Annonse
Den norske befolkningens tillit til Systemet er rørende og verdifull, den gjør vårt velferdssamfunn mulig. Den gjør også individet litt vel stoisk og tilbakelent, skriver Maja Sojtaric. (Illustrasjon: Colourbox)

«Det ordner seg.»

Tre ord på norsk som mirakuløst får veldig mange innflyttere til å bryte ut i latter. Helt til de innser at innfødte nordmenn som regel mener dette helt uten ironi. «Det ordner seg.»

Kultur vil ikke bli prioritert. Og med tanke på at markedene er i fritt fall, er det viktig å ikke gjemme seg bak «typisk norsk» optimisme nå. Det er på tide å bruke fantasien og forberede seg selv og samfunnet på ikke så hyggelige utfall.

I mitt profesjonelle liv har det medført mang et frustrert utbrudd fra kolleger, ledere og gjester fra andre land som i møte med norsk byråkrati plutselig måtte forholde seg til dette sære uttrykket. «Men hvem skal ordne det? Og når?» blir ofte møtt med: «Ting tar tid.» et annet begrep som får tyskere og russere, amerikanere og italienere til å rive seg i håret.

«Det ordner seg.»

I mitt private liv har det ført til både svettetokter og isfronter. Jeg har levd i dette landet i over 25 år og på de aller fleste måter anser jeg meg selv til å være like norsk som hvem som helst. Men én ting har jeg aldri klart å integrere meg til: den blinde norske optimismen om at ting blir fikset, på et eller annet vis av en eller annen person. Min samboer, en innfødt vesteråling har ikke det problemet: Ikke på legevakta, hos bilforhandleren, i banken. Han bare antar at Systemet har Tiltak for alle eventualiteter i hans liv.

Den norske befolkningens tillit til Systemet er rørende og verdifull, den gjør vårt velferdssamfunn mulig. Den gjør også individet litt vel stoisk og tilbakelent. Innflyttere til Norge har, etter min erfaring, en viss skepsis til systemene, og lener seg i større grad på egne initiativer. På godt og på vond, selvsagt.

«Det ordner seg» er også en holdning våre styresmakter har inntatt tidlig i koronavirus-forløpet.

Innfødte nordmenn er vaksinert mot mye. Det er stor flokkimmunitet mot utsyn. Jovisst klager folk, men de aller fleste er optimistiske på egne vegne. De aller fleste, inklusive de som leder oss, har ikke opplevd annet enn økonomisk vekst og ro. Når mine nord-italienske kolleger fortvilt ropte varsko om koronaviruset for en ukes tid siden, opplevde de å bli møtt med mild oppgitthet, til og med smakløse spøker om det formodentlig kaotiske italienske samfunnet.

For i Norge skjer ikke sånt. Her har vi orden. Vel, snart har vi lock down også.

«Ting tar tid.»  

Det gjør ikke det. På én liten uke har samfunnet vårt blitt helt parkert av en nano-innvandrer. Den kan ikke stues i lukka mottak eller ignoreres på en gresk øy. Den har ingen moral, skrupler, behov eller vilje. Koronaviruset bare er.

Men på ei liten uke har den parkert samfunnet vårt. Se bare på kulturlivet. Det ligger helt dødt. Artister, festivaler og arrangement med veldig små marginer vil ikke kunne drive til neste år. Flere tigger folk om å ikke be om å få pengene tilbake for avlyste arrangement.

Norsk kulturliv er ikke robust. De aller færreste driver med store fortjenestemarginer. Men de yter nødvendige tjenester, kulturuttrykk definerer identiteten vår. Sosiale møteplasser er viktige for demokratiet. Det er ikke uten grunn at det første som blir forbudt av totalitære regimer er møter mellom mennesker.

«Det ordner seg.»

Vil det norske Systemet kunne ordne opp i dette etter korona? Jeg er pessimistisk, og kanskje er ikke litt pessimisme så dumt nå. Kultur vil ikke bli prioritert. Og med tanke på at markedene er i fritt fall, er det viktig å ikke gjemme seg bak «typisk norsk» optimisme nå. Det er på tide å bruke fantasien og forberede seg selv og samfunnet på ikke så hyggelige utfall.

Flyselskapene, som vi er voldsomt avhengig av her i nord, er i prekær situasjon. Frakt og import av mennesker og varer til USA er helt stanset opp for de neste 30 dagene, en helt vanvittig økonomisk belastning for det globale næringslivet - inklusive norske aktører. Reiselivsnæring, eksportnæring, oljenæring – alle vil måtte ha en hjelpende hånd fra Systemets lommer. De er dypere her enn mange andre plasser, men de er ikke bunnløse.

Skolene vil stenge (om de ikke allerede er stengt når dette publiseres), helsevesenet vil slite og en ekstrem mengde av økonomiske ringvirkninger vil utfordre oss på måter vi ikke kan forestille oss. 

Italienere jeg kjenner har for lengst sluttet å humre av at «Det ordner seg.» Syke besteforeldre som ikke får behandling er en tragedie i dag. Ustabile økonomiske tider kan bli en tragedie i morgen.

 «Alt tar slutt» bruker vi å si der jeg er født. På et lakonisk balkansk vis, er det som vanlig en dobbeltbunn i det utsagnet.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse