Annonse
Det hypersoniske missilet AGM-183A (Air-launched Rapid Response Weapon) avfyrt fra et amerikansk B-52 Stratofortress bombefly. "Det er nært framtidige våpen som dette som kan gjøre det ganske utfordrende for småstaten Norge å leve opp til lavspenning og et greit forhold til Russland", skriver Oddmund Hammerstad. (Illustrasjon: Lockheed Martin)

Våpenteknologisk kvantesprang utfordrer Norges mål om lavspenning i Nordområdene

Nå kan det se ut til at amerikansk våpenteknologisk utvikling og fremtidig deployering av nye våpen, leveringsmåter og – ikke minst – deteksjonssystemer, kan gjøre det ganske utfordrende, for å si det mildt, å leve opp til det småstaten Norge bør strebe etter.

Det er positivt at stadig flere politikere og kompetente fagfolk kommenterer det bilde vi ser i nord av stadig hyppigere samøving mellom amerikanske strategiske bombefly og norske kampfly. Bildet er prisverdig nok tegnet av Forsvaret selv, bl.a. med imponerende videofilming fra norske fly. Det er antakelig vår forsvarsminister, finnmarkingen Frank Bakke-Jensen som har gitt klarsignal for en slik åpenhet, og det skal han ha ros for. At han også sier til mediene at den allierte øvingen som skjer i Norge, det være seg i luften, på land eller i vann, skal skje sammen med norske styrker, er oppløftende. Hadde han fått med seg statsministeren og finansminsiteren på å bygge en tilsvarende kapasitet og evne til havs og på land i den nye langtidsplanen for Forsvaret, hadde uttalelsen fått større troverdighet og totalbildet sett bedre ut.

Jeg har fått tilbakemeldingermitt innlegg 7. juni her i Nordnorsk debatt som går på at det ikke er noe nytt, det vi nå ser av slike samøvinger i luften i nord. Det har pågått i mange år. Ja, og det er jeg klar over; faktisk i mer enn 40 år. Men den nye dimensjon jeg omtalte er det potensial som ligger i utviklingen av nye deteksjons- og våpensystemer. For ca 40 år tilbake arvet jeg som statssekretær i Forsvarsdepartementet lederjobben i en gruppe som ble benevnt PGM High Level Group (PGM står for «Precision Guided Missiles»). Det var min forgjenger, Johan Jørgen Holst som hadde initiert gruppen som besto av amerikanske politikere, byråkrater og offiserer, og tilsvarende, men vesentlig færre, fra norsk side. Formålet var å studere hvilke våpen og deres leveringsmidler og plattformer som kunne ha størst effekt mot det vi så av Sovjetunionens stridskrefter og baser på Kolahalvøya. Faktisk var B-52 bombefly allerede den gangen med i analysene og vurderingene. Og, som alltid, registrerte vi amerikanernes iver etter å selge inn egen teknologi. «Emerging technologies» var slagordet de brukte, og det gjaldt ikke bare overfor NATO-allierte. (Man kan si mye om Trump, og det gjør man jo, men akkurat i bemerkningen til media under Erna Solbergs besøk i Det vite hus for et par år tilbake: «Norway is a good customer», var han nok ærligere enn forgjengere som begrenset seg til å si: «Norway is a good ally».) 

Den nye dimensjon jeg tok for meg er det som kan være opptakten til et kvantesprang om fire-fem år, med hypersoniske missiler som vil representere noe nytt - og sikkert ganske skremmende - for russerne i forhold til (saktegående) krysserraketter som i dag kan leveres fra de bombeflyene vi ser øve sammen med norske kampfly. Det amerikanske forsvarsdepartement (Pentagon) har vært i tvende sinn når det gjelder konseptet «Prompt Globak Strike», da en konvensjonell utgave vil være vanskelig, kanskje umulig, å skille fra en kjernefysisk, og derved kunne utløse et kjernefysisk svar selv om anslaget var med konvensjonelle stridshoder. 

Nå har Putin invitert verdens stormakter til møte på nyåret for å diskutere det han omtaler som en urovekkende utvikling globalt, med potensial for at konflikter kan komme ut av kontroll flere steder. Han har bl.a. rustningskontroll og -nedrustning av atomvåpen på agendaen. Putin ser nok skriften på veggen, som det heter. Sovjetunionen rustet seg i senk, og det kan skje med Russland, også. I hvilken grad han lykkes vil nok bl.a. avhenge av hvem som blir sittende i det Det vite hus i neste fireårsperiode.

Uansett, vårt eget forsvar skal bidra til avskrekking vis-a-vis Russland, men helst ikke en hvilken som helst type avskrekking. Vår erklærte politikk er å bidra til lavspenning i Nordområdet, og våre selvpålagte restriksjoner vedrørende baser og geografiske begrensninger i allierte øvelser er en viktig del av denne politikken. Nå kan det se ut til at amerikansk våpenteknologisk utvikling og fremtidig deployering av nye våpen, leveringsmåter og – ikke minst – deteksjonssystemer, kan gjøre det ganske utfordrende, for å si det mildt, å leve opp til det småstaten Norge bør strebe etter. Målet må være lavspenning og et greit forhold til Russland som spenner fra samarbeid om god fiskeriforvaltning, miljøvern og sikkerhet i Arktis generelt og på Svalbard spesielt, tiltak for å bedre de sosiale og økonomiske kår for urinnbyggerne i arktiske strøk, til stabil og foutsigbar militær avskrekking.

Jeg tror Frank Bakke-Jensen er enig med meg i dette, og han burde få statsministeren til støtte forhandlinger i Stortinget til høsten som kan realisere en langtidsplan for Forsvaret som ivaretar våre interesser på en bedre måte enn det som er mulig med det forslag som Regjeringen fikk i retur av opposisjonen.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse