Annonse

Pedersen, nyansismen og fornorskningen

Jeg har vansker med å finne mening i å forholde meg til en vedvarende virvelstrøm av gjentagelser.

Hvilke tilnærminger skal vi anvende når vi skal forstå fornorskningen? Kan vi bruke prinsipielle utgangspunkter, og bruke dikotomisk kategorisering som kjennetegnes ved pro- og kontra argumentasjon? I hvilken utstrekning bør vi heller bruke en skala fra sort til hvitt - i denne debatten benevnt om “nyansering”? Eller bør vi nyansere etter flere dimensjoner i multiskala nyanseringer med dertil hørende helhetsvurderinger?

Jeg mener at vi har bruk for alle tre tilnærmingene. På hvilke stadier vi bør bruke den ene tilnærmingen fremfor den andre, vil avhenge av hvilken problemstilling og erkjennelsesinteresse som aktuell. Noen spørsmål er av prinsipiell karakter, og de bør analyseres prinsipielt. Og det finnes andre forhold som man kan graduere etter forskjellige dimensjoner.

Helge Christian Pedersen synes å bekjenne seg til at at innfallsvinkel 2, “nyanseringen” alene vil lede til en adekvat forståelse av fornorskningen. Trøstig spar han på med et lass av pro argumenter til støtte for sin tapning av nyansering, og samtidig tar avstand fra at det er hensiktsmessig med prinsipielle utgangspunkter. På slutten av innlegget sitt kommer han på at det aller nådigst bør være rom for multiskala vurderinger.

Med interesse leser jeg at Pedersen viser til at innhold relatert til menneskelige erfaringer er utførlig behandlet av historikerne ved UiT og andre steder. I farten kom Pedersen i skade for å vise til hele corpusen av tekst som måtte være produsert, og glemte å komme med konkrete referanser. Det er mulig jeg har oversett noe, men selv kjenner jeg bare til oversiktstekster som behandler generelle forhold. Det er å håpe at arbeidet med “Samenes historie 2”, som har pågått i over 20 år, kunne være med å bøte på dette. Som kjent ble Samenes historie fram til 1750 publisert i 2004.

Ellers består argumentasjonen hans stort sett av gjentagelser av sitt forrige innlegg. Som i sin tur var gjentagelser av Ketil Zahcariassens fire repeterende innlegg i nordnorsk debatt i mars/april 2016. Pedersen har tydeligvis ikke tatt inn over seg at Zachariassen ble imøtegått på en overbevisende måte av Jens Ivar Nergård.

Det har derfor liten interesse å kommentere Pedersens enkeltheter. Jeg har vansker med å finne mening i å forholde meg til en vedvarende virvelstrøm av gjentagelser, men det får et komikkens skjær over seg at Pedersen med fynd og klem argumenterer dikotomisk til støtte for nyansering.

Pedersen gjør det ikke lett for seg selv. I litteraturvitenskapen er vi fokusert på at en tekst bør være konsistent. Samtidig som han med overbevisning fordømmer bruken av prinsipielle utgangspunkter, trekker han frem at: “Det er klar konsensus om at fornorskningen hadde store omkostninger og at den er et mørkt kapittel i norsk historie som fremdeles virker inn på samfunnet i dag. Det er jo selve utgangspunktet for den omfattende historievitenskaplige interessen for forskningspolitikken.”

Pedersens glade budskap blir at jeg har fått medsyndere. Det gjenstår for Pedersen å redegjøre for hvordan han akter å “nyansere” hvorfor det er en synd at jeg som en delstrategi bruker prinsipielle utgangspunkter, mens det tydeligvis ikke er det for historikerne ved UiT & Co. 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse