilbudet når de er syk. Alt det uten at noen sitter på den andre siden av bordet og gnikker seg i hendene. Uten at pengeboken din skal bety noe.

Samtidig er den første delen av Blancs mantra også viktig, i den forstand at vi alle må bidra dersom samfunnet skal ha råd til å gi alle den samme velferdsstandarden. Det koster tross alt å utruste alle med fullt smedutstyr …  Vi trenger et passelig høyt skattenivå for at det nasjonale spleiselaget skal fungere. Og det sier seg selv at disse pengene skal gå til nettopp spleiselaget. Til felleskapet. Ikke til formuen til velferdsprofitører.

Jeg håper selvfølgelig så mange som mulig ser til det de sosialistiske partiene står for i valgkampen, og ønsker å hjelpe oss med å skape kommuner som forvalter midlene vi som innbyggere gir dem til fellesskapets beste. Men uansett hva du stemmer – tommel opp til deg som bruker retten til det! Godt valg!

Referanser

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse