Har befolkningen i Nordlandsykehusets nedslagsfelt særlige objektive grunner til å oppleve utrygghet i forbindelse med hjerteinfarkter? Overhodet ikke. De som derimot har objektivt grunnlag for å oppleve en viss utrygghet er befolkningen i Finnmark, skriver Kjell Arne Røvik. Bildet viser en demonstrasjon i Bodø for PCI-senter til byen i januar i år. Foto: Cathrine Skogheim, Avisa Nordland.

PCI i Bodø handler primært om politikk!

Det er på tide at ansvarlige aktører – ikke minst Helse Nords eget styre – får øynene opp for de underliggende politiske drivkrefter som nå presser på for en PCI-etablering i Bodø.

Onsdag 13. desember skal styret i Helse Nord avgjøre om det skal opprettes et såkalt PCI-senter ved Nordlandsykehuset i Bodø. Helse Nord- administrasjonen og direktør Lars Vorlands innstilling i saken kan leses som et lærestykke om forholdet mellom fag og politikk i helsefeltet. Det er stort sett bare medisinsk-faglige argumenter som kan gi legitimitet til en beslutning om å opprette et PCI-tilbud i Bodø. Derfor gjennomsyres også direktørens innstilling av slik argumentasjon. Mange har imidlertid forstått at PCI-saken selvsagt også er en politisk sak presset frem av det helse- og fylkespolitiske kompleks i Bodø – og hvor sterke rettferdighetsbetraktninger om å ha det samme tilbud i Bodø som i Tromsø er selve hoveddrivkraften. Det er mot denne bakgrunn at direktørens innstilling blir så interessant, fordi der de medisinsk-faglige argumenter ikke strekker til (og det er relativt ofte), der skjøtes det på med politiske argumenter, dog gjerne i forkledning som medisinsk-faglige argumenter. Her er tre eksempler – og som alle berører helt sentrale deler av direktørens argumentasjon.

Det første er det hyppig brukte argumentet om at et PCI-tilbud må opprettes i Bodø for å øke befolkningens i Nordlands «opplevde trygghet» (bl.a. brukt i innstillingen i forrige styresak om PCI, styresak 108/2017). Med all respekt for den medisinske profesjon kan vi likevel raskt bli enige om at man her beveger inn på domenene til psykologi og politikk. For har befolkningen i Nordlandsykehusets nedslagsfelt særlige objektive grunner til å oppleve utrygghet i forbindelse med hjerteinfarkter? Overhodet ikke. Bodøregionen, for eksempel, ligger ifølge Hjerteinfarktregisteret absolutt helt på topp i landet hva angår 30 dagers overlevelse etter hjerteinfarkt. De som derimot har objektivt grunnlag for å oppleve en viss utrygghet (iallfall mer enn befolkningen rundt Nordlandsykehuset) er befolkningen i Finnmark. Der kommer man signifikant dårligere ut på ulike kvalitetsindikatorer, og er også særlig tynt besatt med fagpersonell. Det finnes for eksempel bare 1 hjertespesialist ved Kirkenes sykehus og ingen ved Hammerfest sykehus. Det høres imidlertid ingen rop fra Finnmark om eget PCI-senter, ei heller har det Helse- og fylkespolitiske kompleks i Bodø planer om å la finnmarkingene få det. Kan forklaringen være at finnmarkingene lider av falsk bevissthet – at de ikke forstår sitt eget beste – eller er forklaringen snarere at fire år med massiv hjerteinfarkt- og PCI-retorikk i nordlandsoffentligheten har skremt befolkningen i dette området, slik at mange der opplever utrygghet? Selv er jeg nokså sikker på svaret.

Det andre argumentet fra direktøren handler om hvordan det skal skaffes nok pasientgrunnlag for å etablere et PCI-senter i Bodø i tillegg til det man allerede har ved UNN. Her er nøkkelargumentet at et PCI-tilbud i Bodø vil kunne stoppe dagens lekkasje av PCI-pasienter til sykehus utenfor landsdelen. Argumentet er også at avstanden til Tromsø er for lang - særlig for pasienter fra Helgeland. Her foreligger det imidlertid nå en interessant rapport som dokumenterer antall koronare angiografier og PCI’er utført på bosatte i Nord-Norge i perioden 2014-2016 (vedlegg til onsdagens styresak). Den viser bl.a. at det i 2016 ble utført til sammen 1492 PCI’er på pasienter bosatt i de tre nordligste fylkene. Av disse ble hele 1366 (91 prosent) utført ved UNN. Kun 131 pasienter fikk utført PCI utenfor landsdelen. Man skulle da anta – ut fra Helse Nords argumentasjon – at brorparten av disse ville være akutt syke helgelendinger som måtte behandles på nærmeste sykehus, altså St. Olavs i Trondhjem. Slik er det imidlertid ikke.  Kun 27 av de 131 fikk utført behandlingen på St. Olavs. Ikke alle disse var akutte tilfeller av hjerteinfarkt, noe var planlagte intervensjoner.  Derimot ble hele 87 personer (eller 79 prosent) av de «lekkede» pasienter PCI-behandlet ved Feiring-klinikken i Oslo, med andre ord på et sykehus som ikke behandler akutte tilfeller, og som også ligger lenger fra hjemstedet enn avstanden fra hjemstedet og til UNN Tromsø. Dette indikerer, at det i pasientlekkasjen ut av landsdelen i dag sannsynligvis bare er en liten andel som ville vært kandidater for å få utført behandling ved et eventuelt PCI-senter i Bodø. At det store flertallet av de som PCI-behandles utenfor landsdelen får behandlingen utført på sykehus som ligger lenger unna hjemstedet enn UNN i Tromsø, og heller ikke er akutt-tilfeller, svekker også Helse-Nord ledelsens avstandsargument for opprettelse av PCI-tilbud i Bodø. Til sammen peker dette også mot at det totale volumet av kandidater for PCI-behandling i landsdelen i beste fall vil øke meget marginalt som følge av etablering av et tilbud i Bodø. Dette har også vært et argument fra UNN-Tromsø for å opprettholde ett sentralisert og faglig sterkt PCI-tilbud i Nord-Norge.

Det tredje eksemplet på politisk innslag i direktørens argumentasjon dreier seg om det økonomiske grunnlaget for et nytt PCI-tilbud i Bodø. Politisk argumentasjon – i motsetning til rasjonell faglig argumentasjon – handler ofte om å dempe ned på informasjon som er ubehagelig og som har potensial til å «velte lasset». Det er mange sider ved det økonomiske grunnlaget for PCI-etableringen som burde vært avklart i innstillingen, men som det er musestille om. Det foretas for eksempel overhodet ingen kost-nytte analyse av tiltaket. Mye tyder på at en slik analyse ville komme meget dårlig ut for den foreslåtte etableringen. I innstillingen har man også utelukkende tatt med anslag over hva et dagtilbud i Bodø vil koste. Den eksterne ekspertgruppen som nylig har levert sin rapport, slår imidlertid fast at for å minimere risikoen, vil det kun være forsvarlig å etablere et fullverdig døgntilbud ved Nordlandssykehuset. Det vil dog bli langt mer kostbart, bl.a. fordi det forutsetter massiv styrking av UNN for å bygge opp og vedlikeholde et slikt tilbud i Bodø. Ingen trenger tvile på at etablering av et dagtilbud i Bodø i løpet av få år er omgjort til et døgntilbud. Det skrives imidlertid ikke et eneste ord i direktørens innstilling om hvor mye dette vil kunne koste.

Det er på tide at ansvarlige aktører – ikke minst Helse Nords eget styre – får øynene opp for de underliggende politiske drivkrefter som nå presser på for en PCI-etablering i Bodø, og ikke minst for hvordan politikken har fått primat over faglige hensyn i denne saken. De som for eksempel benekter at dette langt på vei handler om Bodøs kamp mot Tromsø tar selvsagt dundrende feil. Det strider nemlig mot alle ryggmargreflekser i Bodø å måtte være avhengig av noe som helst i Tromsø –og særlig av et medisinsk behandlingstilbud. Derfor finnes det også en voldsom kraft i den byen til for all fremtid å stille spørsmål ved bl.a. funksjoner og spesialiteter som finnes ved UNN og (foreløpig) ikke ved Nordlandsykehuset – alt med sikte på å få disse duplisert. I studier av beslutningsprosesser har vi et begrep om stiavhengighet, som enkelt forklart betyr at dersom man har gått opp en sti noen ganger som har vist seg å lede til målet, vil man senere være tilbøyelig til å følge samme stien - igjen og igjen og igjen. Bankes PCI-tilbudet i Bodø gjennom i styret på onsdag, vil det med stor sannsynlighet være et lærestykke for det helse- og fylkespolitiske kompleks i Bodø om hva som er den mest hensiktsmessige sti for å få gjennomslag også i lignende saker. Her gis nemlig selve oppskriften på hvordan man kan gå frem for å få duplisert universitetssykehus-funksjoner til Bodø – og slik at Nordlandsykehuset og UNN om noen år er to likeverdige – om enn ikke engang to halvgode universitetssykehus.

PCI-saken bidrar åpenbart til å svekke tilliten til Helse Nord-ledelsen, særlig i de to nordligste fylkene. I denne saken – iallfall – fremstår ledelsen i Helse Nord mer og mer som en hjørnestein i et helse- og fylkespolitisk kompleks i Bodø, der Nordlandsykehusets og Bodøs interesser utgjør omdreiningspunktet. En slik helsepolitisk tilstand i landsdelen kan ikke fortsette lenge.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse