Annonse
Jeg er overrasket over at Øyvind Ravna mer enn insinuerer at jeg var part i Nesseby-saken og at jeg tilpasset min sakkyndige utredning til den ene parts posisjoner, skriver Einar Niemi.

Øyvind Ravna, Høyesterett og historie

Uten at jeg vet noe som helst om det, kan det nesten virke som om Ravnas eget sakkyndige oppdrag hadde et annet grunnlag siden han sier han var part i saken?

Øyvind Ravna følger opp de siste dagenes meningsutveksling om debatt i det offentlige rom om samepolitiske og samisk historiske forhold i sitt innlegg 13.11., «UiT-debatten, voksenmobbing og Einar Niemi». Mesteparten av innlegget dreier seg om min historieforskning og min rolle i Nesseby-saken for Høyesterett, en ankesak med enstemmig dom for fulltallig Høyesterett 9. mars 2018. Dommen er for øvrig lett tilgjengelig og kan leses av hvem som helst (HR-2018-456-P). Flere av de forhold Ravna tar opp, trenger både korrigering og presisering.

Jeg er overrasket over at han mer enn insinuerer at jeg var part i saken og at jeg tilpasset min sakkyndige utredning til den ene parts posisjoner. Det er faktisk første gang jeg har sett fra juridisk hold en slik kobling, heller ikke i andre saker der jeg er blitt bedt om sakkyndig vurdering. Det ligger i betegnelsens natur at et slikt oppdrag skal være faglig holdbart, og jeg har nærmest tatt for gitt at dette er det helt grunnleggende premisset for enhver som tar på seg et slikt oppdrag. Uten at jeg vet noe som helst om det, kan det nesten virke som om Ravnas eget sakkyndige oppdrag hadde et annet grunnlag siden han sier han var part i saken? Han var både sakkyndig og rettslig medhjelper for Nesseby bygdelag da saken gikk for Utmarksdomstolen, slik det også framkommer av rettsboka (dom 23.1. 2017). Siden Ravna legger vekt på at jeg ble betalt for oppdraget, nærmest kjøpt og betalt: Til grunn for honoraret var en vanlig sats for offentlige konsulenttjenester.

Ravna er utilbørlig upresis når han skriver at min sakkyndige utredning «bidro til at bygdefolk i Nesseby» (min understrekning) ikke vant fram med sine krav. Hvorfor velger han å se bort fra at saken stod mellom ett bygdelag, Nesseby bygdelag, mot et nabobygdelag, Meskelv og omegn bygdelag, Reinbeitedistrikt 6/5D og Finnmarkseiendommen? Sett i lys av hele domsdokumentet er det i tillegg god grunn til å spørre om han ikke tillegger min sakkyndige utredning vel stor betydning.

Så til det historiefaglige i saken, som her nødvendigvis må bli kort redegjort for. For det første er jeg overrasket over Ravnas påstander om at jeg er alene om de synspunkter som framkommer i utredningen min – ja, ifølge ham mangler utredningen både dokumentasjon og «oppslutning i fagmiljøet». Om han tenker på hele dommen, der han altså hevder at min utredning fikk så stor betydning, vet han jo at den har fått støtte fra hans eget faglige miljø, professor Jens Edvin A. Skoghøy, i ett offentlig foredrag i Tromsø i vår, der Ravna satt ringside. Skoghøy vurderte dommen som «rett».

Når det gjelder den sakkyndige utredningen min, er den gjort på ganske vanlige historiefaglige premisser, med redegjørelse for forskningsstatus for saksfeltet (også Ravnas bidrag), redegjørelse av teser, empirisk analyse, også bruk av alternative hypoteser, og konklusjon, alt dokumentert ved notebruk og kildeliste.

Ingen «oppslutning i fagmiljøet» ellers? Om han med «fagmiljøet» mener hans egen forskning, er det nok langt på vei rett, kanskje også om han trekker inn den andre sakkyndige for Utmarksdomstolen, Steinar Pedersen. Men ellers? Nå er det så vidt jeg vet svært få utenom oss tre som i det siste har forsket på temaet, men jeg hviler ganske tungt på bl.a. Sverre Tønnesen, Gudmund Sandvik og også Rettsgruppas utredning under Samerettsutvalget I. Andre som har arbeidet med temaet eller tilgrensede emner, som Allan Kristensen, som Rana viser til, har rett og slett ikke vært kjent med eller brukt det viktigste kildematerialet jeg la til grunn i min utredning. I all beskjedenhet mener jeg – og tydeligvis Høyesterett – at jeg har kommet med enkelte nye forskningsbidrag, i tillegg til å bekrefte funn gjort av andre.

Kanskje det viktigste er at jeg har bekreftet Tønnesens tese om statens sterkt voksende pretensjoner i Finnmark fra slutten av 1600-tallet og fram til 1800-tallet. Men spesielt viktig for staten var å opprettholde en bostedsfast befolkning i Finnmark, og med bakgrunn i samtidas tanker om landbruksutvikling, ble jordresolusjonen for Finnmark av 1775 vedtatt. Som Tønnesen skriver i sitt nå klassiske verk Retten til jorden i Finnmark (1972/79): «Det den gamle sedvanen ikke [lenger] kunne greie, var å fordele goder blant bygdelagets medlemmer. Der er nettopp dette forholdet som medførte de situasjoner som tilslutt foranlediger resolusjonen av 1775».

Resolusjonen slo fast en videreføring av sedvanebaserte rettigheter i lokalsamfunnet, men innebar også noe nytt, nemlig en statlig styring av jordtilegnelse i amtet. Mens forskere til nå i hovedsak har ment at resolusjonen bare ble gjennomført i Vest-Finnmark, fant og brukte jeg kilder som viste at den også ble forsøkt gjennomført i Øst-Finnmark ved en egen landmåler. Av en særlig grunn ble utmålingene her ført i kirkeboka, nemlig en ordning med kobling mellom ekteskap og jordutmåling (en ordning som er utrolig interessant, men må slippes her). Mellom 1779 og 1789 fant jeg i kirkeboka for Vadsø prestegjeld (som omfattet også Nesseby) vel 70 utmålinger, og det er ingen som helst tvil om at de ble gjort på grunnlag av resolusjonen. En oppmålingsprotokoll har eksistert, men gikk trolig tapt svært tidlig. Dette er utvilsomt grunnen til at disse utmålingene aldri ble nedfelt i pantebøker osv., som Ravna etterlyser. Og landmåleren flyttet til Danmark etter nokså kort tid. Utmålingen, bl.a. i Nesseby, falt sammen også av andre grunner som det ikke er plass til å redegjøre for her.

Først etter om lag 1830 kom nye utmålinger i Nesseby, og enda flere etter om lag 1860. Når det i domsboka for Nesseby-saken for Utmarksdomstolen, med henvisning til de sakkyndige utredningene, heter at det ikke er «funnet spor av at staten har gjort disposisjoner i tvisteområdet [området under Nesseby bygdelag] før 1872», er utsagnet historisk sett forbløffende.

Til slutt: Det er grovt insinuerende når Ravna skriver at min utredning representerer «en argumentasjon for læren om statens eiendomsrett til grunnen i Finnmark». For det første må Ravna skille mellom vår tids oppfatning om retten til land og vann og samtidas. For det andre er jeg helt på linje med Tønnesen: På den ene siden hadde «helstaten» Danmark-Norge klare eierpretensjoner i Finnmark, på den andre siden respekterte den lokal sedvane og ikke minst samiske rettighetsoppfatninger på 1700-tallet, som også jeg gang på gang har skrevet faglig om. Også i den offentlige samtalen bør man kunne ha to tanker i hodet på samme tid.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse