Fra v.: den franske ambassadøren Jean-Marc Rives, utenriksminister Børge Brende (H), statsminister Erna Solberg (H) og stortingspresident Olemic Thommessen deltar på en minnemarkering ved Oslo Rådhus for å hedre offerene etter terroren i Paris. Foto: Fredrik Varfjell / NTB scanpix

På ønsketenkningens vinger

Strøksnes: Våre statssjefer snakker som om vi kan forvente eller kreve å føre krig langt hjemmefra, uten at fienden slår tilbake. Det er ikke realistisk.

ISIS sier deres angrep på Paris er en hevn for dette. Vi synes det er barbarisk, men i motsetning til naturkatastrofer har terror en krystallklar logikk.

Skal Norge igjen begi seg inn på impulsiv krigføring?

Paris-terroren slo fast noe vi allerede visste om den asymmetriske krigføringen som foregår i verden: Våre allierte benytter bombefly eller droner for å drepe fiender, det være seg i Syria, Yemen, Afghanistan, Pakistan eller Somalia. Denne krigføringen er uten risiko for angriperen. De som styrer bombene kan gjerne befinne seg i den kaliforniske ørkenen med en joystick i hånden og en kaffekopp ved siden av.

Kostnadsfri er krigføringen likevel ikke. Våre bomber påfører ofte lokale betydelige sivile tap. Og vi risikerer å bli rammet av terror der den svir mest, altså hjemme.   

For hver terroraksjon minner europeiske ledere stadig mer om amerikanske presidenter. I en norsk kontekst kan språket bli nesten uutholdelig pompøst, og svært ofte er det både misvisende og uten sammenheng.   

«Der vi bruker ord, bruker de våpen» sa statsminister Solberg sist lørdag, i sin tale etter Paris-terroren. Hva kan hun ha ment? Vi har deltatt i flere kriger langt hjemmefra de siste femten årene. Frankrike har gjennomført hundrevis av bombeangrep mot byene ISIS kontrollerer i Syria.

ISIS sier deres angrep på Paris er en hevn for dette. Vi synes det er barbarisk, men i motsetning til naturkatastrofer har terror en krystallklar logikk. Likevel framstiller vestlige ledere, fra Norge til Australia, terroren som ren irrasjonell ondskap.

Våre statssjefer snakker som om vi kan forvente eller kreve å føre krig langt hjemmefra, uten at fienden slår tilbake. Det er ikke realistisk.

Når lederne for terrorrammede stormakter som Frankrike, Storbritannia eller USA skal svare, har kanskje ikke så mange valg. De må vise styrke når de blir angrepet. Ingen skal kunne utfordre deres voldsmonopol. De er nærmest tvunget til å mobilisere militært.

Små stater trenger ikke å følge denne logikken.

Så hva sier våre ledere? Christian Tybring-Gjedde og Per Sandberg krever at ISIS må «fjernes fra jordens overflate» og «knuses en gang for alle». Sandberg vil ikke «spare på noe» for å oppnå dette. Forsvarsminister Ine Marie Eriksen Søreide (H) utelukker ikke på noen måte at norske styrker skal delta i NATO-krigføring mot ISIS i Syria. Mange militære eksperter tror dette kan komme til å skje.

I så fall kan terroren vi risikerer ikke utelates fra regnestykket. Ingen som vil dra oss inn i nok en Midtøsten-krig, kan late som om vi ikke kjenner denne kostnaden. Såpass realpolitiske må vi kunne kreve at våre politikere er.

Det handler ikke om feighet eller ettergivenhet. Spillereglene for krig er riktig nok endret. Men krig der én av partene slipper all vold, har ikke overraskende vist seg å være ønsketenkning.

I talen forrige lørdag sa Erna Solberg at «det internasjonale samfunnet ikke kan bli stående passivt». Det er vanskelig å lese dette som annet enn en oppfordring til å angripe ISIS. Som kjent er ISIS’ strategi å dra vestlige land inn i krig. Selv om det påfører ISIS tap, skaffer det dem sympati og tusenvis av nye rekrutter. 

Det beste hadde naturligvis vært om vi kunne utrydde ISIS og skape fred i Irak og Syria. Men hvor realistisk er det at det skal gå bra, denne gangen, og ikke bli en ny, destruktiv fiasko?

Og neste gang kan terroristene like gjerne komme fra Yemen, Libya eller Saudi-Arabia.

Russerne bomber allerede ISIS, men er ifølge andre syriske opprørsgrupper ikke så nøye på det, så lenge de hjelper Assad. Amerikanerne har også bombet ISIS, for å støtte kurdiske styrker, som NATO-landet Tyrkia har bombet. Både i Irak og i Syria, er Iran blitt våre allierte. Det samme gjelder Saudi-Arabia, som i flere år støttet syriske islamister i Irak og Syria for å motvirke Irans innflytelse. Erkefiendene Saudi-Arabia og Iran støtter selvfølgelig ennå «sine» ekstremister.  

I begynnelsen støttet vi nær sagt alle som kjempet mot Assad. Nå er både Russland og Frankrike i praksis blitt Assads flyvåpen. Også Storbritannia, som allerede har bombet ISIS i Irak, har planer om å trappe opp innsatsen i Syria. I Damaskus sitter Bashar al-Assad og gnir seg i hendene. Hans regime har utvilsomt drept langt flere syriske sivile enn alle opprørsgrupper til sammen. De har i årevis bombet egne byer, og til og med brukt gass mot egen befolkning. Mange millioner syrere har som kjent flyktet fra det ødelagte landet.

Ingen opprørsgrupper av betydning kan inngå en fredsavtale med Assad – eller omvendt.

Utenriksminister Børge Brende har gjentatte ganger de siste årene kategorisk avvist at Assad er en del av løsningen i Syria. Nå sier han at Assad skal «utfases». Det er kodeord for at Assad skal få være «vår» mann en stund. Etter å ha hjulpet ham med å nedkjempe sine fiender, skal vi liksom gi Assad sparken. Forvirret? Det er nok også Børge Brende.

NATO har ingenting å gjøre i denne suppa.

Situasjonen i Syria er langt mindre oversiktlig enn den var i Afghanistan, Irak og Libya. Selv om landet vrimler av opprørsgrupper med ulik religiøs, etnisk og ideologisk agenda, er vi uten allierte i Syria. Dessuten er ingen villige til å gå inn med bakkestyrker, enda det ikke finnes én militæranalytiker som mener krigen i Syria kan vinnes fra lufta.

Skal vi virkelig involvere oss i dette?

Vi vet bare hvem vi vil drepe, og ikke hvem vi støtter. Det eneste vi kan være helt sikre på – etter erfaringer vi bør ha tatt lærdom av fra andre steder– er at denne typen krigføring har en rekke alvorlige uintenderte konsekvenser.

Det finnes en lang rekke problemer i verden som vi ikke er i stand til å løse. Politisk lederskap er også å se slike ubehagelige sannheter i øynene. 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse