Annonse
Prosjektet #psyke samfunnsstemmer har gitt et år - som kunne vært helt meningsløst - en større mening enn jeg ville trodd var mulig, da jeg gikk inn døren til Fontenehuset første gang, skriver Mariann Mathisen. (Foto: Fontenehuset i Tromsø)

På leting etter lys – hva kan virke?

Å stå imot selvmordskrefter krever mange valg, igjen og igjen. Perioden kan være lang og krevende. Det kan være snakk om år. Man må få hjelp til å skape gode anker, man må kunne velge å holde fast i noe. For meg ble det å ta bilder og skrive mine viktigste tanker.

Hvordan man skal komme seg ut av en truet tilværelse hvor livet står på spill, fordrer ikke et enkelt svar. Selvmordsfare handler ikke bare om tanker - det kan føles som en egen kraft, som en tsunami eller stormkast. Da må det være noe å velge å holde fast i.

For meg har Fontenehuset i Tromsø vært et sted å tilbringe dagene i flere perioder. Dager, uker, måneder og år som kunne vært helt meningsløse har gjennom det fått en større mening enn jeg ville trodd var mulig da jeg gikk inn døren der første gang. 

Panisk lette jeg etter hjelp – hos meg selv og i omverdenen. For meg har handling vært viktig gjennom alle utfordringer i livet – for andre kan nettopp dette være hovedutfordringen. Men jeg vil slå et slag for det å gjøre noe. På tross av hvordan man føler seg. For meg har det vært to innganger – Fontenehuset i Tromsø hvor jeg kunne være hver dag og bidra med å lage lunsj, og et prosjekt som jeg selv satte i gang inspirert av venner. Og begge deler ble gjort mens selvmordstankene herjet – det kom som bølger flere ganger i døgnet. Og det er egentlig feil å si selvmordstanker. Det var som en egen kraft, en slags tsunami, eller stormkast med varierende styrke. Dermed er etter min mening feil å rette fokuset bare mot tanker. Det er viktig å finne tak i kroppen og det er viktig å få lagt noen sikringer inn i den normale verden. Slike sikringer kan bestå av handlinger.

Jeg er ikke sikker på hva psykiatrien egentlig tenker om det å gjøre – og det å skape. Det er generelt lite skaping i psykiatrien. Men jeg vet at samtale en gang i uka på ingen måte kan være en buffer mot den kraften som selvmordsfare kan representere. Tap av mening, arbeid, sentrale personer i livet – det kan alt dra grunnen unna deg. For meg ble det viktig å bli hektet på noe. I lang tid var jeg bare totalt hektet av. Da var faren for selvmord mye større.

Min inngang ble Fontenehuset i Tromsø. Fellesskapet på Fontenehuset gir rom for at du kan ha både stor angst og livssmerte samtidig som du står i en arbeidsprosess – om det er vasking av toaletter eller matlaging – får du mulighet til å oppleve en slags verdighet. Du bidrar til noe, du får være en person, og du får stå i et fellesskap. På tross av hvordan du har det. Mens det hele pågår. Fontenehuset i Tromsø er et arbeidsfellesskap for de som har eller har hatt psykiske helseproblemer. Der kan man bli medlem uten henvisning fra noen. Medlemmene er sentrale for driften og aktiviteten på huset. I min mest akutte fase stod jeg som oftest å kuttet løk til lunsjen som blir laget hver dag. Jeg hadde et sted å gå til, eller løpe rettere sagt. For morgenene var alltid verst. Da hadde jeg en plan hver dag – handlingen kunne overstyre følelser og tanker.

Så kunne jeg etter den aller verste perioden finne rom til å starte mitt eget prosjekt. Jeg begynte med fotografering. Det ble krabbing inn i en ny verden som jeg kunne minimalt om og det handlet om å bli oppmerksom på de gode tingene i dagen. Å være deprimert, full av sorg og i tillegg for det meste bare hjemme med seg selv fungerer ikke. Man trenger hjelp til å lete etter noe som kan fylle på – om så bare bitte litt. Å ta bilder er å være fokusert i et kort sekund. Jeg tenkte det ikke da, men jeg registrerte at jeg klarte å trekke pusten å stå i det korte øyeblikket. Det forsvant fort, men med meg hjem hadde jeg bilder jeg ble nysgjerrig på, selv i den situasjonen jeg da var i. Jeg fikk en tid etter de daglige turene hvor jeg satt og redigerte bildene og lette etter «noe». Et snev av min gamle stahet ble aktivert gjennom at jeg begynte å legge ut bildene på instagram. Jeg begynte å se på ulike instagramkontoer og prøvde å kopiere bilder av mat og interiør. Jeg syntes vi hadde et fint hus – kanskje jeg kunne vise det frem? Men det er vanskelig å ta gode mat og interiørbilder. Plutselig befant jeg meg i en prosess hvor frustrasjonen over å ikke greie det drev meg videre. Hvor vanskelig kunne det være? Jeg var heldig, jeg hadde en fotograf i huset som jeg kunne spørre. De små blaffene av interesse kunne bli møtt ganske umiddelbart. Og det var til god hjelp. Jeg fotograferte i trekvart år. Mye søvnløs gav meg mulighet for tidlige bilturer med mange morgener med fint lys. Det sentrale var at turene kunne fylles med noe. Og de gav noe å komme hjem med – og til.

Dette er bare et eksempel på en liten start. På en slags bedøvelse underveis – eller forankring i en praksis. Det gav meg etter hvert en plattform hvor jeg tilslutt kom i gang med å skrive bøker. Bokprosessene har vært med på å holde meg i live. Når ideen var unnfanget ønsket jeg å realisere den. Når den var ferdig korrekturlest ønsket jeg å se det ferdige produktet. Derfor måtte jeg hele tiden velge å bli i livet. Å stå imot selvmordskrefter krever mange valg, igjen og igjen. Perioden kan være lang og krevende. Det kan være snakk om år. Da må det være noe å velge å holde fast i. For meg ble det å ta bilder og skrive mine viktigste tanker. Etter hvert fikk jeg også muligheten til å bidra i et bokprosjekt på Fontenehuset. Prosjektet #psyke samfunnsstemmer har gitt et år - som kunne vært helt meningsløst - en større mening enn jeg ville trodd var mulig da jeg gikk inn døren der første gang.

  • Fontenehuset (Clubhouse International) er en internasjonal klubbhusmodell, som tilbyr et arbeidsfellesskap for mennesker som har eller har hatt psykiske utfordringer. Modellens hovedfokus er arbeid, og det foregår ikke terapi eller annen behandling.
  • Medlemmene velger selv hvilke arbeidsoppgaver de ønsker å gjøre (kjøkkenarbeid, IT-arbeid, vedlikehold etc.) og hvor mye ansvar de ønsker å påta seg. Det er ingen krav om oppmøte til faste tider eller lignende, og medlemmer kan komme og gå som de vil i løpet av åpningstiden. (Wikipedia)

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse