Det plagsomme demokratiet

På en finurlig måte benytter Sjåstad anledningen til igjen å dreie fokuset bort fra saken og kritikken mot seg selv, for så å rette pekefingeren mot budbringeren mens han formaner til facebook-fellesskapet der ute: «Kom, la oss ta henne.

Sist fredag kveld publiserer fylkesordfører Runar Sjåstad en melding på sin facebook-status. I meldingen «avslører» han hvordan han er blitt kontaktet av journalist Vanja Skotnes om tilsvar til en sak.

«Jeg tar ikke telefonen» skriver Sjåstad, indignert over journalistens arbeidsmetode; nemlig at hun forsøker å kontakte fylkesordføreren en fredags kveld. Sjåstad har notert tidspunktet for når journalisten ringer, klokka viser 20.27.

«Her er Vanja Skotnes sine arbeidsmetoder» skriver Sjåstad og legger ut «loggen» fra sin videre sms-kontakt med journalisten.

«Jeg vet hva jeg synes, men hva synes Dere der ute?» spør Sjåstad før han beroliger alle sine facebook-venner: «Jeg skal fortsette å holde dere oppdatert for dette er nok ikke over.»

Dette legger fylkesordføreren ut på Facebook, i et sukk over å ha blitt forstyrret slik på en fredags kveld.

På en finurlig måte benytter Sjåstad anledningen til igjen å dreie fokuset bort fra saken og kritikken mot seg selv, for så å rette pekefingeren mot budbringeren mens han formaner til facebook-fellesskapet der ute: «Kom, la oss ta henne.»

Han har gjort det før. I et innlegg på fylkeskommunens nettsider datert 25. februar, angriper fylkeskommunens kommunikasjonssjef den samme journalisten, denne gang med påstander om at hun «seiler under falskt flagg»

I skrivende stund får innlegget fortsatt stå uimotsagt på ffks nettsider. Påstander uten tilsvar. Selv om utskrifter av journalistens sms- og telefonlogger viser at påstandene er usanne og at kritikken ikke har rot i virkeligheten.

Fylkesordføreren og kommunikasjonssjefen velger å la innlegget stå der. Som en sannhet.

Hvilken sak var det at denne journalisten ba fylkesordføreren om et tilsvar til, sist fredag kveld?

Jo, det var en sak der fylkesordføreren måtte forklare sine egne arbeidsmetoder sett i lys av mennesker som føler seg utsatt og uthengt av dem.

«Hva synes så dere om Vanja Skotnes sine arbeidsmetoder?» spør Sjåstad og løfter dermed saken over fra media og ut i et samfunn hvor lynsjestemningen får råde og den fordums gapestokken blir flittig brukt.

Som et gufs fra helt andre samfunn, totalitære regimer vi ellers fordømmer og i fine ordelag gjør oss mye bedre enn. Noe av det som kjennetegner totalitære regimer er nettopp hvordan de overlever ved å utslette sine motstandere, alle dem som stiller spørsmål ved og våger å kritisere regimet.

De som lever farligst i totalitære regimer er historisk sett journalister, studenter og fagforeningsledere.

Hvorfor? Jo, fordi det er studentene som tilegner seg kunnskaper nok til å endre det bestående. Det er fagforeningslederne som kjemper for vanlige folks rettigheter. Og det er journalistene, som ved å stille spørsmål ved regimets styresett kan avsløre dets maktmisbruk og formidle dette videre til folket.

I et totalitært regime er det ikke rom for å stille spørsmål ved makta, for da rakner den.

Derfor er denne saken så skremmende, nettopp fordi den presser fram spørsmålet om måten våre makthavere i Finnmark har vært vant til å styre. Når kritiske spørsmål blir møtt med påstander om kampanjejournalistikk, heksejakt og konspirasjonsteorier, og ikke med saklige svar som man burde forvente i et velfungerende demokrati.

Hvilken kultur er det som har fått lov til å feste seg? Har vi journalister vært dyktige nok til å gjøre jobben vår, til å stille de kritiske og avslørende spørsmålene? Har vi i for stor grad spilt på lag med, mens vi lydig har holdt mikrofonene opp for makta?

Det Sjåstad her gjør, er et forsøk på å bringe en for ham «plagsom» journalist til taushet, nettopp ved å ta livet av hennes integritet og troverdighet som journalist. Uten troverdighet, uten integritet står hun vingeklippet tilbake.

Det vet Sjåstad.

Det Finnmark trenger, er ikke å bringe Vanja Skotnes til taushet. Det vi trenger er flere journalister som henne. Dyktige journalister, uredde og uten andre motiver enn å overvåke og avsløre makta. Å være den lille mann i gatas talerør og beskytter.

Bare vissheten om at det finnes en kritisk og årvåken presse, gjør at myndighetene og næringslivet vokter sine beslutninger og maktbruk.

Bare med journalister som Vanja Skotnes, får vi et demokrati som fungerer.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse