Annonse
Når vi som kommune har avviklet skytebanene, bærer vi også et ansvar for å tilrettelegge gode alternativer. Vi kan ikke forvente at Tromsøs egne vernepliktige for egen regning skal kjøre gjennom halve fylket for å få en treningsøkt de mener de har behov for, skriver Svein Wara. Foto: Nordlys arkiv

Perspektiver på skytebanesaken

Hvordan kan vi som kommune, som folk og som nasjon sette oss i en situasjon der vi kanskje må sende våre egne sønner og døtre i kamp i vårt sted, der vi har bidratt til å gjøre dem vergeløs? Som kommune skylder vi å gi dem en mulighet til å gjøre seg i stand til å ivareta den plikten vi som storsamfunn pålegger dem.

For tidligere generasjoners politikere var skytesak en æressak, en dugnad og forsvarssak, men for vår generasjons politikere oppleves det å være utelukkende en uting.

I Tromsø kommune er det ca. 700 vernepliktige borgere som regelmessig tjenestegjør i Forsvaret. Disse må ved militær beredskap trekke i uniform og tjenestegjøre for fellesskapet. 

Våre vernepliktige tar på seg det mest uselviske oppdrag som noen borger kan påta seg i samfunnet! Med en svært begrenset personlig oppside, - mest til fordel for fellesskapet. Selve kjernen i verneplikten er at de vernepliktige setter samfunnets og fellesskapets interesser foran sine egne. På vegne av folket og folkeforsvaret innløser de folkets del av pakten med Staten og påtar seg ansvaret med å stille seg mellom en fiende og oss andre. Og dagens vernepliktige gjør dette i stor grad frivillig. De som ikke vil inn i Forsvaret - slipper det.

De disponerte vernepliktige som er ferdig med førstegangstjeneste tjenestegjør ca 1-3 uker til pr. år, men ved denne ordinære tjenesten er det mest fokus på spesialist tjeneste. Vanlig soldattrening som fysisk fostring og eksempelvis skytetrening er det i for liten grad tid til innenfor ordinær tjenestetid, og de vernepliktige oppfordres til å holde dette ved like ved egentrening mellom tjenesteperioder. Tidligere trente en forholdsvis stor gruppe av Tromsøs vernepliktige ukentlig på skytebanene i Tromsdalen. Kapasiteten ved den alternative banen i Kjoselvdalen er sprengt og dette anlegget i har i dagens form også begrenset mulighet til å innfri de vernepliktiges behov. I dag må de alternativt tilbringe to timer i bil for å trene ved skytebanen i Lakselvdalen eller alternativt 3,5 timer for å trene ved Mauken/Blåtind. Til tross for denne ulempen gjøres dette regelmessig av en betydelig gruppe av Tromsøs vernepliktige kvinner og menn, - og de gjør det på egen fritid og for egen regning. Det sier mye om ansvaret de tar for den plikten vi pålegger dem. Altfor mange av våre vernepliktige har dog begrenset mulighet til å bruke så mye tid og penger på transport som kommunens manglende fasiliteter krever av dem. Treningsbehovet og treningsønsket er langt høyere enn hva treningsmulighetene muliggjør.

Tromsø kommune, ved dagens kommunestyre, har på mange måter definert seg selv ut av det fellesansvaret som totalforsvaret er. Som en del av storsamfunnet pålegger vi de vernepliktige å trekke i uniform for å verne oss, men dagens kommunestyre er ikke villige til å bidra med å sette dem i stand til å betjene den plikten vi pålegger dem. Som en del av den nasjonale beredskapskjeden, skylder Tromsø kommune å støtte sine egne vernepliktige kvinner og menn, - og ikraftsette dem. Når vi som kommune har avviklet skytebanene som gir dem treningsmuligheter, bærer vi også et ansvar for å tilrettelegge med minst like gode alternativer. Vi kan ikke forvente at Tromsøs egne vernepliktige for egen regning skal kjøre gjennom halve fylket for å få en treningsøkt de mener de har behov for.

For tidligere generasjoners politikere var skytesak en æressak, en dugnad og forsvarssak, men for vår generasjons politikere oppleves det å være utelukkende en uting. For tredje gang har Fylkesmannen i Troms underkjent hjemmelsgrunnlaget for Tromsø kommunens forsøk på avvikling av skytebanene i Tromsdalen, og iveren etter å avvikle gjenspeiles ikke av en tilsvarende iver etter å finne alternativer. Når kommunen finleser lovteksten, som fanden leser bibelen, finner kommunen kanskje til sist en hjemmel for å unngå å innfri dette behovet, men som fellesskap har vi ikke minst en moralsk plikt til å gi våre vernepliktige et reelt treningsalternativ. Hvordan skal vi ellers kunne se vår ungdom i øynene, når vi som foreldre, folk, kommune, og nasjon sender dem i Kongens klær?

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse