Selvsagt skal også en lege kunne straffeforfølges, men det må ikke ramme slik at målestokken blir den perfekte lege som aldri gjør feil. Da vil fort en enkeltlege gjøres til syndebukk for en presset driftssituasjon der menneskelige feil av og til vil skje, skriver Svein Ludvigsen. Foto: Colourbox

Perfekte leger?

En fare med etterpåklokskapen er at vi krever at mennesker skal være perfekte.

For et noen uker siden erfarte jeg effektiv helsehjelp på akuttmottaket på sykehuset i Østfold. Også denne gangen var jeg svært fornøyd med behandlingen. I så måte er jeg ikke en av de 10.000 meldinger om uønskede hendelser i helsevesenet som årlig meldes til Helsedirektoratet.

Tilsynsmyndighetene vurderer om slike hendelser skal få konsekvenser for sykehuset og helsepersonellet. Sykehusene er i lovs form pålagt å tilrettelegge for at helsepersonell utfører helsehjelp på en forsvarlig måte. Autorisert helsepersonell på sin side står personlig ansvarlig ut fra kvalifikasjoner, arbeidets karakter og situasjonen for øvrig.

Etterpåklokskap er den mest eksakte vitenskapen, sies det med rette, og mange er ganske avansert i den slags forskning. Etterpåklokskap har minst to sider; vi kan lære av den, og vi kan gjøre den til gapestokk. Som fylkesmann drev vi mye etterpåklokskap i form av tilsyn og kontroll. Hensikten var i første rekke å lære av feil, og mer sjelden var rettsalen adressen for oppfølgingen.

En fare med etterpåklokskapen er at vi krever at mennesker skal være perfekte. Konsekvensene av utilstrekkelighet eller mangel på helt nødvendig egen etterprøving og egenkontroll, er svært forskjellig alt etter yrke.

Jeg har ny bil og et verksted jeg er svært fornøyd med. Men i sommer harket motoren en fredag ettermiddag. Mekanikeren sjekket og mente dette skulle gå bra for jeg hadde servicetime uka etter. På heimvegen stoppet motoren og redningsbil måtte transportere bilen 50 km tilbake til verkstedet. Litt ergerlig, men til å leve med.

Om legen min hadde gjort en like dårlig vurdering da jeg ble akutt kreftsyk kunne konsekvensene blitt langt mindre til å leve med. Men som pasienter må vi akseptere at også leger kan gjøre feil, noen ganger med fatale konsekvenser for den som trodde legen skulle berge liv og helse.

For en tid siden så vi på TV2 fødselslegen som gjorde feil slik at babyen døde. Likevel ba foreldreparet den samme legen ta imot den neste ungen da de ble gravid. Legen hadde åpent erkjent feil behandling, og foreldrene hadde tillit til at legen hadde lært av feilen. Åpenheten skapte tillit.  

I Bergens Tidende skrev Trude Basso, sykehuslege og redaktør for Yngreleger.no om hvordan en ung lege føler arbeidspresset, forventninger om perfeksjon og ansvaret for pasientens liv og helse. «Jeg er ortoped», skriver hun. «Hvis jeg skader en nerve under en operasjon, kan pasienten få en lammelse for resten av livet. Hvis jeg feiltolker symptomer, kan riktig behandling forsinkes. Hvis jeg ikke oppdager at den forvirrede oldemoren med brudd i kneet også hadde slått hodet, kan hun få en hjerneskade hvis jeg foreskriver standard blodfortynnende. I ytterste konsekvens kan hun dø, og det vil være min feil.»

Selvsagt skal også en lege kunne straffeforfølges, men det må ikke ramme slik at målestokken blir den perfekte lege som aldri gjør feil. Da vil fort en enkeltlege gjøres til syndebukk for en presset driftssituasjon der menneskelige feil av og til vil skje.

Grundig dokumentasjon er selvsagt nyttig når sykehuset får besøk av Tilsynet. Det som ikke er dokumentert blir da ansett som ugjort. Når jeg lå på akuttmottaket i Østfold var det ikke nitidig dokumentasjon jeg trenger. Langt viktigere i en hektisk behandlingssituasjon var at kvalifisert helsepersonell tok ansvar og hadde kapasitet til å følge meg opp.

I en slik situasjon kan feil diagnose og feil behandling bli uheldig for pasienten, og en sjelden gang fatal. Revisordokumentasjon vil dessverre heller ikke garantere mot feil. Dokumentasjon i seg selv er ingen garantist for kvalitativ god behandling. Det blir dog lettere å måle kvaliteten i ettertid, og det har i seg nyttig læring.

En grundig dokumentasjon krever betydelig grad av skrivebordsarbeid. Jeg forstår det slik at i dag er sykehuslegene sine egne sekretærer. Det påstås at de bruker under halvparten av tiden sin på direkte pasientbehandling. Sykepleierne bøyer seg også i alle ledige, og i mange ikke fullt så ledige stunder, over en pc for å dokumentere. For all del, i enkeltsaker kan det være at legen helt åpenbart har handlet uforsvarlig. Da må tilsynsmyndigheten gripe inn. På den annen side ser man at feil begås på grunn av dårlig organisering. Under slike forhold kan i utgangspunktet tilsynelatende uskyldig forglemmelser får fatale konsekvenser.  

Det beste man kan gjøre etter en feil, er å ta lærdom av det for å minske risikoen for at det skjer igjen. Men da må legen arbeide i et miljø hvor åpenhet om feil er akseptert både i forhold til kollegaer, pasienten og pårørende. Og at læringseffekten blir kollektivt delt.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse