Annonse
Dag Solstad i samtale med Lisbeth Pettersen Wærp under årets litteraturfestival Ordkalotten i Tromsø. Foto: Ordkalotten / Mats Gangvik

La Ordkalotten leve!

I fjor skrev jeg: Hvorfor er ikke alle her? I år var alle her, nesten. 

Det er for mye tekst i verden, sier Kristine Næss på poetikk-seminar. Noe blir stående. Kanon kalles det. Hvilke kriterier sorterer vi ut fra? Herredømme, markedskrefter, ideologi, ti på topp i bokhandelen? Næss tar oss med på en reise over århundrene. Peker på at mye er ved det samme.

Ordkalotten er overveldende. Må sortere. Lage min egen kanon denne helgen slik at det ikke blir kun konsum. Langs fortauet i Tromsø møter jeg turister med munnbind. Frykter de at upassende ord skal komme ut; er de redde for å inhalere? Jeg da? Frykter jeg at forfattere skal forferde? 

Liza Aleksandrova-Zorina blir spurt om litterær sensur i Russland. Nei. Litteraturen når bare noen få. De er ingen trussel. Navnet Solzjenitsyn dukker opp i mitt minne og jeg forstår ikke. Hun holder på sitt og forklarer; litteraturpriser går til lojale forfattere. De kan opptre i TV-show. Å være kritisk mot Putin på Twitter gir fem års fengsel. Det finnes lover for sånt. Jeg dømmer ikke forfattere som velger lojalitet- kanskje ville jeg ikke valgt å være opposisjonell hvis jeg kunne valgt igjen? Ingen skriver om det tragiske som skjer i Ingusjetia. Jeg innrømmer at jeg ikke vet, sier Liza.

Per Kristian Olsen beretter om boken «Jevnet med jorden». Det går opp for meg at jeg er særdeles ignorant når det kommer til befolkningen i Finnmark under krigen. Nygaardsvold sa: Dette er krigsforbrytelse. Hvorfor ble det aldri etterforsket som krigsforbrytelse? Boken må leses. 

Møtene på Ordkalotten. Biblioteket. Tromsø Camping; for et navn og for et sted! «Jeg fant dine ord og jeg åt dem» sier profeten i Bibelen. Jeg tenker på Jeremia der jeg rusler til hotellet en senkveld. Gudene må vite hva som er for mye tekst og hva jeg må ete for å holde meg vital som menneske. 

Eg er redd for å vite for mykje, eg vil være den naive, skrive intuitivt- sier Tormod Haugland når han blir intervjuet om romanen «Om søvn og mørke». Mens han snakker føres jeg til mønsteret i tapeten på bestemors rom, der jeg lå febersyk mens de andre fikk gå ut. Han snakker om sin interesse for det taktile. Jeg får en prat og autograf etterpå. Litteratur på sitt beste er taktil. Til å ta og føle på. 

Martin Svedman sier: Å være edru er en veldig interessant tilstand. Han samtaler om boken «Når jeg drikker». Sier noe om å ha en begavelse for ekstase. Morten Wintervold sier: Æ har bodd så lenge i i hjembyen at æ rakk å bli en fremmed. Mari Andreassen: Jeg rakk ikke å notere, men oppleve.

Dag Solstad. På spørsmål om døden: Jeg valgte denne kristne referanserammen med Bjørn Hansen. St.Peter og Frelsesarméen synger i bakgrunnen. Jeg måtte løse det på denne måten. Halvparten av de menneskene jeg har kjent er borte nå. Det er det mest umulige å forholde seg til- og det er trist at det skal komme så seint! 

Det er mye tekst i verden. Jeg tar med meg slampoesi før jeg reiser hjem. Aslak Lima Braut vant i år som i fjor, fortjent. 

Poeten CAConrad. Vi prater, tar bilde. «I met a tree in Amsterdam and stood  barefoot beside it for twenty minutes then left completely restored» skriver han i diktet «Glitter In My Wounds». 

Det er nok nå. Så mye jeg ikke fikk med meg. Festivalen er fordrende og fantastisk. La Ordkalotten leve. I fjor skrev jeg: Hvorfor er ikke alle her? I år var alle her, nesten. 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse