En mulig grunn for en fremtidig russisk bruk av norsk landterritorium er for å trygge sine baser på Kola. Dette behovet øker selvsagt når vi skaffer offensive «strategiske kapasiteter» som kan true nettopp dette. Bildet viser de nye F-35-jagerflyene. Foto: Morten Hanche, Forsvaret

To ord som endrer forsvarspolitikken

​​​​​​​«Forebygging» er erstattet med «avskrekking». Det utfordrer Norges handlefrihet og nasjonale trygghet.

«Forebygging» og «avskrekking» er ikke synonymer. Avskrekking er en del av krigsforebygging, mens å forebygge krig betyr også at dimensjonen beroligelse er med.

Norge har hatt suksess med sin krigsforebygging siden 1945, og de lange linjene i norsk forsvarspolitikk står fast – eller gjør de det?

I siste langtidsplan for Forsvaret ble Forsvarets hovedoppgave endret. Oppgave nummer én har endret ordlyd fra «utgjøre en krigsforebyggende terskel med basis i NATO-medlemskapet» til «sikre troverdig avskrekking med basis i NATOs kollektive forsvar.»

Dette er selvsagt ikke en tilfeldig endring av ordlyden. Det peker mot en dreining av vår sikkerhetspolitikk og av Forsvaret, selv om begge knytter hovedoppgaven til vårt NATO-medlemskap.

«Forebygging» og «avskrekking» er ikke synonymer. Avskrekking er en del av krigsforebygging, mens å forebygge krig betyr også at dimensjonen beroligelse er med.

I norsk forsvarspolitikk har avskrekking blitt balansert med beroligelse. Beroligelsesdimensjonen har vært meget viktig i vårt forhold til Russland. Innen forsvarssektoren har dette ligget i våre selvpålagte restriksjoner som har vært mye knyttet til fire forhold: Basepolitikken (ingen allierte permanente baser i Norge), øvingsaktiviteten (hvilke styrker og hvilken størrelse som kan øve hvor), Forsvarets innretning med hovedsakelig defensive kapasiteter, og forbud mot stasjonering av kjernevåpen.

Beroligelsesdimensjonen relatert til Forsvaret er nå altså fjernet eller tonet ned. Våre folkevalgte har med andre ord besluttet at forebyggingen av krig fra Forsvarets side skal hvile tyngre på avskrekking og mindre på beroligelse. Det er grunn til å se på hva det egentlig betyr.

Konseptet om avskrekking står på to ben: Nektelse og avstraffelse (Deterrence by denial and punishment). For Norge ligger styrken i begge dimensjoner i alliansen. Vårt nasjonale bidrag til avskrekkingen bør imidlertid baseres på nektelse og ikke på avstraffelse. Avstraffelseskapasiteten baseres på NATOs og spesielt USAs militære kapasitet, som ender opp med strategiske kjernevåpen.

Nektelsesdimensjonen i avskrekking handler ikke bare om fysisk å nekte noen adgang til et område, en installasjon eller innbyggere. Det handler også om å nekte noen å oppnå et mål med en diskutabel situasjon som gjør det vanskelig å få utløst alliansens artikkel 5. Bare gjennom en evne til å nekte en motstander å lykkes uansett hva han skulle prøve vil bruk av militær avstraffelse i neste omgang kunne bli troverdig. Denne nektelsesevnen er vårt eget ansvar, med mindre vi skulle overlate denne rollen til andre lands militære styrker. Da må i så fall utenlandske styrker stasjoneres permanent i de mest utsatte områdene i Norge.

Studerer vi militærteori vil vi finne at konflikters karakter bestemmes av den defensive part. Dette skyldes at aggressoren vil tilpasse sine virkemidler til hva forsvareren gjør eller trolig kommer til å gjøre. Den offensive part vil alltid forsøke å nå sitt mål den letteste vei. For eksempel så vi på Krim i 2014 hvordan Russland foretok et strategisk overfall, invaderte og okkuperte halvøya uten å gå til åpne krigshandlinger og kamper, rett og slett fordi ukrainerne som den defensive part ikke satte makt bak sin legitime myndighet der.

I debatter omkring Forsvaret hender det at det blir hevdet at et angrep med konvensjonelle militære styrker på Norge er usannsynlig. Her mangler imidlertid ofte logikken for hva det betyr. Forsvaret skal jo bidra til at den eneste mulige måten en potensiell aggressor kan nå et mål som krenker vår territorielle integritet eller selvstendige myndighet, er - nettopp relativt usannsynlig. For å kunne gjøre dette må Forsvaret besitte en nektelsesevne for utfordringer på alle konfliktnivå.

Vi må ha nasjonale styrker som er tilstede og som ikke lar seg arrestere, jage bort eller nedkjempes uten at det blir en klar krigssituasjon. Dette må innebære evne til også å møte de kraftigste konvensjonelle stridsmidler, først alene med begrenset ambisjon og deretter sammen med allierte. Vi må om nødvendig kunne følge en eskalering av konflikten helt ut. En slik eskalering innen nektelse kan være troverdig, til forskjell fra mulige uproporsjonale eskaleringer innen avstraffelsesambisjonen.

For å virke må avskrekkingen kommuniseres og forstås. Det vil opplagt bli krevende for våre myndigheter å meddele både Russland og allierte en avstraffelsesinnretning fra norsk side. I så fall må våre myndigheter tydelig si at vi vil løse utfordringer ved å angripe med våre «strategiske kapasiteter», uansett om det skulle innebære en stor eskalering. Dette er med respekt å melde ikke troverdig hverken nasjonalt eller i en allianseramme.

Derimot vil et klart budskap knyttet til nektelsesambisjonen hvor tiltak og midler står i forhold til utfordringens karakter mye lettere kunne kommuniseres, bli akseptert og være troverdig. Et slikt budskap vil også harmonere med NATOs kommunikasjon.

Dreiningen fra forebygging til avskrekking medfører selvsagt et annet dilemma. En mulig grunn for en fremtidig russisk bruk av norsk landterritorium er for å trygge sine baser på Kola. Dette behovet øker selvsagt når vi skaffer offensive «strategiske kapasiteter» som kan true nettopp dette. Her er det viktig å huske at når vi sier «vi», så er det også NATO. Norske kampfly, fremtidige missiler og andre militære kapasiteter er i russiske øyne NATO-kapasiteter og vil bli brukt slik NATO og USA vil.

En nasjonal strategi som satser på avstraffelse som det primære innen avskrekking er høyst risikofylt for Norge og vil trolig ikke virke. Vi bør vektlegge en nektelsesambisjon fordi den både er lettere å kommunisere og fordi en med større sannsynlighet vil virke. Dreiningen fra forebygging av krig til en vekting av deterrence by punishment, bør også debatteres mer fordi dette dreier seg om løsning av statens viktigste oppgave og vilje til å ta risiko på Norges vegne.

  • Dette er et bidrag i en kronikkserie i samarbeid mellom Nordnorsk debatt og UTSYN - forum for utenriks og sikkerhet.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse