På gjensyn Tromsø

Da jeg pakka sekken min, og det beskjedne flyttelasset mitt en januardag i 2014, skulle jeg endelig vende snuta nordover. Hjemover. Og jeg husker hvor glad jeg var. Da jeg nok en gang pakka flyttelasset mitt denne gangen, var det med en langt større bismak enn for fem år siden.

Det var befriende å flytte til Oslo da jeg var ferdig på videregående.  Det føltes som om Harstad hadde krympet med årene, og jeg skulle endelig bo i hovedstaden. Den store byen. Jeg lovet til og med meg selv at jeg aldri skulle bo i Nord-Norge igjen. Men etter syv år var det nok. Jeg savna fjellene og havet. Jeg savna den friske lufta en kald januardag, og ikke minst så savna jeg folka. De som advarte meg mot glattisen på vei ned isfylte bakker, men som jeg aldri hadde møtt før. Bussjåførene som sa hei da jeg gikk på bussen deres. Den nordnorske mentaliteten om at vi står han av.

Da jeg flyttet til Tromsø i 2014 var det et av de mest bevisste og veloverveide valgene jeg har gjort i mitt liv. En by jeg aldri hadde bodd i før, men likevel tilbragt mye tid i gjennom både oppvekst og frivillig arbeid. Tromsø hadde noe som trakk meg inn, og som gjorde at det var det mest naturlige bostedsvalget i verden.  Her fikk jeg det beste av to verdener: fjell, hav og storslått natur, og samtidig en by stor nok til at den aldri kjentes liten og trang. Derfor føltes det som å flytte hjem, selv om byen jeg vokste opp i lå en 3 timers hurtigbåttur sør for Tromsø.

Min historie er på ingen måte unik. Jeg tror de aller fleste ønsker seg til en annen by når de er ferdig på skolen. Og godt er det. Det er en fordel at folk reiser ut, får nye inntrykk og erfaringer. Likevel skulle jeg ønske det var flere som tok steget og flyttet tilbake igjen. Forskning fra 2017 forteller oss at det kun er om lag 1 av 3 som vender tilbake til Nord-Norge. Det burde vært langt flere.

For å få flere hjem igjen, trengs en aktiv politikk på en rekke felter. For det første er det viktig at kommunene har gode tilbud til barn og ungdom når de vokser opp, enten det er fritidsklubber, øvingslokaler til band eller en god breddeidrett. Men det må være en kombinasjon av en rekke ulike tiltak, og ikke bare fokus på en av dem. For ungdom er forskjellig, og har ulike interesser.

Dernest er det helt essensielt at ungdom også skal kunne utdanne seg i landsdelen. Jeg fullførte riktignok aldri min utdanning, men en av grunnene til at Tromsø ble enkelt å velge, var at det var mulig å studere det emnet jeg ønsket i byen. Vi trenger breddeuniversitet, som tilbyr en rekke ulike studieretninger, og samtidig klarer å dyrke frem sine særegne fordeler. For UiT er det nordområdene, og nærheten til Russland. Men man må aldri la seg narre til å tro at bare ved å slenge ordet «Arktis» foran noe, så er det dekt opp.

Når man blir eldre, handler valget av bosted også om hvordan byen eller bygda er planlagt og knyttet til de øvrige delene av landet. Jeg kan glatt innrømme at noe av det jeg ser mest fram til med å skulle bo i Trondheim, er at jeg nå kan ta toget. I Nord-Norge går ikke toget lengre nord enn til Fauske. Derfor handler transportpolitikken i nord like mye om havet, ikke minst med tanke på hvor byene og tettstedene våre er plassert. I Nordland har man på grunn av økonomiutfordringer lagt ned en rekke avganger og anløp for ferger og hurtigbåt. Det har konsekvenser for folk, og hvor attraktivt det er å skulle bosette seg nordpå. Like mye handler det om hvor fremoverlent byene er til å tenke på byutvikling og byplanlegging. Fordelen med å bo i by, enten den er i sør eller nord, er at behovet for bil blir langt mindre, om byene tilrettelegger for det. For Tromsø er det derfor helt essensielt å få til en byvekstavtale, som kan sikre folket den kollektivtransporten de fortjener. 

Når vi nå flytter sørover til Trondheim, er det på grunn av jobb og sikkerheten i en fast ansettelse for min samboer. Det var et vanskelig valg å ta, for aller helst ville vi bli i Tromsø. Men til tross for en fullført fiskeriutdannelse fra UiT, så manglet det jobber. Det gjorde at valget på sett og vis ble enkelt – vi måtte til Trondheim.  Derfor trengs det også en aktiv næringspolitikk, og at den politiske kapitalen til nordnorske ordførere og politikere brukes smart og rett. Enten det handler om utflytting av statlige arbeidsplasser, eller det handler om tilrettelegging for nye næringer. Men det må likevel være en næringspolitikk som er ispedd sunn fornuft. Vi må aldri bli så desperat at vi er villig til å ødelegge for oss selv i det lange løp, for noen få arbeidsplasser. Her kan man plassere flere politiske utspill, men det siste i rekken er kravet fra de nordnorske ordførere om at cruiseskipene som er for forurensende for Vestlandet heller burde komme nordover og inn i nordnorske fjorder. Et utspill som er så bakstreversk at det er litt vanskelig å forstå at de i det hele tatt kunne komme med en slik konklusjon. Et minstekrav vi i alle fall må kunne sette oss, er å ikke gjenta feilgrepene som de har gjort lenger sør i landet.

Når vi nå forlater Tromsø, så gjør vi det med et løfte om å vende tilbake igjen. Derfor er det ikke et farvel, men kun på gjensyn. Likevel håper jeg at byen og landsdelen vi vender tilbake til vil være litt annerledes. At vi de neste årene kan legge omkampene død, og at man kan få til felles, politiske løft som vil ta oss videre. Som vil gjøre det mer attraktivt for de som sitter på gjerdet, og fortsatt lager liste med pluss og minus ved å flytte nordover. For vår del er uansett konklusjonen klar, og vi sees snart igjen.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse