Annonse
Illustrasjon: Colourbox

Oss. Vi. Dem.

Okei. Sånn her er det. Vi lever i et land som dyrker mangfold, individualitet og særegenhet. Men gjelder det kanskje bare de som er en av oss? «Oss» i denne forstand dekker oss nordmenn, oss skandinaver, og også til nød oss europeere. Eller vi vestlige. Eller vi kristne. Eller et vi som vi kan se tilhører «oss» med tanke på  bekledning, språk og vaner.

Mennesker har en tendens til, eller bedre sagt, en psykologisk tilbøyelighet til, å dele inn i inn-grupper og ut-grupper. Dette har vært adaptivt i vår evolusjon, altså nyttig, i den forstand at en tommelfingerregel har vært at vi kan stole på de vi kjenne oss igjen i, og kanskje ikke stole på de vi kjenner oss mindre igjen i. Dette var nok meget fordelaktig for lenge siden, da vi stolte på denne psykologiske snarveien for å kunne overleve. Men i dag forstår de fleste av oss at det å være ulik skaper mangfoldighet og beriker oss: vi både overlever, og lever bedre og blir rikere ved at vi aksepterer og dyrker ulikhet.

Men vi skal ikke kimse av menneskets natur og psykologiske mekanismer. Vi er forprogrammert til å søke inn-gruppen – oss. Der vi føler oss hjemme, og der vi kan sammenligne oss med dem vi stoler på og dem vi ligner på. Det er nemlig det. De vi ligner har en veldig stor påvirkning på vår dømmekraft og handling. Det er den korteste og enkleste vei hjernen vet til å sikre seg selv og den en vei som «alltid» har fungert for videreføring av våre gener. For vi mennesker er fabelaktig lat og smart på samme tid, derfor er det gunstig for oss å ta snarveier.

Det er dog kanskje tid for å tenke etter når denne tendensen oppstår. Vi er smarte nok til å forstå at denne snarveien ikke alltid er like nyttig. Vi (i for eksempel Norge, Skandinavia eller Vesten) er så heldige at vi har lært oss at det å være forskjellig er ett pluss. Det er noe fint, og noe vi aksepterer og, til en viss grad, ANNA ORD på norsk? Problemet er, at skal vi skal være helt ærlig, så liker vi de som er annerledes på en lik måte som oss selv. Altså andre nordmenn, skandinavere,og vestlige som er anderledes. Og i disse gruppene finnes det undergrupperinger som vi har vært, og er, litt usikre på om tilhører oss.

For eksempel er det ikke lenge siden  det ble lov at homofile gifter seg i kirken. Vi har med det kommet så langt at vi kan se at en homofil kan være en av oss. Som, som oss, for eksempel skal ha rett til å gifte seg i kirken, akkurat som oss andre.

Vi har brukt lang tid på å innse dette. Hvorfor skal det å forelske seg i en av samme kjønn og ville feire dette med et religiøst bånd, ikke være en del av det å være oss? Nettopp fordi vi i lang tid har hatt en tendens til å dele heterofile (vi) og homofile (dem) inn i inn, - og ut-grupper, pågrunn av at majoriteten har rett, og vi er jo heterofile. Heldigvis har vi nå forstått at det ikke er særlig klokt, eller særlig menneskelig – særlig 2020.

Eller har vi det? Nettopp har det i Norge kommet opp, og heldigvis blitt ulovliggjort, med behandling av homofili. At Norge må lage en sånn lov er for meg helt merkelig, og jeg undrer meg over hvem som faktisk har tenkt at det er nødvendig, eller ville ha fungert? Homofile er jo faktisk er akkurat som oss heterofile, bare at de ikke forelsker seg i en av ulikt kjønn. Enkelt og greit. Heldigvis er det mange som mener det samme som meg, og jeg er stolt og glad for å tilhøre ett oss som har kommet forbi de fordommer som har vært.

Hva er normalt, kan man så spørre seg. Jo, det normale er det majoriteten eller det folk flest gjør. Det vi kan stole på fordi det er det vi vet, vi kan kjenne oss igjen i, og de vi ligner. Hvorfor er det at ulikhet som ikke er så helt ulik, men faktisk nesten lik er ok, mens det som er ulikt i den forstand at vi ikke umiddelbart kan trekke sammenligning og kategorisere inn i inn-gruppen på et vis, ikke er like ok? Er vi fortsatt kommet så kort at vi ikke klarer å åpne bredere opp for hvem som er inne- og hvem som er ute? Hva med en så radikal tanke som at inn-gruppen er definert på bakgrunn av at vi mennesker har en hjerne som trekker logiske tolkninger, og at vi alle er mer like enn ulike? Hva om vi kaller inn-gruppen for oss mennesker?

Jeg synes vi skal prøve å se litt bredere, å tenke på inn og ut-grupper uten umiddelbar sammenligning i hudfarge, religiøst ståsted, seksualitet eller bosted, men på bakgrunn av at vi er mennesker. Vi har samme måte å utrykke følelser på, vi har stort sett samme fysiologiske oppbygning og samme evne til å bli lei oss når noen snakker stygt til oss, eller behandler oss dårlig. Derfor er vi lik. Derfor tilhører vi mennesker alle inn-gruppen.

Jeg blir svett når jeg ser folk på sosiale media legge ut fraser som «Hvorfor skal vi dekke oss til i muslimske land, når muslimer i vårt land insisterer på å gå tildekket». Fordi vi aksepterer mangfold, og verdsetter og dyrker det. I Skandinavia har vi liberale holdninger til hva som er ok å gjøre. Vi synes for eksempel det er greit at naboen går med kjeledress når det er varmt. Det er kanskje litt merkelig, men det er stadig vekk ok. Det er ok at noen har lyst og dekke seg til, og andre har lyst til å gå med mindre klær. Men er vi liberale? For eksempel har vi en tendens til å synes at de som tror på andre guder enn den mange av oss tror på, ikke er med i inn-gruppen. Der setter vi ett skarpt skille. De der. De der som for eksempel tror på Allah. De er ikke med i inn-gruppen.

Nåvel, sier jeg da. Hvorfor ikke? De er da akkurat samme slag som oss selv, bare at de liker å lese en annen bok og be i et annerledes formet hus enn vi selv foretrekker på høytidsdager og kanskje til og med på søndager. De liker å be på et teppe å kalle inn til gudstjeneste på en annen måte enn kirkeklokker, men utenom det, så er det vel sånn sett samme religiøse handling som blir gjort? Det blir for meg banalt.

Ikke at jeg skal bagatellisere religion. Religion er viktig for mange, for mange er det faktisk det som styrer hele livet. Det skal man akseptere og respektere nettopp fordi vi er liberale nok til å kunne romme mangfold.

Hvorfor skriver jeg dette om det er banalt? Fordi det virker som om noen av oss har glemt det. Eller kanskje ikke fått det med seg i det hele tatt. Mennesker er mennesker. Vi er lik. Vi er faktisk helt lik. Inni er vi de samme. Utad kanskje en liten smule forskjellig. Men vi er fortsatt såpass lik at vi burde klare å se det. Vi burde klare å se, at vi alle tilhører samme inn-gruppe. Og hvorfor skal jeg utale meg om dette? Fordi jeg er norsk,  skandinav boende i Danmark, hvor jeg stort sett blir sett på som en i inn-gruppen. Muligens på grunn av at jeg er en norsk heterofil kvinne som har ett barn og er samboer med en dansk mann. Men også fordi vi i Skandinavia er liberal og der folk, alle mennesker, får lov og uttale seg og vise hvem de er. Og dette mener jeg.

Laila M. Martinussen

Konsultent, Martinussen Psykologi & Forskning
Senior Forsker, Danmarks Tekniske Universitet (DTU).
Phd. Sosial-kognitiv Psykologi, DTU.
Master Psykologi, Universitetet i Tromsø.

 

 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse