Annonse
TRONARVINGEN: Prinsesse Ingrid Alexandra og prins Sverre Magnus på slottsbalkongen. Fra høsten av begynner de på private skoler, det har skapt en ny debatt om monarkiets plass i Norge. Foto: Lise Åserud / NTB scanpix

På tide å slippe dem fri

Kronprinsparet forlater folkehjemmet og sender sine barn på privatskole. Er det grunn til overraskelse eller å frykte for monarkiets fremtid? Overhode ikke. Men vi blir nok republikk her i landet også.

Det er en institusjon så anakronistisk at den må gå over, og kronprinsparets skolevalg kan gjøre at det skjer litt fortere

I 2000 satt jeg på et hotellrom i Oslo. Fra fjernsynet flimret Dagsrevyen mot meg. En litt forlegen ung mann satt på plena i Slottsparken. Han lot seg intervjue av Terje Svabø, den gang reporter i NRK. Det var Kronprins Haakon. Han fortalte med lav stemme om hvordan han under en rockefestival i Kristiansand hadde møtt ei flott jente, var blitt forelsket og nå skulle gifte seg. Han fortalte om sin far Kongen, som da han fikk vite at sønnen var alvorlig forelsket og ville forlove seg, tok kontakt med Stortingspresidenten som igjen tok kontakt med statsministeren.

Forhistorisk
Da ingen av disse alvorlige menn syntes det var noe galt i at den unge mannen var blitt forelsket i ei jente av folket, sa også kongen ja til forholdet. Paret kunne sette på seg ringer og stå offentlig frem. «So much» for kongehusets folkelighet, i dager hvor alle minnes kong Olav på trikken i anorakk. Prosedyren kronprins Haakon måtte igjennom var den samme som Kong Harald selv hadde gjennomlevd. En tronfølger kan ikke bare finne seg ei jente og sånn uten videre invitere henne hjem til frokost. Kong Harald hadde forelsket seg i datteren av en kjøpmann i Oslo, Sonja Haraldsen, og Kong Olav brukte flere år på å akseptere at hans sønn ikke hadde funnet seg ei ekte prinsesse. Også han konsulterte både stortingspresidenten og statsministeren før de den gang godt voksne menneskene kunne stå frem offentlig med sin kjærlighet.

Nektes selvsagte rettigheter
Men nå var vi altså kommet til år 2000. Norge hadde proklamert for hele verden at vi ville jobbe intenst og målbevisst mot tvangsekteskap og at mennesker måtte få finne sin egen kjæreste på fritt grunnlag, og slett ikke tvinges til å gifte seg med en fetter eller kusine. Men på slottet satt en bekymret ung mann og ventet i spenning på hva en vilt fremmed og i forhold til ham «eldgammel» stortingspresident og statsminister måtte mene om hans kjærlighetsliv. Det kan ikke ha vært lett.

Jeg skrev en artikkel om dette i Nordlys, der jeg var politisk redaktør, og jeg slo til lyd for at vi burde holde oss for god til dette. At vi måtte slippe kronprinsen fri, gi ham tilbake de menneskerettighetene alle vi andre ser på som selvsagt. At vi ikke lenger kunne holde mennesker i gullbur, men både måtte la dem selv velge sin livsvei og at vi, det norske folk burde velge oss våre fremste ledere.

Rabalder
Det ble et himla leven. Medier over hele landet sto i kø, enten for å fortelle at de hele sitt medieliv hadde vært for republikk, eller for å fortelle hvor langt ute på jordet jeg og Nordlys var som kunne finne på å fornærme kongefamilien slik. Dagbladet som elsker kjendiseriet og glamouren rundt de kongelige, var allerede dagen etter ute med å fortelle at avisen alltid har vært for en republikk.

Sammen med sjefredaktør Jonny Hansen sto jeg mesteparten av dagen foran en mikrofon for å svare på om jeg ikke mente kongefamilien gjorde en god jobb, helt til en psykotisk innvandrer og far ved firetiden om ettermiddagen, med pistol i hånd, gikk inn en barnehage i Kristiansand fordi han var nektet samvær med sitt barn. Da forsvant alle kameraer og mikrofoner. Nyhetsjegerne fikk et nytt fokus.

Ingen formell makt
Kongehuset i Norge har ikke mye formell makt. Kongen er ikke lenger forsvarssjef, Kong Olav ble fratatt rollen som øverste sjef for Forsvaret i krig, og Kong Harald får aller nødigst lese trontalen skrevet av en gjeng med taleskrivere ved statsministerens kontor, og erklære Stortinget for åpnet. Og mellom hver gang han gjør dette, må han holde seg langt borte fra nasjonalforsamlingen. Han er heller ikke lenger overhode for Den norske kirke, det forsvant med opphevelsen av statskirkeordningen. Det betyr ikke at kongehuset ikke har politisk innflytelse, og når de velger privatskole foran den norske fellesskolen er det et sterkt politisk signal

Sterke markører
Kongefamilien er sterke markører i kraft av at de faktisk har gjort en god jobb over lang tid. Den som sier noe annet kan ikke ha sett andre enn Ari Behn på TV. Kronprinsesse Mette-Marit, Kronprins Haakon, Kong Harald og Dronning Sonja er dyktige og avholdte. Jeg har selv hatt gleden av flere ganger å møte dem. I 1992 fulgte jeg som journalist kongefamilien i tre uker under «Signingsferden i nord». slikt blir det også bok av, men siden jeg ikke leser kongebøker, har jeg altså bare skrevet den. Like etterpå ble jeg oppnevnt som pressens representant i et utvalg som skulle legge til rette for samarbeidet mellom Kongehuset og pressen under Kongefamiliens reiser rundt om landet. Vi hadde møter på Dronningens kontor på slottet. Det var høytidelige møter med lavmælte diskusjoner.

Gullburet sprengt
Men at et moderne, demokratisk samfunn skal holde seg med et monarki, der medlemmene ikke representerer annet enn en tradisjon og ingen andre enn seg selv. Der de ikke har ytringsfrihet, men må veie sine ord og aldri komme i konflikt med noen regjering, en selvsagt rett for alle oss andre, der de ikke kan stemme ved valg, ikke betale skatt og der det er bestemt fra fødsel til død hva de skal gjøre, er et utrolig paradoks.

Nå har kronprinsparet sprengt i filler den lille døra i gullburet. De flyr ut og lander med sin rikdom, sine privilegier og barn ved en eller annen rådyr privatskole langt unna den norske fellesskolen som til nå har vært også de kongeliges læringssted, et symbol på at de har vært som oss, tross alt.

Skudd for baugen
Symbolsk kan det blir et skudd for baugen for den offentlige skolen. Steinerskolen, Montessoriskolen og andre privatskoler, religiøse som sekulære har ikke fått så sterkt fotfeste at de har vært noen reell utfordrer til den offentlige skolen, og enten det er i bydelene eller bygdene – skolen er enn så lenge det symboltunge samlingspunktet vi slåss for med nebb og klør når politikere vil spare penger, effektivisere og legge ned. Men det som for de fleste av oss er en hjørnestein i samfunnet, er ikke godt nok for prinsen og arveprinsessen. Eksemplets makt kan rokke både ved tiltroen til skoleverket og ikke minst alle som jobber der, selv om de fleste av oss aldri vil få råd til å benytte oss av et lignende eksklusivt tilbud.

Slipp dem fri
Men jeg frykter ikke for monarkiets fremtid. Jeg tror nemlig ikke det har noen. Det er en institusjon så anakronistisk at den må gå over, og kronprinsparets skolevalg kan gjøre at det skjer litt fortere. Kanskje det er på tide å slippe dem fri?

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse