Annonse

Oppdrettsdebatt nytter ikke. EØS lov og EU-direktiver må an-vendes for å bevare, beskytte og forbedre vannmiljøet

Det er dermed galt å peke på «kunnskapshull» som argument for ikke å innfri miljøkravene. Det er et faktum at lakselus påvirker villaksen, sjøørreten og sjørøya svært negativt.

Basert på løgnen om at det ikke finnes tilstrekkelig kunnskap om miljøpåvirkning fra lakselus og rømninger, mener Norske myndigheter at oppdrettsnæringen skal slippe å innfri kravene i EUs vanndirektiv. Norske myndigheter skyver ordet «kunnskapshull» foran seg og vrir seg unna problemstillingene. Fakta er at oppdrettsnæringen drives etter prøve- og feile- metoden der vannmiljøet er testområde. Vanndirektivets formålsparagraf er tydelig og krever å forhindre forverring, beskytte og forbedre vannmiljøet. Dette inkluderer ferskvannsoverflater (inkludert innsjøer, bekker og elver), grunnvann, økosystemer som noen våtmarker som er avhengige av grunnvann, elvemunninger og kystvann ut til en nautisk mil.

En rekke miljøorganisasjoner reagerte og klaget Norge inn for EFTAs overvåkningsorgan ESA. ESA besvarte organisasjonene i februar 2017 med følgende:

«Vi har diskutert klagen din med kommisjonen. I lys av arbeidet som begynner snart, har vi besluttet å avvente resultatene av vurderingen av Norges RBMP (vannmiljøplan) før vi tar ytterligere skritt i saken. Prosjektet vil gi oss en grundig vurdering av havbruksspørsmålet, som ytterligere generell informasjon om hvordan Direktiv 2000/60 implementeres i Norge

Norges miljøvernforbund (NMF) kan nå vise til at fra og med 14. desember 2018 er Norge forpliktet til å følge vanndirektivet gjennom: EØS avtalens § 7b – EUs Vanndirektiv - Naturmangfoldloven § 26a.

Som følge av dette mener NMF å ha en meget sterk sak og har klaget Norge inn for EFTA/ESA: https://www.vannportalen.no/organisering/europa/klagesaker-til-esa-om-norges-gjennomforing-av-vanndirektivet/klagesaker-til-esa/

Det er kun Naturmangfoldloven § 26a (vedtatt av Stortinget 20. november 2018, senere sanksjonert 14. desember 2018), som er den første og eneste hjemmel som spesifikt viser til Vanndirektivet. Norge har sviktet, noe som forklares med at Vannforskriften verken transformerer eller implementerer Vanndirektivet til norsk rett på en tilfredsstillende måte. Den norske Vannforskriften skal, med bakgrunn i det konkrete innholdet, samsvare med Vanndirektivet og fremme de samme formål og motiver som følger av EØS-avtalen. Norges eneste handlefrihet er å kunne bestemme formen og midlene for gjennomføringen (EØS avtalen artikkel 7b).

Det er dermed galt å peke på «kunnskapshull» som argument for ikke å innfri miljøkravene. Det er et faktum at lakselus påvirker villaksen, sjøørreten og sjørøya svært negativt. Lakselusen har herjet siden oppdrettsnæringen kom i gang på 70- tallet, det kan dokumenteres. Det er ikke behov for et trafikklys for å opplyse om det. Plastavfall, skottelus, bakterier, virus, organisk avfall, fosfor tap, andre næringssalter, kjemikalier, medisinbruk, avlusing, oppfisking av rensefisk, vill fisk som beiter på avfall fra merdene, fiskevelferd og beslagleggelse av tradisjonelle fiskefelt (fiskesløyfen) er faktorer som de Norske myndigheter enten bagatelliserer eller skyver under teppet.

Vanndirektivet er konkret på at tiltak som igangsettes og som direkte eller indirekte influerer på kystvannet skal utelukkende forbedre vannmiljøet. Utslipp som pågår skal opphøre eller utfases. Arbeid, forhold eller tiltak som forverrer vannmiljøet skal ikke kunne fortsette, langt mindre igangsettes.

Slik den norske Regjering formulerer seg i Vannforskriften er det ikke tatt hensyn til vanndirektivet. Formålsparagrafens utforming åpner opp for at det kan settes grenseverdier som er så høye at selv den verste kloakk kan finne aksept og således godkjennes som lovlig. 

For å unngå diskusjon om forurensningen rundt merdene flyttes oppdrettsanleggene fra et område med miljøtilstand dårlig til et annet renere område. Slik kan det fortsette inntil alle fjorder får påvist dårlig eller svært dårlig miljøtilstand. Begrunnelsen er like enkel som den er feilslått; det Vannforskriften forplikter Norge til er mest mulig helhetlig beskyttelse. Det er nok at kystvannet har god økologisk og god kjemisk tilstand.

I en fjord som Repparfjorden, der det tidligere var yrende liv og en uberørt biotop før 1971, var det etter 9 år med gruvedrift intet liv der «deponiet» ble plassert. Her må vel tilstanden betegnes som svært dårlig? I dag 2019- 40 år senere kunne en av gruveselskapets marinbiologiske eksperter triumfere over at hun hadde konstatert visse antydninger til liv i et område som forsøksvis var anlagt «deponi» i fjorden.

Dermed er innrømmelsene som tillater å “deponere” gruveavfall i norske fjorder, ikke berettiget og er lovstridig. Det samme angår påvirkningene fra oppdrettsnæringen.

Da gjenstår det å se hva ESA konkluderer med. NMF mener at løsningen er å få oppdrett av laks og anadrom regnbueørret inn i lukket teknologi, og helst på land.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse