Annonse
Pårørende er ikke en uuttømmelig ressurs ressurs for helsevesenet, men personer med egne behov, skriver Jill Marit Moholt og Bodil Hansen Blix i dette debattinnlegget.

Pårørende - det usynlige hjelpekorpset

Pårørende nevnes stadig oftere som en ressurs for å løse fremtidens utfordringer i de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Det som ikke diskuteres, er omfanget av hjelp og omsorg som pårørende allerede bidrar med.

I et innlegg i Nord Norsk Debatt har Thomas Motrøen mange velbegrunnede bekymringer angående de kommende sparetiltakene innenfor helse og omsorgssektoren i Tromsø kommune. Sparetiltakene vil ramme mange, ikke minst brukere av tjenesten og ansatte. I tillegg trekker han fram en annen gruppe, nemlig pårørende. Han skriver at vi alle må bidra, og vi må kanskje tenke annerledes. Videre resonerer han at vi kanskje må tilbake til storfamilien og i større grad prioritere å ta hånd om våre foreldre.

Motrøens tanker om at vi alle må bidra mer er gjenkjennelig. I det siste tiåret har offentlige rapporter og stortingsmeldinger fokusert på pårørendes rolle. I dokumentene skisseres en forventing om at pårørende i større grad må bidra med å ta seg av den økende andelen av eldre som vil trenge hjelp for å klare seg hjemme så lenge som mulig. Forventingene til pårørende gir assosiasjoner til et usynlig hjelpekorps som skal stå klart, med oppbrettede ermer, den dagen “eldrebølgen” slår inn over oss.

Pårørendes bidrag med å ta vare på eldre som trenger hjelp i dagens samfunn diskuteres i mindre grad. Pårørende ER allerede et viktig hjelpekorps, og deres innsats er av uvurderlig betydning for dem som trenger hjelp, for de kommunale helse- og omsorgstjenestene og for samfunnet som helhet. Pårørende står for den største andelen av hjelp og omsorg til eldre som bor hjemme. Helsedirektoratets Diagnosestatistikk for kommunale helse- og omsorgstjenester (2015) viser at personer med demens som får sykehjemsplass ofte har mottatt begrenset hjelp fra hjemmetjenestene. Dersom vi omregner pårørendes innsats i kroner, sparer de helsetjenestene og samfunnet for betydelige utgifter.

På  Senter for omsorgsforskning, nord  ved UiT Norges arktiske universitet har vi utført en spørreskjemaundersøkelse til 430 pårørende til eldre, hjemmeboende personer med hukommelsessvikt/demenssykdom. Pårørende fra totalt 32 kommuner i nordre Nordland, Troms og Finnmark deltok i studien. I tillegg delte over 30 pårørende sine erfaringer gjennom personlige intervjuer. Resultatene fra studien taler for seg: Pårørende gjør en formidabel innsats. Denne innsatsen må anerkjennes.

Pårørende i vår studie er kvinner og menn i alderen 30 – 95 år. De er ektefeller, døtre, sønner, nære slektninger, naboer og venner. Mange er selv eldre. De er ektefeller som har planlagt å bruke pensjonisttilværelsen til å gjøre det som ikke ble prioritert tidligere, men som nå ikke kan forlate den syke. De er eldre med dårlig helse og som selv har behov for hjelp.  De er voksne barn som er midt i yrkeslivet. Mange av dem har egne barn som skal følges opp. Disse er i en dobbel omsorgsrolle. De er også pårørende som bor i langt fra den syke, men som bruker betydelige ressurser på å besøk og oppfølging.

Mange pårørende ønsker å hjelpe så langt de kan, og de opplever pårørenderollen som meningsfull. På den andre siden er det kjent at store omsorgsoppgaver kan føre til overbelastning og sykdom.  Pårørende er derfor ikke en uuttømmelige ressurs, men personer med egne behov.

Pårørende som trenger hjelp og støtte må følges opp av de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Slik oppfølging innebærer opplæring og veiledning, men også avlastning fra omsorgsoppgavene eller at oppgavene overtas av tjenesteapparatet. Helsetjenestene må derfor være lydhøre for pårørendes behov og være på tilbudssiden.

Motrøen relanserer begrepet “storfamilien”. Dette er i liten grad dekkende for dagens gjennomsnittsfamilie. Mange flytter i forbindelse med jobb og utdanning, noe som kan føre til at familien blir spredt over store geografiske områder. Men pårørende bidrar likevel. Vår studie viser at mange pårørende er alene om omsorgsarbeidet, og at de ikke har andre som kan stille opp og hjelpe dersom de selv trenger avlastning eller blir syke. Dersom pårørende skal bidra med å løse fremtidens utfordringer i de kommunale helse- og omsorgstjenestene, må de synliggjøres og innsatsen deres må anerkjennes. Både tjenesteapparat og de som trenger hjelp er minst av alt tjent med utslitte pårørende som selv risikerer å bli syke.

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse