Vel er vi pattedyr, men det betyr ikke at vi ikke kan være pappadyr også. Vi er biologiske vesener, og det er interessant og viktig at dette får mer plass i våre debatter og bevissthet, skriver Kine Bergheim. Foto: Colourbox

Pappamaskinen

Et svar til innleggene om å være en fødemaskin som ikke får tid til å komme seg etter strabasene eller nyte babytida når det blir roligere:

Pappamaskinen er ikke gravid, han føder ikke, han ammer ikke, han kjenner ikke noen endringer i hodet, på kroppen eller ellers i (under)livet sitt, etter å ha blitt pappa.

Føler en pappamaskin noe i det hele tatt? På egne premisser, eller sammenligna med mora? Har han rett til å føle noe?

Pappamaskinen har det lett, han. Han har bare jobben sin, den slitne, gravide dama, hjemmet som skal gjøres klart, fødselen som han på et eller anna vis skal stille opp på, den  mer eller mindre reduserte barselkvinna og deres felles baby å ta seg av. Pappamaskinen har lært seg skifte bleier, bade, kle på, og å legge babyen helt riktig inntil puppen og justere støtteputene. Det var mye nytt. Å handle og støvsuge kan han heldigvis fra før. Noen må jo gjøre det også.

Pappamaskinen kan skru seg av og på så lett som bare det. Han skrur seg av når han står opp om morgenen, to uker etter at han ble en pappamaskin, og går på jobb som før. Kanskje etter sjølvalgt eller litt mer påtvunget nattevåk med sine kjære. Det hender at ungen til slutt sovner på brystet hans. Han ammer jo ikke, men naturen kan gjerne skrive seg bak øret at fedre også kunne hatt god nytte av de der søvndyssende hormonene som utløses hos en ammende kvinne.

Kanskje lurer han på om det virkelig er arbeidsgiveren som trenger ham mest akkurat nå, ringer hjem og hører hvordan det går, men etter noen trøstende ord blir han der han er, i alle fall fysisk. Pappamaskinen skrur seg på straks han kommer hjem, og bidrar med alt han kan og må og får lov til. Han har tilgang til babybobla, men ikke permanent opphold.

Pappamaskinen har bare annenhåndskjennskap til ammetåka. Han har også stifta kjennskap til mange andre kroppslige fenomen, som har gjort seg gjeldende i husholdninga det siste året. Morgenkvalme, bekkenløsning, trøtthet, smerter og hormoner. Han sa: bare hvil deg, du. Jeg fikser det. Noen må jo det.

Fødselen ville han sjølsagt også hjelpe til med, uten å egentlig ane hva det innebar. Dessverre og heldigvis. Det var så vidt han fikk ta seg en kopp kaffe på fødeavdelinga etterpå, men i det minste fikk han masse skryt av jordmødrene. Dere var et godt team, sa de. De hadde sin utdannelse, men det var bare han som kjente og forsto akkurat henne.

Etter hvert blir det mindre intenst der hjemme. Babyen blir mer og mer interessert i omgivelsene og i menneskene rundt seg, han lyser opp og ler når pappa kommer fra jobb. Pappamaskinen lurer i sitt stille sinn på om det betyr at savnet er gjensidig. En gang gråter babyen når han endelig får høre pappas stemme, langt borte, i telefonen, men pappamaskinen gråter bare nesten. Mamma har tatt babyen med på besøk noen dager, men pappamaskinen ble igjen for å jobbe. Noen må jo det.

I blant føler han at det ikke er nok, verken på jobb eller hjemme, uansett hvor mye han står på. Det er ikke helt enkelt å finne sin egen balanse mellom forpliktelsene overfor storsamfunnet og den lille. Men det er det ikke vanlig for en pappamaskin å snakke så høyt om eller be om sympati for. Det er vel tross alt tyngst for mødrene.

Vel er vi pattedyr, men det betyr ikke at vi ikke kan være pappadyr også. Vi er biologiske vesener, og det er interessant og viktig at dette får mer plass i våre debatter og bevissthet, men vi er også sosiale vesener, som knytter sterke bånd med dem som står oss nære. Det er ikke lett å trekke opp en strek mellom der biologien slutter og de tsosiale begynner.

Jeg skjønner at det er vanskelig med en tredeling av foreldrepermisjonen for noen. Men flere uker til fri fordeling gir også potensial for kolliderende hensyn, vanskelige avveiinger og triste historier om å ikke få fordelinga og hverdagen til å gå opp slik man ønsker det. Det er vel ikke mange arbeidsgivere som synes at det er høvelig at man(n) blir borte i uke- og månedsvis.

Jeg veit ikke hva han mener om antall uker i pappakvota, men jeg hørte en umiskjennelig lettelse hos kompisen min som fikk ny jobb mens kona var gravid. Arbeidsgiveren var visst kjempegrei, og uttrykte til og med glede over at han skulle få barn og ha permisjon.. Det er dessverre ikke en selvfølge, men det burde det være.

Og for øvrig burde vi bruke mye mer av vårt overskudd, ressurser utover det nødvendige livsoppholdet, som vi stadig øker gjennom effektivisering av produksjon og utføring av oppgaver, til å legge til rette for at familiene får mer tid hverandre og til det arbeidet som kreves i en husholdning. Også etter det første året. Stadig økt materiell velstand er ikke like viktig for menneskelig trivsel og vekst som nære fellesskap og bokstavelig talt “privat omsorg”. Her kan vi enda skru opp ambisjonene.

Kine Bergheim
  - stolt kone til en pappa i permisjon med to unger,
for tida en noe fraværende vararepresentant for Venstre i Tromsø.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse